Jeg tror omdømmetanken kan være av betydning. Derfor synes jeg det er viktig at kritikk og synspunkt som artikkelen i Tidsskriftet delvis inneholder bæres frem, også klart nok til at det kan få konsekvenser.

Et bittelite kritisk punkt til samme artikkel, forresten: Årsaken som oppgis til å studere “single session” CISD/PD er fordi det ble så utbredt. Ikke fordi det var “så enkelt” eller for å tilfredsstille strenge forsøkskrav som er klinisk idiotiske.

Jeg støtter ellers den positive tanken fra artikkelen om å gjøre graderte forsøk i større skala (og med høyere kvalitet!). Det er sånn vi finner ut mer om hvem som trenger behandling og hvilken de har størst nytte av – og hvilken som ikke nytter i det hele tatt.

Nå tok jeg forresten en kjapp titt på en tre-fire artikler som diskuterer feltet igjen. Det er virkelig ikke å overdrive når det snakkes om lav kvalitet. Jeg kan f.eks. sitere herfra:

“Studies in all categories of this review suffered from general limitations such as poor reporting, inadequate sample sizes, low response rates, and sampling bias.”

For å ta noen få av problemene. Det er lett å forstå at entusiastiske entreprenører ikke nødvendigvis lot seg overbevise om problemene ved intervensjonen av sånt.

Jeg burde forresten ha lenket til din artikkel, du er jo eksperten her.

Oppfølgingssak er absolutt interessant. Jeg leste her i denne artikkelen i Tidsskrift for den norske legeforeningen at:

“Cochrane-analysens konklusjoner er godt dokumentert. Rådet om å avstå fra enkelt sesjons intervensjoner til alle involverte etter større traumer, uavhengig av graden av psykisk traumatisering, bør derfor ikke være kontroversielt.”

Dette er i en artikkel som viser eksempler på at “psykologisk intervensjon etter traumer” er positivt.

Så kan hende er de som driver med krisepsykiatri mindre slepphente med å traumebehandle en masse, men hva med kommunene/bedriftene som ber om det? De vil sikkert ha det pga omdømmet uansett.

Kunne vært interessant å sett nærmere på.

Jeg har resonnert noe slikt som at en av de attraktive sidene for ved CISD og lignende (for dem som betaler) er at det er kort og billig. Gjentatte sekvenser med CBT må jo nødvendigvis ha høyere kostnader, og selv om det ene skulle se ut til å virke rimelig godt og det andre ikke, ser jeg ikke helt for meg at det trumfer kostnader uten at psykologene selv tar affære. Hvis de tok konsekvensen av funn, f.eks. gjennom psykologforeningen, og sa at “dette tilbudet er faglig uforsvarlig” – da kunne jeg se for meg at annen behandling tok over.

Men det er mulig jeg bare er generelt mistroisk. Derfor kunne det vært interessant med en oppfølgingssak: Hva gjør norske kommuner, arbeidsgivere etc. nå?

Men jeg lurer på en ting i den forbindelse: At debriefing ikke virker, og ser ut til å være skadelig for en del, har vært et ganske gjennomgående funn over lang tid. Hva har skjedd i behandlingsmiljøene? Hva gjør de som finansierer tilbudene?

Det jeg har sett tidligere så ut til å antyde at ingenting skjedde. Er Dyregrovs kronikk et synlig tegn på endring?