Konsern Sjefen: Jeg trenger en pr-rådgiver.  Sovna påTeddys.

PR-ekspert: Hahahaha, Astrid falling down

Konsern Sjefen: Det er her du kommer inn. Jeg trenger rebranding.

PR-ekspert: Du har truffet bunnen. Perfekt utgangsgpunkt for comeback og resposisjonering av merkevaren Nye Astrid Meland (kun et midlertidig arbeidsnavn).  Jeg begynner med å jobbe med å få deg på Skal vi danse.

Konsern Sjefen: Haha! Veldig bra. Nå ordner alt deg. Mulig du bør skaffe med plass på Vangseter før tv-debuten.

PR-ekspert: Vangsseter er litt feil. Kristent og passe.  Enten Tyrili (rock bottom) eller noe i Syd-Frankrike (rockestjerneglamour).  Dette skal legge grunnlaget for en intervjuserie i forkant av programmet. Må også vurdere serie av intervjuer “Astrid trener seg opp til Birkebeinerrittet” . Treningsjournalistikken om slikt er blitt så mainstreet at det kan vi få til 8 uker i strekk i VG Helg. Vi topper det av med en bli ny med Jan Thomas i Costume eller tsv rett før Skal vi danse.

Konsern Sjefen: Dette er veldig bra altså. Jeg må bli et merkenavn. Men jeg kan dessverre ikke betale deg. Har 2.5 mill i lån.

PR-ekspert: Vi setter vår lit til at Wikileaks har sprengt de forbehold mediene har påstått at de har hatt mot betalingsjournalistikk

Haugsgjerd skriver at de tror Julian Assange er irritert nå, fordi Aftenposten baler til mediestrategien hans. De følger ikke hans plan. Så langt, godt. Dette er vi for. Haugsgjerd skriver:

Aftenposten er ikke med i det Assange omtaler som konsortiet, de få internasjonale redaksjonene som fra starten ble invitert til å delta i publiseringen av alle dokumenter. Vi har ikke skrevet under på den konfidensialitetserklæringen som hindrer samarbeidspartnerne i å publisere saker uten eksplisitt avtale med Wikileaks.

Men hvor fritt står egentlig Aftenposten i forhold til Wikileaks?

Aftenposten har begynt å verne om kilden sin. Det gjorde de ikke i fjor. Før jul sa Aftenpostens nyhetsredaktør Ole Er­ik Almlid til Morgenbladet:

Han for­teller­ at de i motsetning til VG ikke har­ fått dokumentene av­ Wahlstr­öm, men dir­ekte fr­a Sv­enska Dagbladet. Noe som likev­el betyr­ at det er­ Wahlstr­öm som har­ v­algt dem ut – siden
det er­ han som har­ gitt Sv­enska Dagbladet der­es dokumenter­.

Det er smart å holde kilden skjult nå. Johannes Walhström er blitt svært omstridt. Han fortalte til Morgenbladet at han var Wikileaks utvalgte journalist i Norden, på “samme måte som Guardian var nettstedets utvalgte redaksjon i Storbritannia”. Walhström sa han hadde hatt tilgang på alle de rundt 250 000 dokumentene.  Samtidig anklages han i Sverige for å ha skrevet antisemittiske artikler. Faren hans Isr­ael Shamir­ er en mer åpenbar holocaustfornekter. Han har for øvrig fått eksklusiv­ tilgang til Wikileaks’ mater­iale i Russland, og tjener penger på videresalg der, som sønnen gjør i Sverige. Johannes Walhströmn ser ut til å være langvarig venn med Assange. Det er tvilsomt om han kan regnes som den frittstående journalisten han fremstilles som i nordiske medier. Mange ser tvert om på ham som en del av Wikileaks.

VG har brukt ham som “researcher” (det står oppgitt i sakene deres), årsaken er at dette har vært den eneste muligheten til å få tak i stoffet. Materialet han har gitt dem har han valgt ut selv. Spørsmålet er hva slags agdenda Walhström har hatt når han har jobbet sammen med de nordiske redaksjonene.  I april gjorde han et intervju med Assange for Aftonbladet, tittel: «Int­ernet­världens egen James Bond».

Kanskje står Aftenposten friere nå som de har alle de 250 000 dokumentene, og de kan selvsagt ha deler av det fra andre. Men lite tyder på at Haugsgjerd har oversikt, presisjonen i informasjonen så langt har ikke vært imponerende. Avisa avviste før jul at de hadde stoffet fra Walhström, kilden var SvD, sa de, samtidig som SvDs redaksjonssjef selv skrev at Wahlström var kilden.

