Daily Archives: desember 23, 2008

Kinkelianeribbentroph olemolotof

sp114bc2

Erling Fossen etterlyste nylig (med et pinlig eksempel) mer selvironisk krigshumor. Dagfinn Nordbø spilte i høst ganske elegant opp til debatt: Humormonopolet må oppheves og norske komikere bør levere noe mer substansielt enn sex, parforhold og kjendiser.

Meland Bloggen får akutt gåsehud ved tanke på hvor dårlig norsk, politisk satire kan bli.

Men i gamle dager, da var det gøyalt da, og til og med risikabelt. Her følger et utdrag av årets julelesning, «Jens Chr. Hauge Fullt og helt, av Olav Njølstad.»

Jens Chr. Hauge jobbet i politiet i 1940, og 23. mai ble han utkommandert til teatertjeneste på Chat Noir, hvor revyen «Norrønafolket vil fare» var nyoppsatt i en sensurert og omarbeidet utgave.

Hauges sjef ville vite om det kunne tenkes at stykket fornærmet tyske følelser.

Hauge skrev en utførlig rapport hvor han innledet med at det var «vanskelig, for ikke å si umulig, for en normann å vite bestemt hvilke bånd tysk nasjonalkjensle legger på utfoldelse av revykunsten i de besatte norske områder.» Men hans hovedinntrykk var likevel, muligens med et par unntak, at det neppe fantes noe i revyen som ville utløse tysk forargelse.

Blant unntakene nevnes at Einar Rose (bildet) til stadighet krysset scenegulvet i parodisk hanemarsj, at Einar Sissener i en ellevill hundesketsj konsekvent omtalte Terboven som en artsfrende ved navn Terrierboven og seg selv som en vettskremt liten bastard som ikke våget å vise seg utendørs fordi han ikke var helt raseren, samt at Arvid Nilssen avsluttet sin vise om «kommunissene» med en nytolkning av barnereglen ole-dole-doff, som i hans munn ble «kinkelianeribbentroph olemolotof».

– Om tysk humor godtar dette, vet jeg ikke, kommenterte Hauge syrlig. Han skrev at tyskervitsene utløste kraftig latter, men det var aldri tegn til «nasjonale utskeielser og den offentlige ro og orden var aldri et øyeblikk truet.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Bistand kan gjøre mer skade enn nytte – NB! Hemmelig

Oppdatert: Terje Tvedt har i dag svart på reaksjonene. Christian Borch fra NRK får gjennomgå. Og Kokkvold får fortjent kritikk for sitt flåsete utspill etter debatten.

Jeg synes Tvedts kritikk av bistandsjournalistikken i Norge er god. Jeg lurer imidlertid på et par ting:

Sitter virkelig disse programlederne for TV-aksjonen og lover at alle pengene kommer fram, som Tvedt hevder?

Og oppfrisker han journalismen? Tvedt hevder at det umulig at NRKs Christian Borch, med sin uttalte, sterke støtte til organisasjonslivet, kan drive uavhengig og kritisk bistandsjournalistikk. Det er mulig han burde latt andre dekke området. Men forskjellen mellom Borch og resten av gjengen, er vel at han åpent har gått ut med sin støtte. Resten er jo DNA- og Norsk Folkehjelp-støttespillere vi også, men holder tett om det. Tvedt mener nok selvsagt heller ikke at  journalister er objektive og uten egne meninger.

Her er det jeg skrev etter første debattrunde:

Reaksjonene etter den svært mediekritiske artikkelen til bistandsforsker Terje Tvedt i Samtiden viser at Tvedt hadde noen gode poenger.

Per Edgar Kokkvold i norsk presseforbund, synes ikke det gjør noe at journalister opptrer som PR-agenter for bistandsorganisasjonene og feilaktig lover at alle penga kommer fram til de fattige.

– Jeg tror folk flest synes det er greit at journalister, som daglig står for så mye jævelskap, for én gangs skyld gjør noe samfunnsnyttig, sier han med et flir til Dagbladet.no.

Han er altså sikker på at de gjør noe samfunnsnyttig. Men hvordan kan han vite at de (ubevisst) ikke bidrar med jævelskap, her også? Er det fordi han også er blitt overbevist om at norsk bistand er god og sann?

Alle ønsker effektiv bistand som virker, og selvsagt har ikke journalister ansvaret for mislykkede bistandsprosjekter. Men det finnes altså mye feilslått bistand, til og med skadelig bistand, som journalister risikerer å være med på å forsvare. Jeg tror ikke NRK-journalister er verre enn andre, alle synder her fordi de vil være snille, meg selv inkludert.

