Charter 77

I 1976 ble det forbudte undergrunnsbandet Plastic People of the Universe arrestert og stilt for retten av de kommunistiske styresmaktene i Praha.  Medlemmene fikk fra 8 til 18 måneders fengsel for ordensforstyrrelser, en ble deportert.

De hadde laget merkverdige, psykedeliske cover av Lou Reed-låter som de spilte for langhårede fans i bakgårdene i Böhmen.

Forfatteren Vaclav Havel og andre ble så provosert over rettssaken at de skrev ned Charter 77. Det ble starten på en bevegelse som hadde som mål å befri Tsjekkoslovakia fra Sovjetunionens jerngrep. Slik ble Velvet Underground, Plastic People og Lou Reed med på å sette igang fløyelsrevolusjonen.

Meland-bloggen skjønner rundt 13,5 prosent av det Bendik Wold skriver om indierock, men mistenker at det er litt av denne  sprengkraften han ønsker at indiemusikken skal ha.

Det viktigste som kommer ut av den debatten er topp underholdning for Meland-bloggen, og det i mange uker nå. Vi både liker han nesevise tykkassjefsideologens utblåsninger, Bendik Wold rolige svar og Kjetil Rolness innlegg i helga.

Jeg er imidlertid litt usikker på om dette tjener indiemusikken og dens tilblivelsesmåte og spredning. Debatten har gitt sjangeren en toutsj av den så velkjente fylkeskommunale følelsen. Rikskonserter. Storregioner. Man klarer ikke å lese dette uten å tenke på Brødrene Alvestad og 90-tallets ironibølge. Det er selvsagt Wold klar over. Likevel sier han:

– Det er når kulturen er uavhengig av politikk og økonomi at kreativiteten og fantasien har størst spillerom.

– Pop og rock har et enormt politisk potensial.

– Indiekulturen yter motstand mot kapitalismen.

– Det er nettopp kunstens autonome posisjon som er selve grunnlaget for å kunne skape verker som også er politisk effektive.

– Den uavhengige produksjonsmåten har utviklet «en egen diskurs med uavhengighet og antikommersialisme som kjerneverdier».

Dette er ganske uhipt og modig å si så klart. Skal dette fortsette blir indierocken uhipp også, slik Wold sier den allerede er blant smartassene.

Meland-bloggen er helt ute på dette området. Vi liker indieband uten å vite det, og drømmer ikke om at det skal bli like fint å jobbe som å dainse.

11 kommentarer

Filed under Uncategorized

11 responses to “Charter 77

  1. Didrik Søderlind

    Jeg er i prinsippet skeptisk til politisk rock. Mye av årsaken er at rockens format er så begrenset at den bare egner seg til å bære slagord og forenklinger. Noe som gjør at alt det jeg beundrer blant politisk aktive mennesker vil ha dårlige kår. Kan du tenke deg et tøft rockeband synge om evne til kompromisser og pragmatisme, tvisyn, og det å kunne innse at meningsmotstandere også kan ha gode poenger eller i det minste gode hensikter?

  2. Er det den politiske kvartetten SLED du her har i tankene? Eller trioen DEL?

    Siv Lars Erna og Dagfinn – når felles fiender ikke er nok

  3. Indierocken var potent på 90-tallet. Den døde omtrent når Travis kanibaliserte hele «sjangeren». The Libertines var sjangerens siste skranglete brøl som endte i en orgie av crack, hjemmekonserter og selvskading.

  4. Jeg kan ikke særlig mye om dette, men finnes det mange konkrete eksempler på at «indie-kunstformer har hatt stort politisk potensiale?

    Wold sier jo det. Jeg forstår ikke alt han skriver, så eksemplifisering hadde vært en lettelse for min kyllinghjerne.

    Er Meland-bloggen en del av indie-kulturen siden det verken er penger eller kommersielle hensyn å ta? Er denne produksjonsformen jeg driver med her helt for meg selv politisk effektiv i all sin autonomi? Ikke det?

    Hva med resten av internett, spredning av forskjellige kunstarter der distribusjonskostnaden er null og mange av musikkbandene, for eksempel, er helt indy, selv om de sikkert drømmer om plateselskap.

    Er det politisk effektivt fordi det er independent? Hvordan gjør produksjonsformen det til spennende politisk?

    Finnes det ikke eksempel på det motsatte? Nå tviler jeg på at Rage against the machine er særlig politisk effektive, men de er det eneste politisk engasjerte bandet jeg kommer på akkurat nå. De er sikkert på et stort plateselskap, eller?

    Har mange indyband «en egen diskurs med uavhengighet og antikommersialisme som kjerneverdier»?