Å ha en Wikileaks-aktivist jobbende i redaksjonen er som å ansette Justisdepartementets informasjonsrådgiver til å skrive sakene om Storberget. Tidligere har det vært slik at Wahlström har hatt tilgang til alt materialet, deretter foret redaksjonene med deler av det, altså som en kilde. Samtidig har han åpenbart fått betalt for jobbing i redaksjonen. I VG har han «gjor­t deler­ av­ den enor­me jobben som det er­ å hente ut mater­iale fr­a databasen». Slikt blir det fort rot av.

Det var selvsagt ikke slik at Aftenposten ikke forsøkte seg på å få til en slik avtale som de nå er stolte av å ha kommet seg rundt:

– Har dere prøvd å få i stand en direkteavtale med Wikileaks?

– Ja, v­i har­ pr­øv­d, som alle andr­e, men det har­ ikke før­t fr­em, sier­ Almlid.

Oppdatert: Journalisten har en sak.

Målet var å skape alternative og utopiske samværs – og livsformer, og det startet med 10 kollektiver i 1968. I 1974 bodde 100 000 dansker i 15 000 kollektiver, før det gikk raskt nedover.

I bokollektivet Kana, som Perez Skardhamar har sett spesielt på, var målet felles foreldreskap. Det gikk selvsagt ikke, etter tre år skrev en av beboerne, Kristian:

- De biologiske foreldrene er ikke blitt fratatt sin primærrolle, men vi har kunnet skape en situasjon hvor det ofte er absurd at den rollen eksisterer. Vi har ikke skapt noen fundamental ny situasjon, foreldre og ikke-foreldre eksisterer fortsatt.

Mannebevegelsen var mindre, men like utopisk. I 1975 hadde den i Århus og København mellom 200 og 400 medlemmer fram til begynnelsen av 1980-tallet. De arrangerte hvert år øyleir for menn og barn. Her skulle det skapes “et befriet område”  hvor alternative mannsroller og mannefellesskap skulle blomstre. Særlig jobbet mennene for å skape fellesskap hvor det ikke var individuell konkurranse eller dyrking av en revolusjonær macho-type, som var idealet. Mannen skulle ta ansvar for barn uten å bli sett på som kvinnelig. Manneaktivist Anders dro på leir med datteren i 1980, og sa:

- Det dreier seg ikke en skitt om morsinnstinkt, men om sosiale ferdigheter som kan læres. Gjennom praksis, som man pleier å si, når man vil slå noen i hodet med en diskusjon.

De ville revolusjonere samfunnet nedenfra og innenfra, brukte såkalt “kritikk/selvkritikk”, “sensi-trening” og “rundemetoder.”

Christian, som bodde i Kana, skrev i 1976 i en tale holdt på kollektivkongressen:

- Derfor følte vi det å flytte i kollektiv som en poltisk aksjon, eksperimentet med nye samværsformer var et brudd med det tradisjonelle familiebegrep, det innebar en avvisning av den hierarkiske oppbygning i partiene – også de sosialistiske – og var et forsøk på å forene moral og politikk.

Så gikk det nedover. I 1981 skrev en anonym basisgruppemann:

- Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel, følte til slutt at vi ikke hadde noe mer å si. Snakket ut hadde vi, selv om ikke noe hadde forandret seg synderlig for meg. BLOB! Sa det, vi må heller slutte. Så gjorde vi det.

-

Konsern Sjefen har fått jule gave fra Utviklings Redaktøren (bildet). Hjernen kommer i talg utførelse. Noen under ordnede kan sikkert finne på å vitse med material valget. Men gaven symboliserer altså Konsern Sjefens lysende hjerne. LYSENDE HJERNE!!!

De har funnet ut at Assange, som er forfatteren, er sterkt inspirert av boka Imperiet (2000) av de nymarxistiske filosofene Michael Hardt og Antonio Negri. Her beskriver de hvordan verden i dag er dominert av en autoritær global nettverksmakt, et amerkanskdokuminert imperium. I manifestet skriver Assange at det trengs motkrefter for å angripe den nåværende “nykorporatistiske” og “autoritære konspirasjon,” det USA-dominerte imperium, som undertrykker den individuelle og kollektive vilje til frihet, sannhet og selvrealisering. Assange vil avsløre imperiets skjulte dagsordener, misinformasjon, hykleri og løgner. En dedikert konspirasjonsteoretiker, altså. Wikileaks lover å utfordre imperiet og avsløre de konspirative nettverkene, slik at friheten skal gjenskapes og den usynlige regjering skal ødelegges.

I tillegg er manifestet preget av religiøs dommedagstenkning. Det USA-dominerte imperiet er et glupsk beist som skal forstenes som dyret i åpenbaringen. Mye artig, les selv.