Snillheten gir bjørnetjenester. For eksempel har TV-aksjon-journalistene, med sine bindinger til organisasjonene de jobber for under TV-aksjonen, ikke mulighet til å drive selvstendig, kritisk journalistikk på bistandsprosjektene de lager saker på. De har ingen forsikringer om at pengene ikke går til en korrupt diktator.

Kanskje den korrupte statslederen får sitte enda lenger med disse pengene, akkurat som tilfellet var da Bob Geldof forlenget konfikten i Etiopia med Live Aid? Og hva med de som virkelig trenger penger, men ikke får noe? Kritisk journalistikk kunne hjulpet.

Det er lettere å finne eksempler på mislykkede bistandsprosjekter enn vellykkede. Det er ingen tvil om at norske bistandsmidler går rett i lomma på korrupte afrikanere. I 2005 publiserte den internasjonale bistandsorganisasjonen Action Aid en rapport om 50 år med bistand. De viste at i noen tilfeller gjør pengehjelpen mer skade enn nytte. Da norsk bistandshistorie kom ut i tre bind i 2003 kunne ikke forfatteren si om 170 milliarder i bistand hadde virket.

Mange som har reist rundt i fattige land har mellom FN-kortesjene støtt på NGOer som ødelegger mer enn de hjelper, utenlandske «jordbrukseksperter» som råder folk til å satse på å dyrke noe nytt, for eksempel, som ikke fungerer i høylandet i Bolivia. Skrives det nok om det? Jeg burde gjort det selv.

Men det å drive bistandskritisk journalistikk krasjer med vårt selvbilde som verdens beste på bistand. Man forbindes raskt til FrP, og man blir redusert til en kynisk bistandsmotstander.

Nils E. Øy – generalsekretær i Norsk redaktørforening, er intervjuet i Dagbladet.no. Han ser ut til å mene at det er greit å risikere å kaste penger ut av vinduet, fordi «TV-aksjonen har blitt et årlig innarbeidet ritual.»

Det er jo nettopp dette jeg oppfatter som Tvedts poeng, at kampanjejournalistikken har bidratt til at TV-aksjonen er blitt et NRK-kvalitetssikret ritual som ingen stiller kritiske spørsmål ved.

NRKs sjef Bjerkaas har svart best i debatten så langt. Han er så ydmyk som han kan, til tross for at han innrømmer at Tvedts barske språk får ham til å gå i forsvarsposisjon.

– Vi driver kritisk journalistkk 364 dager i året, en dag i året driver vi kampanjejournalistikk. TV-aksjonen har et element av kampanjejournalistikk som ikke er lett å forsvare i forhold til pressens etiske regelverk. Men aksjonen er meget spesiell i norsk offentlighet, og har vært oppfattet som et gode, sa Bjerkaas på Dagsnytt 18.

Elin Florberghagen fra Norsk Journalistlag var også med på Dagsnytt 18 i dag. Det er tydeligvis lenge siden hun har vært på reportasjetur. Hun avviste at journalister på tur godtar å få utpekt intervjuobjekter og fotomuligheter.

Hun er vel antakelig forpliktet til å si slikt.

Fra Kirkens Nødhjelps rapport etter TV-aksjonen 2001:

«Reklamefilmen (slik omtales NRKs film) ble annerledes enn det vi hadde planlagt i utgangspunktet. Filmingen ble gjort i Etiopia av NRK på den opprinnelige ideen. Dessverre ble ikke resultatet slik vi hadde håpet, de foreldreløse barna i KNs prosjekt var veldig sky, uvant med kameraer og det samme var kvinnen som tok seg av dem. Det fungerte ikke så godt på film, de ble veldig anonyme og fjerne for seerne.»

Om noen lurte på det med Geldof: Han samlet inn 800 millioner kroner til Etiopia i 1985, og kritikerne hevder at det førte til at diktatoren Mengistu Haile Mariam kunne få millioner til våpen som forlenget borgerkrigen. Live Aid-penger skal dessuten ha blitt brukt til et brutalt tvangsflyttingsprogram som drepte titusener av mennesker. Pengene hjalp dermed Mengistu i hans brutale folkemord. Etiopia har det verre i dag enn den gang.

Oppdatert: Christian Borch i NRK Dagsrevyen har svart på den harde kritikken fra Borch. Han er med rette overrasket over den harde språkbruken til bistandsforskeren, men forsikrer at alle sakene han har vært med å lage for TV-aksjonen har vært kjempebra.  Han skriver ikke noe om sakene ville blitt laget om det ikke var for TV-aksjonen.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Går innvandrerregnskapet egentlig i pluss?

