I fjor sommer falt det 0.2 mm. regn på én dag i den chilenske byen Iquique, mot normalt 0.6 mm. nedbør i året. Byen ligger i Atacama-ørkenen, det tørreste stedet på jorda. Ved mange av målestasjonene her er det aldri målt nedbør.
Denne regnfulle sommerdagen ble det kaos. 4000 hus ble ødelagt og det elektriske anlegget skadet. I Norge ville 0.2 mm. regn nærmest ikke plaget solbaderne.
Poenget er, ifølge nok en artikkel jeg leser i Weekendavisen, at det som er katastrofer et sted knapt er merkbart andre steder. Den er som oftest vår egen manglende evne til å tilpasse oss som fører til kaoset.
For 250 år siden mente de fleste at Gud straffet oss med naturkatastrofer. Rosseau var en av de første til å forkaste dette. Han skrev til Voltaire etter 1755-jordskjelvet i Lisboa at hverken Gud eller naturen hadde diktert borgerne til å bo i flereetasjers hus.
De siste årene er det registrert en firedobling i antall katastrofer. Bangladesh, katastrofeland nr 1. på 1990-tallet, har klart å redusere antallet dødsfall som følge av katastrofer til nesten null gjennom utdannelse, katastrofeberedeskap og varslingssystemer.
Dette er den knustørre ørkenen.
Pa hvilken mate ble 4000 hus ödelagget av 0,2 mm nedbör?
PS – Beklager men har ikke norske bokstaver pa denne maskinen (harddrive crash i gar
)