For jeg synes også Storbynatt har vært bare halveis, én artig skjetsj i hvert program er kanskje litt lite. Men nå ser jeg potensiale igjen. Jeg tror de er på vei ut av uføret. Harald Eia har svart. Kjempegøy! Om de fortsetter med denne selvhøytidelige ad hominem-argumentasjonen kan de faktisk bli morsomme igjen, alle sammen.

Takk for god underholdning. Endelig! MER! Vi vil ha mer!

Mållagets viralforsøk, terningkast 2. Kjedelig.

Jeg visste jo alt da at dette var over toppen (vi snakker Everes/K2/Lothse – til sammen), men til min store glede har noen med utdannelse og erfaring tatt seg tid til å lese skikkelig. I DN i dag står Ane Farsethaas anmeldelse på trykk. Hun har kommet opp med en alternativ tittel på boka:  “Foreningen for gjensidig beundring”.

Jeg klipper litt, siden denne frekke teksten ikke er på nett noe sted:

At Galtung beskriver seg selv som “en Niagarafoss av ideer” og krever en offisiell unnskyldning fra staten Norge før han vil gjøre landet den ære å bli gravlagt her, skrives lett på kontoen for professorens grandiose selvforståelse.  Verre er det at den skråsikre selvforherligelsen smitter over på hovedpersonen.  Galtung unnser seg for eksempel ikke å sammenligne Arne Treholts litterære meritter med Knut Hamsuns – en sammenligning som faller ut til Treholts fordel. Treholt takker uten motforestillinger og kvitterer med å rose Galtungs “glitrende gode” analyser. Han ser det tydeligvis ikke selv. Men det er egentlig et karakterdrap på vennen Galtung begår med dette selvgratulerende festskriftet.

Farsethås mener alle som har blitt skeptisk til Treholtdommen denne høsten med denne boka trygt kan vende tilbake til den gjengse oppfatning av Treholt-vennene som naive venstreideologer.

Jeg skjønner fortsatt ikke at det kan eksistere en egen nisje for lettlestaviser i Norge. Subsidiene her må granskes.

Jeg er skeptisk til denne forgrunnsfiguren, Assange, selvsagt helt uten å ha satt meg inn i saken. Men det lille jeg har blafret forbi får meg til å tenke på ham som paranoid, mulig konspirasjonsteoretiker.

Jeg er ikke opprørt eller motstander av nettstedets aktivitet, men er det ikke dette journalister har gjort alltid (ofte bedre?).  Om jeg skulle lekket noe digert ville jeg vel følt meg tryggere i hendene i Guardian eller NY Times, enn i denne organisasjonen som tilsynelatende har store interne problemer. De etablerte avisene kan selvsagt legge ut lekkasjene på en nettside og leie inn programmerere som sørget for at det hele ble søkbart og kvalitetssikret, om det var viktig. Jeg forstår egentlig ikke alt hva Wikileaks har brakt oss, det er slik journalistikken alltid fungert. Nå har vi Wikileaks også, bare uten de etiske refleksjonene, regelverket og lange erfaringene som finnes i en redaksjon.

Det høres kjedelig ut, men det innebærer ansvar å forvalte et slikt materiale. Selv Wikileaks erkjenner det, og de fjerner informasjon som kan skade liv og helse.

Wikileaks kan kanskje være nyttig fordi de kan hjelpe “varslere” (før kalt “kilder”,  men vi er i 2010, kommån! å være sulten heter å “slite med lavt blodsukker) med å spre informasjon uten mediers vurderinger. Redaksjoner vil alltid vurdere om de synes stoffet er viktig nok eller om de har penger og krefter til å slåss mot advokater, som redaksjonene mange ganger har gjort når de har publisert hemmeligstemplet materiale.

Men redaksjonene (og blogger) er fortsatt helt nødvendige for å spre informasjonen Wikileaks lekker. Det er vel få som leser stoffet direkte ute på Wikileaks, til det er det for stort.  Dermed vil hensynet til advokater og motstand være tungveiende, selv om det kanskje kan hjelpe noe at lekkasjen kan bli kjent av flere via Wikileaks.

Nå er det FBI/CIA/Bilderbergergruppen/USA sine (velg det som passer)  bakvaskelseskampanje mot Assagne jeg har slukt i denne saken, vil noen sikkert mene. Denne voldtektssaken også videre. Og man skal virkelig ikke se bort fra at noen ganske proffe, tja, PR-byråer er innleid. Men jeg har ikke tid til å undersøke mer, tror fordommene mine tangerer virkeligheten her.  Tar jeg feil? Hva er kult med Wikileaks?