SSB har laget et nytt innvandrerregnskap. Det er Aftenposten som opprinnelig har saken. De har vinklet med at:

Innvandrerregnskap går i pluss

Førstegenerasjons innvandrere skaffer staten mer i skatt enn de koster i velferdstiltak.

NTB/Dagbladet.no vinkler saken slik (på forsida):

Lønnsomt med innvandrere for Norge

Staten får inn 17 milliarder skattekroner.

Jeg forstår tanken bak å vinkle slike saker positivt. Det er mange som er oppgitt over hvordan minoriteter behandles i mediene. Og om det er riktig at for eksempel somaliere skatter mer enn de får i trygd, er det en knallnyhet.

Men det gjør de ikke. Tallene lenger nede i saken ikke er like positive. Den innvandringskritiske bloggosfæren leser selvsagt hele saken, og ikke minst kritisk. Her får de en ny mulighet til å klage over den politisk korrekte pressen. Jeg venter i spenning.

Vinkelen er ikke uriktig, det må vi ta med, tallene er mottak av 11,7 milliarder kroner i velferdsordninger, betaling av 17 milliarder kroner i skatt. Men den er villedende.

Årsaken til at det blir så bra er at svenskene, danskene, polakkene er med i tallene, men det står det ingenting om i Aftenposten og Dagbladet.no.

Det er forresten noen gode nyheter å finne i tallene. Det dreier seg altså om førstegenerasjon, og det går i minus for utsatte grupper, men kanskje ikke så mye som man kunne frykte. Andregenerasjon gjør det antakelig betydelig bedre.

Men trygdebruken blant førstegenerasjons innvandrere fra Tyrkia, Marokko, Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan er betydelig, og langt høyere enn gjennomsnittet.
Penger fra velferdsordninger utgjorde 27–38,9 prosent av inntekten for disse gruppene (gjennomsnitt for landet er 11,6 prosent). Dermed kan man altså si at førstegenerasjon fra disse landene går i minus, de betaler ca. 2,1 milliarder kroner i skatt, og får 3,5 milliarder i trygd (2006). Aftenposten skriver imidlertid:

Selv for de mest belastede innvandrergruppene som somaliere, irakere og afghanere, utgjør inntekter fra arbeid og kapital en høyere del av inntekten enn velferdsordninger.

Her må man henge med i svingene. Aftenposten mener  med dette at de hadde mer i skattbar inntekt (7,1 milliarder), enn de fikk i trygd (3,5 milliarder), men de skatter altså ikke like mye som de får i trygd. Det går altså i minus, og det er det selvsagt mange gode, forståelige forklaringer på (som er en annen diskusjon).

Forresten har SSB brukt en skatteprosent på 30 prosent, som nok er vel høy for mange av disse gruppene, som kanskje har en skatteprosent som ligger 10 prosent lavere. Da blir statens inntekter mindre.

Surfer man litt rundt, for eksempel til Adressa, har de i brødteksten tatt med innvandrerer fra vestlige land drar opp snittet.  De er jo førstegenerasjon innvandrere de også, men det bør opplyses om at de er med i tallene likevel, slik at man unngår å forvirre leserne.

Det er interessant å se hvor forskjellig media vinkler sakene sine.

Meland Konsernet er for øvrig for fri innvandring, og mener det bør være en menneskerett å flytte seg dit man vil for å forsøke å forsørge familien sin og skaffe et bedre liv for barna. Nyheter om at innvandring lønner seg er altså svært gode nyheter. Men det må være riktige tall, ikke bare godt mente vinklinger.

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

Hallelujah: SM, hårklipp, bibelhistorie, utroskap

TV2 og Dagbladet.no melder om at Leonard Cohens låt Hallelujah (1984) igjen er populær. Den ble først gjort til en hit av avdøde Jeff Buckley (1994). Nå for tida synges den på Idol-aktige-programmer verden over, topper britiske lister og i 2006 ble den gjort kjent igjen i Norge av«De nye gitarkameratene».

Det er mye oppgitthet blant de som ser på seg selv som purister. Det er startet en Facebook-gruppe til støtte for Buckleys versjon, mot X-factor-versjonen som herjer i UK.

Men denne låta har alltid blitt mikset og trikset med. BBC skriver at det finnes en versjon for alle.

Den eksisterer fra opphavsmannens side to nesten helt forskjellige versjoner. Og flere av de 180 som har spilt inn coverversjonen av den, har endret teksten på egen hånd.

Hva betyr strofene? Tolkningen avhenger selvsagt av hvilken versjon man velger.

Cohen selv sa en gang til Dylan at det var en feelgood-låt. Den første slutten han skrev kan kanskje ses på som optimistisk: «And even though it all went wrong, I’ll stand before the Lord of Song With nothing on my tongue but hallelujah!»

