Krisepsykiatri kan forverre

I dag er rapporten etter ulykken i Ålesund lagt fram, og de lokale myndighetene i Ålesund får skryt for å ha taklet situasjonen forbilledlig. I rapporten står det at mediene ikke har kommet med noe kritikk mot håndteringen av hendelsen. Fint at alle er fornøyde.

Kommunen sto på. Blant annet tilbød de krisehjelp til pårørende. Om de ikke hadde gjort det, ville de antakelig fått kjeft. Og mange av de pårørende som fikk hjelpen er nok også glade for det.

Dette fikk meg likevel til å tenke på en stor diskusjon som har pågått blant fagfolk lenge. De lurer på om krisepsykiatri virker i det hele tatt. Noen mener det til og med gjør vondt verre. Her må forskes mer, helt klart.

Tvilen ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen.

Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon. Det skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i DB i 2000.

Og videre:

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26% av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9% av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

– Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i DB.

Den engelske forskeren og klinikeren Martin Deahl, ble sitert på noe lignende:

«Om psykologisk debriefing reduserer forekomsten av langtidsplager etter traumer er usikkert. Dataene fra de fleste metodologisk svake studier antyder at i beste fall gir psykologisk debriefing noe beskyttelse mot senfølger, og i verste fall spiller slik behandling ingen rolle eller er til og med skadelig. Sikkert er det i alle fall at psykologisk debriefing gjør ikke folk immune mot senere plager.»

En Cochrane-analyse fra 1998 konkluderte med at det ikke er dokumentert at en enkeltsesjons intervensjon er egnet for å forebygge utviklingen av posttraumatisk stresslidelse etter traumer. Forskerne fant indikasjoner på at debriefing forverret tilstanden, og mente at rutinemessig debriefing av traumeofre derfor burde opphøre.

I en undersøkelse publisert i British Journal of Psychiatry i 2000 konkluderte forskerne med at psykologisk debriefing er uvirksomt og har uheldige virkninger på lang sikt. Pasienter som fikk debriefing hadde, sammenlignet med pasienter som ikke fikk slik behandling, mer generelle psykiske symptomer, mer angst for å reise som passasjerer, mer smerter og dårligere sosial fungering.

Den individuelle samtalen med pasienten etter ulykken hadde størst negativ innvirkning på lang sikt hos de pasientene som hadde mest psykiske symptomer etter ulykken.

Analysen har selvsagt fått kritikk. I denne veilederen fra Statens helsetilsyn står det:

Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.

I 2003 gikk tre britiske psykologer gjennom effekten av enkeltstående debriefinger. Studien ble publisert i tidsskriftet «Psychotherapy and Psycosomatics». De skrev at det er blitt stadig mer vanlig at psykologer foretar enkeltstående inngripen overfor mennesker som har opplevd traumatiske hendelser. Konklusjonen er at krisepsykologer sjelden klarer å hjelpe mennesker med slike debriefinger.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologene mente intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller ved å blokkere minnene.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var også konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie.

Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud. Myndighetene bør vurdere verdien av å tilby samtaler med kriseteam uten videre oppfølging, var konklusjonen.

– Ikke alltid bra å snakke, skrev psykolog Atle Dyregrov i Aftenposten i august i år. Han har kritisert funnene i noen av de ovenevnte undersøkelsene. Han skriver likevel at det ikke alltid er noe galt i det å ikke ville fortelle om ting.

– I moderne traumepsykologi stilles det spørsmål ved gamle «sannheter», så også med viktigheten av å uttrykke sine følelser og tanker like etter en traumatisk hendelse.

Det stemmer ikke at alle må gå igjennom et sorgarbeid med faste faser før de kan gå videre i livet. Det finnes en relativt stor gruppe, rundt 20 prosent, som hverken før eller senere uttrykker sterke sorgreaksjoner. De vender raskt tilbake til sin hverdag og greier seg utmerket i ettertid.

Han viser til en spennende undersøkelse gjort etter 9/11 publisert i Journal of Consulting and Clinical Psychology, 4/2008. 2000 mennesker ble fulgt i to år etter hendelsen.

Resultatene viste at de som valgte ikke å gi tidlig uttrykk for sin reaksjon på terrorhendelsene, rapporterte bedre helse over tid enn de som uttrykte sin første reaksjon. Av dem som uttrykte sine reaksjoner, var det slik at jo mer de skrev om sine umiddelbare reaksjoner, desto verre gikk det over tid.

Noen fortsetter å snakke om det de har opplevd over tid. Dette kan tyde på at snakkingen ikke fører noe sted og at de faktisk trenger hjelp for å få tankene inn i et nytt spor.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

6 responses to “Krisepsykiatri kan forverre

  1. Fint du holder den saken vedlike. Og jeg ser at jeg gikk glipp av en interessant referanse da jeg skrev om blant annet det i fjor høst.

    Men jeg lurer på en ting i den forbindelse: At debriefing ikke virker, og ser ut til å være skadelig for en del, har vært et ganske gjennomgående funn over lang tid. Hva har skjedd i behandlingsmiljøene? Hva gjør de som finansierer tilbudene?

