En regissert underdog


Aviser i hele verden skriver om den 47-år gamle og lite pene jomfruen Susan Boyle som overrasket alle da det viste seg at hun var flink til å  synge. Det var etter at hun deltok i konkurransen i realityshowet Britain’s Got Talent 11. april hun ble verdenskjent.

Siden har hun ved hjelp av sosiale medier som You Tube og Twitter blitt en mediesensasjon, mange millioner har sett henne synge. Hun blir nå nedrent av fotografer, deltar på amerikanske tv-show og skal ha fått platekontrakt, samt tilnavnet «Den hårete engel.»

Men er det noen grunn til å tro at det realityshowet hun har deltatt i er mindre regissert enn de andre?

Programledere og dommerne i tv-showet er ikke så gode skuespillere, og jeg synes de gjør en middels prestasjon under Boyles opptreden. Først prøver de å vise at de er kjempenegative, denne tragiske dama vil vi ikke høre synge! Så får de overtydelig sjokk når de hører hennes vakre stemme, før de ender opp med å bli rørt og nesten griner.

Susan har tatt hevn på den frekke juryen.

I virkeligheten var det nok godt planlagt. Det er vel ikke helt usannsynlig at juryen enten har hørt henne synge før eller i alle fall fått høre nyss om henne. De har hatt auditions før programmet, de har vel sett potensialet.

For øvrig er hun ikke så vanvittig flink til å synge, og ikke er hun ukysset heller, det var bare noe hun sa i begynnelsen. Kanskje hun ikke er så stygg likevel.

Idol-Kurt er hele Norges underdog, men han var selvsagt ikke den første. Temaet er velkjent og populært i verdenslitteraturen. Til  og med reality-regissører vet at dette er noen som slår an.

Som vanlig ligner realityshow mer på barne-tv enn voksen-tv. Pussigere at det at mediene behandler det seriøst. Kommentatorer i kulturaviser skriver om hvor bra det er at vi i vårt konsumeroverflatiske utseendefikserte samfunn endelig tar en sangstemme for det den er verdt, at vi ikke dømmer etter utseende. En arbeiderklassekvinne har klart det!

For Susan Boyles del spiller det ikke noen stor rolle, det er topp at noen har funnet ut at det var verdt å gjøre henne til stjerne.

Men kanskje var det nettopp alderen, hårene på overleppa hennes og kiloene rundt magen som gjorde henne attraktiv?

Det er hyggelig at det er mulig for middelaldrende damer å slå an, men dette betyr nok ikke at resten av verdens damer nå blir vurdert bare for det de kan, og ikke for sitt utseende.  Det blir ikke mange Susan Boyles i hennes fotspor.

Oppdatert: Medievitere med mer elegant versjon av det samme.

18 kommentarer

Filed under Uncategorized

18 responses to “En regissert underdog

  1. Hmm, mulig du har rett i dette. Ingenting forundrer meg i reality-verden….
    Personlig skjønner ikke den store fasinasjonen over at mindre pene mennesker faktisk kan synge, mens pene mennsker som åpenbart ikke kan synge får lov å gjøre det uten at noen hever et øyenbryn.
    Det er en underlig verden vi lever i;)

  2. Akkurat helt enig, jeg lurer også på hvorfor mennesker blir så forundret over at mindre pene mennesker faktisk kan synge.

  3. ca.strømsnes slo meg med 1 minutt😉

  4. Enig.

    Også stas med noen som tør å si at hun ikke er så utrolig flink til å synge.

    Det sier noe om samfunnet vårt når folk får sjokk av at ei lite pen dame kan synge.

  5. Jeg tenkte også på dette med regien, men særlig fokuset og ordvalgene på hvor stygg hun var. Hun ser da ut som en vanlig kvinne i sin alder hvis ikke bare folk fra cityogshowbiz skal få være med i kategorien.

  6. Kristin Aksnes

    Dette var veldig godt sagt, synes jeg! Når ting kommer fra you-tube, får det et slags autentisk, ekte og uregissert preg, som om noen tok det opp med mobiltelefon og la det ut. Dette klippet SÅ super-regissert ut med overspill av bl.a. gutta i kullissene. Men hun sang fint! Det er ikke det.

  7. @jorgenak

    Å spekulere i hvorvidt dette er regissert eller ikke har jeg ingen forutsetning for å gjøre, derimot kan jeg forsøke å kommentere hvorfor vi blir overrasket når en mindre pen person er flink til å synge.

    Dette handler om hvordan mennesket benytter situasjonelle hint for å trekke slutninger. Vår tilgang på informasjon er overveldende og derfor benytter vi mentale snarveier for å kunne forholde oss til omverdenen.

    For å ta et konkret eksempel:
    Bor det flest mennesker i Irak eller i Tanzania?
    (det er ikke lov å google)

    Disse snarveiene er langt i fra feilfrie, og en av de snarveiene går ut på at vakre mennesker formidler vakre budskap – og omvendt. Susan Boyle formidler noe vakkert, men fremstår ikke spesielt vakker.

    Altså sier ikke dette så mye om samfunnet, mer om hvordan menneskets eksepsjonelle evne til å prosessere omverdenen enkelte ganger slår feil.