1988-versjonen hans er mer pessimistisk, kanskje det finnes en Gud, men: «As for me, all I’ve ever seemed to learn from love Is how to shoot at someone who outdrew you.»

Låta også blitt kalt en hymne til hymne-skriving. Det er bibelinnslagene som får noen til å tenke i de baner.

Prester har sagt at det dreier seg om å være oppriktig mot Gud.

Hallelujah betyr «pris Gud», men i denne låta er visstnok det bare et musikalsk virkemiddel, som yeah, yeah, dubidu.

Begjær og avvisning, kjærlighet og sex, skriver Neil McCormick i Telegraph at det handler om.

Seksuell kjærlighet er, trist nok det vi trenger, men er det det vi vil ha, mener Times Bryan Appleyard spørsmålet er. Cohen synger om det mislykkede forholdet, og sier at det ikke er noe mer i kjærlighet enn et «cold and broken hallelujah».

Kitty Empire skriver i Observer at Cohens sang er en perfekt, sekulær hymne. Hun mener teksten tar for seg et mislykket forhold, og parallellene mellom det å overgi seg til kjærlighet og religiøse følelser. Det er vel Cohens versjon 2 hun tenker på, siden de religiøse referansene finnes i den første.

I 1988 endret Cohen nemlig Hallelujah i en liveversjon, og de seksuelle undertonene ble tydeligere. Bare ett av originalversene var med nå. Sex og SM-versjonen ble senere gitt ut på plate:

And remember when I moved in you/The holy dove was moving too.

She tied you to a kitchen chair/ She broke your throne and she cut your hair/ And from your lips she drew the hallelujah.

Da John Cale ba om å få lage en versjon av låta, fikk han 15 vers fakset over fra Cohen. Han brukte visst mer enn ett år på teksten, og skrev 80 vers.

Så litt Bibel-trivia. Cohen sang i 1984:

Now I’ve heard there was a secret chord

That David played, and it pleased the Lord

But you don’t really care for music, do you?

Well, it goes like this, the fourth, the fifth The minor fall and the major lift The baffled king composing hallelujah.

David er Israels Kong David (han med Goliat) som i Samuelsbøkene i gammeltestamentet blendes av den vakre, men gifte Batseba (som muligens var påvirket av Satan selv). Han så henne bade på taket sitt, han lå med henne, hun ble gravid. Uria (han med posten), mannen hennes, var en av kongens trofaste soldater. David kalte ham tilbake fra krigen for at han skulle ligge med kona, men Uria nektet.

Dermed ga kongen ham en utsatt post i krigen og sørget slik for at han ble drept.

Gud likte ikke dette. David og B. fikk to barn, den ene døde etter en uke som straff, David aksepterte straffen. Den andre ble kong Salomo, som Batseba selv med sitt renkespill sørget for ble Israels tredje konge:

Her beauty and the moonlight overthrew you.

David var en stor musiker, og skrev ofte salmer med ord som hallelujah. Han offentliggjorde en av de  hellige akkordene sine, og Sauls onde ånd ble sluppet løs. Samuelsbøkene handler mye om rivaliseringen mellom David og svigerfaren Saul, som var den første kongen over israelittene.

Cohens hovedperson, på sin side, snakker i låta til en kvinne som ikke bryr seg om kunst («You don’t really care for music, do you?»). Han forklarer henne likevel om musikken. Og kvinnen ydmyker ham:

She tied you to her kitchen chair
She broke your throne and she cut your hair
And from your lips she drew the Hallelujah

Dette med håret er et hopp i Bibelen. Cohen har funnet fram til en annen slem dame, og forteller om Samson, som lot håret vokse fordi det ga ham styrke. Han var sterk i 20 år, helt til hans svikeraktige kjæreste Dalila fant ut at håret var hemmeligheten. Hun klippet ham i søvne, han ble fengslet og fikk øynene stukket ut, før han ble langhåret igjen, veltet et tempel og drepte 3000. 

I låta gjør hovedpersonen feil og kaller seg svak, men han er også klar for å stille foran «Lord of Song» med «nothing on my tongue but ‘Hallelujah’.»

Guardian diskuterer hvilken coverversjon som er best.

BBC er gode på bibelhistorie.

Meland Konsernet er forresten sjokkert over at Konsern Sjefen av uforklarlige grunner har valgt å friske opp den elendige tentamens-sjangeren «dikttolkning».

Her er Batseba, forresten.

512px-willem_drost_-_batsheba_met_de_brief_van_koning_david

2 kommentarer

Filed under Uncategorized