Stadig kommer det initiativer til boikott av Israel, det kan være alt fra sitroner til møter i UD. Det er da også mye å kritisere Israel for. Men det er forskjell på appelsiner og akademikere. Det skriver Aftenpostens Knut Olav Åmås om i kommentaren «Antisemittisme på norsk«.
Han har oppdaget at organisasjoner arbeider for en systematisk akademisk og kulturell boikott av Israel. Det er opprettet et egen nettside. Og en til.
Åmås skriver:
Både i Oslo og i Bergen oppfordres det til full akademisk og kulturell boikott av alt som har med Israel å gjøre. Boikotten er tenkt å strekke seg langt.
I går ble den presitsjefylte Holbergprisen utdelt til Frederic Jameson. For to år siden gikk den til Shmuel N. Eisenstadt ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.
Det fikk forfatteren av høstens ferske boikotthefte, Ebba Wergeland, til å se rødt i en artikkel i Replikk. Hun skrev at han aldri burde fått prisen, siden han er en akademisk representant for den israelske «apartheidstaten.»
Tanken er rystende: En uavhengig utdeling av faglige priser basert på fri akademisk innsats burde altså underlegges politiske vurderinger – og frie forskere burde isoleres. Dette ville være irrasjonalitetens seier over fornuften (…) starten på svart-hvitt-tekning der overgriper og offer er definert en gang for alle.
Åmås peker også på det absurde kravet som av og til inntreffer når norsk kulturliv planlegger å invitere israelske utøvere til et arrangement, nemlig at et likt antall palestinere må inviteres, ellers blir konserten for «politisk». Å invitere palestinere alene er ikke noe problem.
Han avslutter med å kritisere norsk venstreside, som ikke bryr seg med å boikotte for eksempel Kina, Russland, Syria, Iran, Saudi-Arabia, regimer som ikke er i nærheten av å være så demokratiske og frie som Israel.
Meland-bloggen la i forrige uke merke til at en israelsk menneskerettighetsorganisasjon som offentliggjorde bilder av en palestinsk kvinne som ble banket av en israelsk politimann.
Burde vi boikotte dem?
