Om forskjellen på æresdrap og affektdrap

Det er kommet to interessante bøker om æresdrap i høst, forfattet av Unni Wikan og Ayse Onal, anmeldt og omtalt i en rekke medier, nå sist i en fin artikkel av kollega Silje Bryne i Db.no. Stian Bromark i Dagbladet har også skrevet om bøkene.

Den kjente og dyktige sosiologen og feministen Hanna Helseth anmeldte bøkene i Klassekampen i helga. Hun hentes stadig inn som Klassekampens støtdemper når vanskelige bøker skal omtales.

Helseth synes at disse drapene blir vanskelig å forstå om de gjøres til noen fullstendig fremmed, som bare finnes på den kurdiske landsbygda. Hun vil heller se på æresdrap som en del av alle menns vold mot kvinner, og mener det er et problem at de som jobber med æresdraptematikk vet lite om problemfeltet partnervold.

Så drar hun frem psykiaterprofessor Gustav Wik igjen, han som har funnet ut at også norske drapsmenn styres av tapt ære, for eksempel når kona vil skilles. Altså, æresdrap og såkalt familietragedie/affektdrap er likere enn man skulle tro?

Vel, forskjellen er at at de fleste norske menn tar sitt eget liv etterpå, fordi de ikke kan leve med skammen med å ha drept kona. Det ligger heller ingen kollektiv beslutning bak drapet, ingen applausgruppe.

Helseth skriver:

– Settes ikke kunnskapen (om æresdrap) i sammenheng med menn som dreper kvinner i Vesten så mister vi muligheten til å forstå og bekjempe all vold mot kvinner.

Virkelig? Om man skal bekjempe æresdrap kreves spesifikk kunnskap, tror jeg. Det er lite fruktbart å (feilaktig) tviholde på likheten mellom æresdrap og affektdrap, noe som gjøres for å  hindre stigmatisering av innvandrergrupper. I et forsøk på å ikke støte gjør man norske sjalusidrap til æresdrap, og man er med på å allminneliggjøre æresdrap.

Kunnskap om æresdrap vil for eksempel være avgjørende i politiarbeid, der politiet velger ulike etterforskningsskritt avhengig av type drap.

Et par andre oppklaringer:

Menn blir også æresdrept. Vi har en rekke eksempler på det, også i Skandinavia. Bryne nevner et eksempel fra India.

Mor har ofte ansvar for å vokte døtres ære. Det er altså ikke nødvendigvis faren som ønsker datteren død. At mor er sentral har også en rekke rettssaker vist.

I norsk sagatid var det forresten kvinnene som hadde ansvaret for å egge mennene til å gjenopprette sin ære, altså drepe en annen mann. Kvinner ble ikke æresdrept i Norge.

For øvrig tar flere anmeldere opp at drapsmennene den tyrkiske forfatteren Onal har møtt i tyrkiske fengsel, er ulykkelige etter å ha drept et familiemedlem. De angrer og har det vondt i fengsel. Er det dermed ikke et æresdrap de har begått likevel, siden de både er utstøtt og ulykkelige?

Selvsagt er de som blir utpekt til å begå æresdrapet offer, de også. De er offer for tradisjonene i samfunn der sentralmyndighetene står svakt, der det blir opp til familiene å utøve myndighet. Nekter de å «gjenopprette familiens ære», altså drepe et familiemedlem, går det dem antakelig enda verre enn å havne i fengsel.

Og, til slutt, æresdrap har ikke utgangspunkt i islam, det var utberedt i mange førmoderne kulturer.

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “Om forskjellen på æresdrap og affektdrap

  1. Æresdrap er noe som tilhører primitive partiarkalske kulturer, hvor mannen eier kvinnene. Derfor er det også mannens plikt å drepe sine hustruer eller døtre om de vanærer ham.

    Dessverre så har denne kulturrelativismen gått altfor langt når man kan avfeie æresdrap med at det er det samme som de affektdrap man har i vesten.

    Jeg husker da det var stor debatt om kjønnslemlestelse av kvinner tidlig på 90 tallet. Det var visst ubehagelig for disse kulturrelativistene siden de kom trekkende med en eldgammel episode fra 1800 tallet hvor ei jente nesten fikk sin klitoris avskåret i Norge av en lege, fordi klitoris angivelig var årsaken til nevroser og hysteri. Dermed var ikke vi nordmenn noe bedre enn disse kulturene som kjønnslemlester sine barn systematisk og i stort omfang. Men med slik kulturrelativisme så blir jo alle fremmedkulturelle skikker trivialisert slik at de ikke er noen «big deal» lenger.

  2. Vest er best

    Kulturrelativismen er en mare som rir den vestlige verden for tiden.

    Å være kulturrelativist er å slenge sitt moralske kompass overbord til fordel for en etikk hvor ingen er like for loven.

    Hva som er lov, rett og galt avgjøres av din rase, religion og etniske tilhørighet.

    Paradoksalt nok er det på venstresiden en i verst grad finner kulturrelativistene. Paradoksalt fordi venstresiden har i størst grad kjempet for likestilling, velferdsstat, menneskerettigheter og almennt demokrati. Med nettopp den begrunnelse at vi alle har lik verdi.

    Et at de mest skremmende utsagn jeg hører fra venstresiden er «Det er ingen grunn til å anta at vår kultur er noe bedre enn deres». «Javell?» tenker jeg da.

    Personlig mener jeg at en kultur med likestilling, demokrati, velferdsstat og menneskerettigheter har langt større verdi enn en kultur hvor tvangsgifting av barn ned til ett års alder (Saudi Arabia, rettferdiggjort av at Muhammed giftet seg med en 6-åring og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år.), halv arverett til kvinner, diktatur, grov utnyttelse av fremmedarbeidere, steining og amputering som straff blir brukt.

    Dette er tilfelle i Saudi Arabia. Hvordan kan en SVer som i prinsippet skulle være i mot alt dette likevell synes det er ok når innvandrere ønsker å innføre denne kulturen til Norge? Det er en misforstått snillhet som er svært farlig.

    Av en eller annen grunn er det i disse kretser et akseptabelt argument at hvis en nordmenn en eller annen gang har gjort eller gjør et tilsvarende overgrep, så har ingen av de 4 millionene nordmenn noen rett til å kritisere. Da er vi alle bærere av en kollektiv skyld, og bare den som er uten synd har tydeligvis lov til å «kaste den første sten».

    Samtidig lurer en på hvorfor FrP får 30% oppslutning 🙂

    Heldigvis finnes det feminister som har beholdt kompasset.
    http://www.rights.no

    Et godt nettsted som tar opp denne problematikken finner en her:
    http://www.honestthinking.org/no/index.html

    Det er selvfølgelig gode ting i de fleste kulturer, og vår kultur i dag er ikke perfekt. Men innføring av en fremmed kultur til Norge innebærer mer en artige danser og spennende mat. Det er ikke nødvendigvis slik at vi skal godta de mindre gode sidene av de kulturene som forsøkes innført til Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s