    Jeg aner ikke, jeg bare spør. Jeg har på følelsen av at noen av dem som drømmer om politisk uavhengig musikk som et alternativ til kommersen, samtidig også synes staten skal støtte denne indiemusikken med millioner hvert år. Eller?

  5. Indieband er vel litt som dagbladet og vg: De skriver ikke musikken sin på glanset papir og ser gjerne at det de formidler får offentlig støtte og er unntatt moms. Selv om produktet de lager i bunn og grunn er likt sine helkommersielle konkurenter.

  6. Wold snakker ut av ræva. Indierock har aldri hatt noe politisk potensial utover å være runkeklut for middelklassekids med arbeiderklassedrømmer. Jeg tror Wold drømmer tilbake til begynnelsen av 80-tallet når punk var indie og forfylla pønkere gav ut sine egne plater på kassett, satt sine egne plakater og holdt konserter som endte i slagsmål i okkuperte hus og fansen laget hjemelaga fanziner med rangerte trykkpresser.

    RATM er forsåvidt på Epic som er et underbruk av Sony Music.

  7. Didrik Søderlind: «Jeg er i prinsippet skeptisk til politisk rock. Mye av årsaken er at rockens format er så begrenset at den bare egner seg til å bære slagord og forenklinger.»

    Er det så galt? Å vise fingeren synes jeg f.eks. er en verdifull politisk uttalelse. I blant er godt formulerte og nyanserte argumenter å gi tøvprat mer respekt enn det fortjener.

    Kandahar: «Selv om produktet de lager i bunn og grunn er likt sine helkommersielle konkurenter.»

    Definerer du indie som alt utenfor de største selskapene er det stor forskjell. Det er rett og slett mye bredere. Derimot er nok de indie-bandene som selger godt ikke så ulike andre band som selger godt, (muligens bittelitt i forkant).

    Men det virkelige skillet går nok mellom mainstream og undergrunn, mellom de få mange hører på, og de mange få hører på. Musikk blir ikke noe mer ekte av at få hører på, men det er en annen verden.

  8. Hva slags skille går mellom mainstream og undergrunn? Er det noe politisk sprengkraft i denne undergrunnen?

    Bjørn, kan du forresten oversette den Wold-teksten til meg, slik at det blir forståelig for kyllinghjerner som meg også?

  9. «Hva slags skille går mellom mainstream og undergrunn? Er det noe politisk sprengkraft i denne undergrunnen?»

    Tror ikke det. Det måtte være om det er nye ideer (ikke direkte politiske men med politiske konsekvenser) som slipper til der som stenges ute fra mainstream. Det var det før, men er det igjen noe nå? Kommer ikke på noe.

    «Bjørn, kan du forresten oversette den Wold-teksten til meg, slik at det blir forståelig for kyllinghjerner som meg også?»

    Oi, det var ikke lett nei. Måtte lese det et par ganger. Det høres ut som bakteppet for det han skriver er kulturkrig – høyrepopulister mot venstreelitister. Øl og pizza mot sushi, punk mot prog, macho mot femi, arbeiderklasse mot middelklasse. Indie-musikken har blitt et offer i denne konflikten, og har havnet såpass på defensiven at den rakkes ned på også av «sine egne» – musikkjournalister og andre spesielt interessert som i utgangspunktet burde være åpne for ektefølt musikk som forsøker på noe mer enn bare å tjene penger. Er det jeg tror han sier, altså.

    For meg er det hele bare merkelig, for jeg har ikke noe forhold til «indie». Det er vel mer en debatt fra tidlig 90-tall? Da hadde jeg fremdeles knapt oppdaget AC/DC. Og nå hører jeg ofte på ting som er mye lenger utenfor mainstream enn indie noen gang var, uten at jeg tenker noe mer om det enn «øy, dette liker jeg».

    Ellers er jeg litt enig med kritikken Wold siterer mot indie: Når jeg i blant sjekker ut «årets beste plater»-lister med høyt indie-innslag synes jeg det meste bare er tamt og sært. Men hva så? Folk er forskjellige. Jeg håper bare at ingen hører på noe eller lar være å høre på noe fordi de føler at det er en plikt.

  10. Det ser ikke ut til å være indiesjangeren han er opptatt av, men produksjonsmåten.

    Det kunne altså vært hardingfele, bare den var produsert på en autonom, politisk sprengkraft-fremmende måte?

    Jeg lurer på om Bendik Wold kanskje har oversett all musikken som lages uavhengig av storkapitalen. Den spres på nett uten noe reklamebudsjett og blir pop uten noe plateselskap. Det må jo være mer produksjon av indie-musikk nå en noen gang tidligere.

    Konsekvensene er så langt krav om mer kunstnerstipend og nedlagte plateselskap.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s