    Det jeg har sett tidligere så ut til å antyde at ingenting skjedde. Er Dyregrovs kronikk et synlig tegn på endring?

  2. Hei Asbjørn! Jeg ble overrasket over at det var Dyregrov som skrev saken i Aftenposten, siden han tidligere har forsvart krisepsykiatri heftig, for eksempel debatterte han jo mot Kringlen i 2000. Det kan vel være et tegn, for han driver/har drevet en klinikk for krisepsykiatri, mener jeg å ha lest. Ellers tror jeg de som finansierer tilbudene (det offentlige eller bedrifter), ikke tør å ikke ha noe tilbud. Tenk deg den kritikken. Men jeg vet jo ikke. Kanskje de bare kjører på med en rekke konsultasjoner, siden flere forsøk viser at det er positivt med gjentatt kognitiv atferdsterapi.

  3. Jo, Dyregrov har vært klar i sin kritikk av funn som ikke var positive. (Med noe rett, ettersom studiekvaliteten generelt har vært lav, men jeg mener altså han tolket det feil vei.) Når han blir så tydelig som i kronikken du lenket til, kan det bety noe.

    Kunne vært interessant å sett nærmere på.

    Jeg har resonnert noe slikt som at en av de attraktive sidene for ved CISD og lignende (for dem som betaler) er at det er kort og billig. Gjentatte sekvenser med CBT må jo nødvendigvis ha høyere kostnader, og selv om det ene skulle se ut til å virke rimelig godt og det andre ikke, ser jeg ikke helt for meg at det trumfer kostnader uten at psykologene selv tar affære. Hvis de tok konsekvensen av funn, f.eks. gjennom psykologforeningen, og sa at «dette tilbudet er faglig uforsvarlig» – da kunne jeg se for meg at annen behandling tok over.

    Men det er mulig jeg bare er generelt mistroisk. Derfor kunne det vært interessant med en oppfølgingssak: Hva gjør norske kommuner, arbeidsgivere etc. nå?

  4. Generelt mistorisk, det er en bra ting, sant?

    Jeg burde forresten ha lenket til din artikkel, du er jo eksperten her.

    Oppfølgingssak er absolutt interessant. Jeg leste her i denne artikkelen i Tidsskrift for den norske legeforeningen at:

    «Cochrane-analysens konklusjoner er godt dokumentert. Rådet om å avstå fra enkelt sesjons intervensjoner til alle involverte etter større traumer, uavhengig av graden av psykisk traumatisering, bør derfor ikke være kontroversielt.»

    Dette er i en artikkel som viser eksempler på at «psykologisk intervensjon etter traumer» er positivt.

    Så kan hende er de som driver med krisepsykiatri mindre slepphente med å traumebehandle en masse, men hva med kommunene/bedriftene som ber om det? De vil sikkert ha det pga omdømmet uansett.

  5. Næh. Ikke engang «ekspert». Bare plagsomt nysgjerrig nok til at det er enda et tema jeg har forsøkt å forstå, med blandet grad av suksess.

    Jeg tror omdømmetanken kan være av betydning. Derfor synes jeg det er viktig at kritikk og synspunkt som artikkelen i Tidsskriftet delvis inneholder bæres frem, også klart nok til at det kan få konsekvenser.

    Et bittelite kritisk punkt til samme artikkel, forresten: Årsaken som oppgis til å studere «single session» CISD/PD er fordi det ble så utbredt. Ikke fordi det var «så enkelt» eller for å tilfredsstille strenge forsøkskrav som er klinisk idiotiske.

    Jeg støtter ellers den positive tanken fra artikkelen om å gjøre graderte forsøk i større skala (og med høyere kvalitet!). Det er sånn vi finner ut mer om hvem som trenger behandling og hvilken de har størst nytte av – og hvilken som ikke nytter i det hele tatt.

    Nå tok jeg forresten en kjapp titt på en tre-fire artikler som diskuterer feltet igjen. Det er virkelig ikke å overdrive når det snakkes om lav kvalitet. Jeg kan f.eks. sitere herfra:

    «Studies in all categories of this review suffered from general limitations such as poor reporting, inadequate sample sizes, low response rates, and sampling bias.»

    For å ta noen få av problemene. Det er lett å forstå at entusiastiske entreprenører ikke nødvendigvis lot seg overbevise om problemene ved intervensjonen av sånt.

  6. Hei! Jeg viser til dette fragmentet av teksten din, og lurer på om du hadde mulighet til å oppgi hvilken utgave i Psychotherapy and Psychosomatics-tidskrift» du hentet det ifra. På forhånd takk!
    «I 2003 gikk tre britiske psykologer gjennom effekten av enkeltstående debriefinger. Studien ble publisert i tidsskriftet «Psychotherapy and Psycosomatics». De skrev at det er blitt stadig mer vanlig at psykologer foretar enkeltstående inngripen overfor mennesker som har opplevd traumatiske hendelser. Konklusjonen er at krisepsykologer sjelden klarer å hjelpe mennesker med slike debriefinger.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s