Bjørn Gabrielsen skrev om boka «Pol Pots smil» av svensken Peter Fröberg Idling denne uka. Jeg likte anmeldelsen. Forfatteren selv var dessuten på Dagsnytt 18 i dag med interessante fortellinger.
Gabrielsen skryter av boka:
Det er en ganske banal politisk øvelse å latterliggjøre gamle ekstremkommunister for deres tidvise nesten religiøse dyrking av noen av verdenshistoriens verste diktaturer. For det første er det blitt gjort før, og for det andre er det påfallende hvor lite personlig ansvar man tillegger de kreftene som med machiavelliansk iver forsvarte grusomheter begått av ikke-kommunister.
I boka oppsøker Idling fire svensker som i 1978 reiste gjennom Kambodsja som representanter for Vänskapsföreningen Sverige-Kampuchea. Jan Myrdal er en av dem. Idling vil finne svaret på hvordan de kunne unngå å oppdage hvilket menneskelig katastrofeområde de besøkte. Idling siterer også den norske AKP (m-l)-lederskikkelsen Pål Steigan, som var en av flere nordmenn som besøkte landet samme år som den svenske delegasjonen.
Myrdahl og de tre andre rapporterte ikke om noe folkemord når de kom hjem, overhodet ikke, de fortalte men om et sammesveiset folk som sto sammen og bygget opp landet sitt. De laget film og artikler om det flotte landet. Jan Myrdal syntes det var kjempebra med tvangsdeportasjoner fra hovedstaden og ut på landsbyga. De trodde ikke på folkemordet fordi de så det ikke, de trodde det dreide seg om propaganda.
Men i boka Pol Pots smil er det likevel lite harnisk og skadefro, skriver Gabrielsen. Forfatteren ser ut til å ha dykket ned i årsakene til hvorfor ml-erne ble så forblindet. Gabrielsen skriver:
Men entusiasmen for Demokratiske Kampuchea kom ikke fra intet, og var ikke motivert av sadisme eller et ønske om folkemord. Å si at de bare var naive er likevel å frita dem for ansvar. Her ligger Idlings store styrke, at han prøver å finne konteksten som de levde i. Blant annet skrev Noam Chomsky. som i mange kretser fremdeles respekteres som en intellektuell opposisjonell i Vesten, en analyse av bøker om Pol Pots regime der han klarte å konkludere med at Røde Khmer var mer å stole på enn øyevitneskildringene fra flyktninger. Chomskys retorikk blir her dissekert og avslørt, mannen som så effektivt har påvist hvordan vestlige medier bedriver utstrakt selvsensur, viser seg her å selv være mester i desinformasjon.
Meland-bloggen må innrømme at vi likevel tok med det siste her litt på grunn av harnisk og skadefryd.
Hans-Henrik Ramm, Høyrepolitiker, var også på Dagsnytt 18 i dag og fortalte hva som skjedde da han kritiserte Pol Pot-regimet på 70-tallet. Han reiste til Thailand og besøkte flyktningeleirene for kambodsjanere. De fortalte om det redselsfulle regimet. Det meste ble avfeid som CIA-propaganda da Ramm fortalte det videre. Ingen av ml-erne ville være med i Dagsnytt 18 i dag.
Astrid Meland 