Stalins korte øyeblikk

Stalin er blitt kåret til den tredje største russeren gjennom tidene.

Det er vel ikke noe grunn til å liste opp grusomhetene hans igjen, men jeg anbefaler bøkene Young Stalin og The court of the red tsar av den dyktige forfatteren Montefiore.

En av de historiene som gjorde inntrykk i bøkene, var hvordan Stalin  stadig vekk skjøt budbringeren. Under hungersnøden i Ukraina måtte de bøte med livet, de som forsøkte å gi beskjed. Det ble et gjennomgangstema i resten av hans diktatorkarriere.

Da tyskerne var i ferd med å gå til angrep i juni 1941, var jo også Stalin en av de siste som skjønte hva som skjedde.

Han nektet simpelthen å tro det, selv om han hadde fått flere indikasjoner og beskjeder om at tyskerne ville angripe. Han var så paranoid at han ikke stolte på egen etterretning.

En tysk soldat med kommunistsympatier stakk av fra fronten og ga beskjed til sovjeterne om at tyskerne kom til å angripe dagen etterpå. Stalin fikk beskjeden. Soldaten ble skutt.

Tyskerne angrep som kjent.

Stalin nektet å tro det var sant, og stengte seg inn på kontoret sitt i fortvilelse.

Han gjorde som kjent en elendig jobb den første tida, så elendig at han i et sjeldent, svakt øyeblikk i Red tsar-boka skildres mens han går i oppløsning og innser at hans ledelse har vært elendig. Han satset jo blant annet på kavaleri fremfor moderne våpenteknologi.

Det øyeblikket varte ikke lenge.

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

9 responses to “Stalins korte øyeblikk

  1. Tror jeg skal lese disse jeg!

  2. larssays

    Stalin hadde mange korte øyeblikk, både i hans virke i politikken og i hans mange feil- og rettgrep. I tillegg til utnevnelsen du viser til.

    Jeg jobber meg gjennom den sistnevnte boken om Stalin som du viser til, den finnes jo også på norsk. Meget interessant, forfatteren får frem både gode og dårlige sider av Stalin i tillegg til andre egenskaper. Det som blant annet fascinerte meg var utholdenheten til Stalin og gjengen rundt ham når det gjaldt mat&drikke! Det var pokker ta slike aktiviteter døgnet rundt. At gjengen rundt hang med må kunne henvises til belønningen hvis de ikke gjorde det: bye, bye! De kunne tylle i seg sterkt og svakt til alle døgnets tider. Disse møtene medførte blant annet til at mange falt fra på grunn av diverse sykdommer: magesår, hjertetrøbbel med mer.

    Det er riktig som du er inne på her at Stalin ikke stolte på noen (hele apparatet hadde forfølgelsesvanvidd, ufattelig mange ble drept på syltynt grunnlag). Han stolte heller ikke på egen famile, mange måtte bøte med livet.

    Interessant også er Stalins kulturinteresse. Hans filmkvelder med gjengen sin og hans finger med i spillet på flere bokutgivelser er ting jeg ikke har hørt om tidligere.

    Ikke dumt å lese disse og andre bøker om Stalin, det gir et dypere innblikk i et meget spesielt og dessverre for mange liv og dødelig virke.

  3. Jeg tror matorgiene var en tradisjon Stalin hadde meg seg fra Georgia, der de forsatt er helt tullerusk når det gjelder mat. Mange av hans medsammensvorne var jo også georgiere. Morsomt å lese fra ferielivet i datsjaene, der hele entouraget fulgte med, livredde antakelig. Jeg mener også å huske at han fikk drept en av elskerinnene sine, og dessuten sønnen da, som han ikke gadd å løfte en finger for å få ut av fangenskapet i Tyskland. Der kunne han jo slekte på sin egen far, som heller ikke var noe til tess.

  4. For et mer nyansert syn på Stalin – som kanskje forklarer hvorfor 519.000 russere har stemt på Stalin i kampen om å bli tidenes russer, kan disse sidene anbefales:

    Ludo Martens – Another View on Stalin:
    http://www.plp.org/books/Stalin/book.html

    Mario Sousa – Sanningen som kom bort:
    http://mariosousa.se/Sanningensomkombort.html

    Ellers litt snadder fra Tjen folkets nettsider (du har vel hatt kontakt med Henrik Ormåsen før, Astrid?):
    http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10284

    http://tjen-folket.no/sentralt/view/10395

    http://tjen-folket.no/sentralt/view/10512

    http://tjen-folket.no/sentralt/194

  5. Hei Astrid

    Disse bøkene av Montifiore er slett ikke gode historiebøker. Han er kanskje en flink skjønnlitterær forfatter, men han slurver vanvittig med kildehenvisningene (kanskje fordi han ikke har mange gode slike?).

    Det er vanskelig å spore de fleste av opplysningene han opererer med som «sannheter» og hele bokprosjektet er gjennomsyret av at Montifiore er ute etter å «ta» Stalin – slik mainstream vestlig populærvitenskap stort sett er.

    Du kan ikke ta disse bøkene for god fisk. Selv Stalinkritiske historikere vil enes om det, om de har integritet.

    Mvh

    Kenneth Fuglemsmo

  6. tk

    Stalin var da ikke russer…

  7. God poeng! Da er det i alle fall bra å bli superrusser. Jeg har lest at han snakket russisk med tung, georgisk aksent hele livet.

  8. Jeg har lest Montefiores bøker, enkelte kapitler flere ganger.

    Bøkene er stappfull av referanser og fotnoter. Bibliogarfi og kildemateriale utgjør til sammen ca 100 sider bare i første boken- den røde tsarens hoff. Man kan ha som hovedregel at kildereferenser ikke bør være på mer enn 5% av resten av boken, særlig ikke hvis de er kryptiske slik som er tilfelle i disse, jeg vil påstå- propagandabøkene.

    Montefiore vektlegger en særlig takk til Robert Conquest som er den moderne antikommunismens far. Han bruker ikke mange bokstaver på å kritisere denne i aller høysteste grad subjektive og politisk motiverte «historikeren». Både Conquest og Montefiore er gode når det gjelder å sjonglere med tall og fakta. Veldig veldig mye av det som skrives er forkludret bortsett fra en del uvesentlig personlig fakta. Det meste av dette er intetsigende.

    Dett er et kjønnlitterert verk som ikke tar sikte på å avdekke realiteten, men isteden lage en historie i kapitalismens bilde. Dette bør også folk som ikke er kommunister ha i tankene. Legg også merke til Montefiores Youtube-videoer hvor han omtaler Stalin som «monster». Jeg lurer litt på hvor nyansert dette bildet er.

  9. Hehe, historie i kapitalismens bilde, du, skøyer. Så vidt jeg husker har Montefiore pløyet en rekke russiske arkiver, funnet ut en masse nye ting og brukt årevis på bøkene. Jeg tror bøkene er lite forkludret og uvesentlige, men jeg har selvsagt ikke forsket på det selv, og må stole på Montefiore. Han er heldigvis ansett som en pålitelig type. Han har som vi alle vet rett i at Stalin var en massemorder, vi kan godt kalle ham et monster.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s