Barna trodde Saddam var snill

Jeg leser Nick Cohens:  What’s left, hans oppgjør med venstresida han fortsatt hevder å tilhøre. Han skriver mye om Saddams Irak, siden han særlig mener venstresida har sviktet irakerne.

I  likhet med andre fascistiske og kommunistiske diktatorer forsøkte også Saddam å oppløse familiebåndene, barna skulle kunne snus mot foreldrene.

De smarte irakerne forsto at de ikke skulle snakke politikk foran barna sine. Etter Bagdads fall, var krangelen Hind Aziz hadde med sin 9-år gamle datter Dalia, typisk over hele landet. Barnet ville vite hvorfor hun først nå hadde fått vite at Saddam var en drapsmann.

– Hvorfor fortalte du meg ikke sannheten?

– Jeg måtte forklare henne at om jeg gjorde det, kunne hun ha fortalt det til vennene sine og da kunne mamma ha blitt drept, pappa også, og bestefar, forklarte mora.

Faren til Dalia viste en australsk journalist hvor langt indoktrineringen hadde gått.

– Hvem er faren din, Dalia, spurte han.

– Baba Saddam, svarte hun robotaktig.

Det hemmelige politiet til Baathpartiet ble trent opp av østtyske Stasispioner. De videreførte  tyskernes vane med å registrere alt de foretok seg. Derfor vet vi i dag at frisørene i Bagdad var tvunget til å rapportere uheldige bemerkninger kundene kom med under hårtørkerne. Problemet til frisørene var at det i lengden var umulig å fortsette å rapportere om at det ikke var noe å rapportere. Da kunne frisøren bli registrert som lite samarbeidsvillig og bli drept.

Reklamer

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

9 responses to “Barna trodde Saddam var snill

  1. Boka til Cohen er både god og tankevekkjande, men tidvis irriterande polemisk og difor ein skivebom.

    Men absolutt noko alle som nominelt er på venstresida burde lese. Folk på høgresida har nok pepper å kome med, så dei treng ikkje å lese denne boka òg ;-P

  2. Interessant kommentar! Er boken å finne på norsk?

  3. Har ikke hørt om at den er oversatt på norsk. Jeg liker den så langt, men har ikke kommet til hovedangrepet foreløpig føler jeg. Det er dessuten mye snakk om ytterste venstre.

  4. Leste den for et drøyt år siden eller noe sånt. Det var et høyst lesverdig stykke tekst.

    Husker vagt at den nok var unødvendig generaliserende i polemikken innimellom, men skivebom syntes jeg langt fra det var.

    Derimot merker jeg at alvoret fra den nok har svunnet i hukommelsen til fordel for anekdotene jeg er smakløs nok til å le av. Britiske trotskister…

  5. Jeg synes det så langt er underholdende med søskenparet og kjendisene Redgrave som i fullt alvor støttet The Workers Revolutionary Party og sektlederen og sexovergriperen Gerry Healy helt fram til han døde på 1990-tallet. De sto ved hans side til tross for mange avsløringer om at han banket medlemmer og presset dem for penger.

  6. Trønder

    Har lest boka og syntes den absolutt er verdt å få med seg. Problemet er at de som burde fått den med seg ikke kommer til å lese den. 🙂

    Koblingen mellom radikale venstre og islamister, er det kun «fiendens fiende er en venn»? Eller hva er det?

    Ser gjerne at Meland-konsernet kaster seg over dette området. 🙂

  7. Enig med Trønder – problemet er at de som trenger en solid dose «reality check» ikke leser slikt.

    Apropos rapportering fra ekstreme regimer, så skrev tidligere nyhetssjef i CNN en artikkel om hvordan CNN ikke rapporterte på brudd på menneskerettighetene for å beholde sine relasjoner med myndighetene.

    http://tinyurl.com/dn98fu

    Man burde generelt være langt mer bevisst på nyheter fra ekstreme regimer. Når Nord-Korea melder at Store Leder har slått 19 holde-in-ones på golfbanen så faller det på sin egen urimelighet. Når Iran rapporterer på hvor flinke de er, så burde man være langt kritisk:

    http://tinyurl.com/6n2d5y

    I boka Ville svaner skriver jo forfatteren om hvordan hun som liten lå sulten og kald på stråmatten sin om kvelden og syntes synd på barna i Vesten. De hadde det jo mye verre enn henne. De hadde jo ikke Mao…

  8. What’s Left er en veldig tankevekkende bok, og burde være pensum for alle på venstresida. Akkurat som Bjørn Stærks selvrefleksjoner om hva som gikk galt for krigsbloggerne burde være det på høyresida. Noe av det man fort glemmer, er at gruppetenkning, ensretting og demonisering av meningsmotstandere og så videre ikke er noe ytre venstre har monopol på.

  9. Audun Ulshagen

    Det var en ganske underholdende krangel mellom Cohen og Johann Hari i forbindelse med sistnevntes anmeldelse av What’s Left. Begge argumenterte for Irak-krigen, men Hari skrev i anmeldelsen at tiden kanskje var moden for krigsforkjemperne til å innrømme feil:

    «Those of us who made a mistake in supporting the war should be honest enough to admit they were right. Real democracy in Iraq – and elsewhere – would require us to build a world where the choices are far better than that between George Bush and Saddam Hussein.»

    Her finner interesserte lenker til anmeldelsen, Cohens svar, og Haris svar tilbake (samt en rekke andre tilsvar helt nederst). Det er en rekke gullkorn og saftige personangrep fra begge.

    Både Hari og Cohen ble nominert til Orwell-prisen samme år. Hari vant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s