    For interessant og utdypende lesning: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/04/04/AR2007040401721.html?hpid=topnews

  8. Tja. Jeg synes hun er vakker, og alle kommentarer om utseende opplever jeg derfor som ganske tåpelige.

    Men til at det skulle være regisert – som J. K. Rowling skrev da Nina Grünfeld påsto at hun var «fake» – da kjenner hun ikke engelske medier – det ville vært avslørt for lenge siden.

  9. Jeg har fått med meg denne hendelsen gjennom amerikanske nyhetssendinger. Der sier de nettopp det du sier, at dette britiske showet må være det mest velreggisserte juggel som noensinne har vært sendt. Senest i går, var det vel, på Anderson Cooper, mens de fniste og lekte med virkemidlene.

    Du har også rett i en annen sak: Ikke er damen spesielt god til å synge heller, hvis vi snakker internasjonal karriere.

  10. Godt innlegg! Hun er ikke kanskje ikke noen sanger i verdensklasse, men jeg syns hun er utrolig god å synge sammenlignet med en hel del kule ungdommer som lever opp til skjønnhetsidealet, men synger som kråker. Og likevel mottar dommernes skryt og beundring i disse «talent»-konkurransene. WTF!? tenker jeg når jeg hører tilbakemeldingene de får.
    Veldig enig med ca.strømsnes!

  11. Trond I. Hovland

    Bra med skepsis, men noen ganger er kanskje journalismen for sterk? Se på klippet en gang til, men fokuser utelukkende på reaksjonene til publikum i salen…

  12. @jorgenak «Altså sier ikke dette så mye om samfunnet, mer om hvordan menneskets eksepsjonelle evne til å prosessere omverdenen enkelte ganger slår feil».

    Jeg er enig i det du sier. Men det er vel grunn til å tro at en slik mental snarvei også blir dannet – og i alle fall kraftig forsterket – fordi folk som regel kun ser vakre sangere i media? Det er i alle fall den tilnærmingen jeg kjenner fra litteraturen om etnisitet og kognitiv kategorisering.

  13. @jorgenak

    Windingstad: Her kommer vi til vanskelige spørsmål om kausalitetsretning og i ytterste konsekvens arv vs. miljø.

    Jeg tror selv miljøet er forsterkende: vi dyrker vakre mennesker gjennom media og i andre kanaler. Men det er samtidig liten tvil om at vi har en medfødt hegn mot det vakre. Selv spedbarn foretrekker symmetriske ansikter (symmetriske ansikter er vakre ansikter).

    Spørsmålet mitt om innbyggertall viser til en annen snarvei, tilgjengelighetsheuristikk: de fleste (med unntak av personer med god kjennskap til geografi/de nevnte land) vil svare Irak. Dette fordi Irak er mer tilgjengelig i vår hukommelse gjennom stadige påminninger om Irak-krigen osv. Faktum er selvfølgelig at Tanzania har ca 10 millioner flere innbyggere.

    Litt på samme måte som Susan Boyle er flink til å synge. (å diskutere hvorvidt hun er vakker eller ikke provoserer nok mange, da kan man kanskje kalle henne «atypisk i forhold til den gjennomsnittlige kvinnelige sangstjerne».)

  14. Liker vakre mennesker

    «men dette betyr nok ikke at resten av verdens damer nå blir vurdert bare for det de kan, og ikke for sitt utseende».

    Her spiller du på en myte du har kritisert i innlegget ditt. Kvinner blir, i likhet med menn vurdert på både det de kan og for sitt utseende. Eller andre kvaliteter utenfor det vi kan kalle kjerne-kompetansen.

    Det er derfor mannlige ledere stort sett er høyere enn gjennomsnittet. Høyde er en egenskap som tradisjonelt har vært viktig for kvinner i valg av partner. På samme måte som pupper er viktige for menn.

    Høyde og brede skuldre hos en mann symboliserer trygghet. Pupper (store) og hofter signaliserer en kvinne som kan fø sitt barn og gjennomgå en ukomplisert fødsel.

    I dag er penger og/eller viktige jobber kanskje viktigere enn høyde og bredde, men det kvinner søker er fortsatt trygghet. Menn er litt enklere – de holder fast ved det de alltid har gjort.

    Man kan like det eller ikke, men vi vil alltid bedømt ut fra mye annet enn det vi kan. Hvorfor skal vi på død og liv heve oss over det? Vi er seksuelle dyr. Vi vil, de fleste av oss forplante oss. Og vi vil alltid være på jakt etter den ultimate partner.

    Hvorfor skulle en mann plutselig fjerne dette primalinstinktet mens han er på jobb?

  15. Hva er myten?

    Jeg tror selvsagt ikke at folk blir vurdert uavhengig av utseende.

  16. iacob

    Takk for lenka:)
    Så vidt vi vet er ikke juryen informert om hva som skal skje, men de bør heller ikke være spesielt overrasket.
    For dem som vil lese mer om hvordan disse programmene fungerer har @yngvark skrevet en meget god artikkel som en del av sitt doktorgradsprosjekt. Velskrevet og poengtert.

    http://ijoc.org/ojs/index.php/ijoc/article/view/382/309

  17. At folk omtaler Susan som stygg i kommentarfeltet her er umodent, så det suser etter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s