Que? Journalistisk metode??

Det er mange som er opptatt av journalistisk metode for tida. Eller. De er ikke egentlig opptatt av journalistisk metode. De er sure for noe en journalist har drevet med, og da er det lettest å gripe til metoden. Alternativt må man vinne arv- og miljødebatten. Det forstår alle er for mye pes på en helt vanlig ukedag.

Derfor er de kritiske spørsmålene til Harald Eia dårlig journalistisk metode. I tillegg har han sagt at biologiske forklaringer får for lite plass i samfunnsfagene. Han har en agenda. Her kjente vel forskere seg igjen. De fant ut at det var lettere å få sin agenda gjennom om de ble intervjuet av kveldsvakta på jobb i VG med livets skole, heller det, enn en komiker med sosiologi hovedfag som har researchet i et halvår.

Men mens Harald Eias metode åpenbart er ubrukelig fordi han er komiker er også ordentlige journalister skikkelig dårlige på metode. Det mente sjefen for kjønnsforskerne ved UIO i forrige uke. Harriet Bjerrum Nielsen var sur (sammen med kollegaen sin) for en artikkel Morgenbladets journalist Håkon Gundersen hadde skrevet etter å ha besøkt senteret for kjønnsforskning. Der snakket han med noen folk (metodisk feil: han snakket ikke med de folkene Nielsen liker best), han bladde i noen av instituttets brosjyrer (metodisk feil: han omtalte ikke det mest spennende kurset på senteret, men hang seg opp i det dumme utflodkurset) og han intervjuet en utenforstående sosiolog med meninger om senteret (metodisk feil:  Bjerrum Nielsen sier dette er en halvstudert røver.) Iver B. Neuman påpeker i et debattinnlegg i Morgenbladet i dag at Bjerrum Nielsen ikke har peiling på journalistisk metode.

Meland Konsernet har aldri gått på journalistutdanningen og vet ikke så mye om dette «metode» som alle snakker om. Men ledelsen i Konsernet stusser av og til når Konsern Sjefen skriver artikler i den avisen hun har jobb i og får skrytemail i etterkant av noen av de involverte for «balansert fremstilling.» Det er ingen av de involverte som egentlig ønsker seg en balansert fremstilling. Kan hende Konsern Sjefen har gjort en feil når slike mails ankommer? Og hva med når vi får mailer som handler om at Konsern Sjefen er en Modig Stjerne i helt fremst i Ytringsfrihetshæren som NÅ går mot det Politisk Korrekte Feministstyrte SV-Norge.

Det er da man tenker at den artikkelen burde ikke Konsern Sjefen ha skrevet.

Om dere lurer mer på dette rundt journalistisk metode, folkens, så har vi et råd. Les denne kommentaren til en eksjournalist fra NTB og bare gjør alt Helt Motsatt av ham. Da går det bra.

Advertisements

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

9 responses to “Que? Journalistisk metode??

  1. Jeg forsøker å forstå hvor skillelinjene går innen feminisme og kjønnsforskning i Norge. Jeg merker at det er ulike folk som er veldig sinte på hverandre, som de du linket til her, men jeg forstår ikke hvorfor. Noen som kan forklare? Er dette en sånn sak hvor folk er veldig sinte på hverandre nettop fordi de egentlig står veldig nært?

  2. Jeg tenkte kanskje det var en generasjonskonflikt. Mulig det er noen som henger igjen i 70-tallskjønnsforskningen som er lettest å karikere, mens noen av de yngre kjønnsforskerne er opptatt av at tidligere forskning led under at forskerne hadde så mange politiske målsetninger med arbeidet sitt.

    Cathrine Holst kritiserte i sin doktoravhandling kjønnsforskningen som hun mente led under at forskene ville forandre verden.

    Det finnes evolusjonsorienterte feminister (Tone Bleie i Norge), disse krangler sikkert masse med dekonstruksjonistene og queer teori-folka.

    Jeg tror ikke konflikten går mellom kjønnsforskere og biologisk orienterte forskere, men mellom de som er interessert i å ta inn biologiske forklaringsmodeller i forskningen sin, uavhengig av fag, og de som er mest glade i miljø.

    Merk at ALLE uansett sider at de ser på både arv og miljø, og at alle er enige om at begge deler betyr masse.

    I forskningen er det imidlertid ikke sikkert at de følger dette i praksis. Noen ser bare på miljøfaktorer for røyking, for eksempel, og da får de bioorienterte latterkrampe for de vil heller snakke om gener og avhegighet, at noen får mer kick av nikotin enn andre osv.

    Jeg tror ikke egentlig at det dreier seg om noe sekterisk krangling, selv om det er masse krangling for eksempel i psykologifaget om hva de skal vektlegge, bio eller ikke.

    Biofolkene er kjempegode venner med samfunnsforskere, både sosiologer, statsvitere og historikere som baler med evolusjonsteorier, så man kan heller ikke påstå at konflikten går mellom hard science og de myke fagene.

  3. Espen

    Metode er viktig, sannsynligvis viktigere i forskningen enn i journalistikken. Ingen forskere liker å bli angrepet på metode og det kan kanskje forklare litt av konflikten. Forskere innen naturvitenskap ser ofte med et skeptisk skråblikk på deler av samfunnsforskningen, kanskje sosiologien spesielt. Dette skyldes særlig metodebruk, og jeg tror mange er litt følsomme for dette. Et banalt tenkt eksempel i kjønnsdebatten:

    En gruppe barn på 50 gutter og 50 jenter får velge mellom å leke med en bil eller en dokke. Flesteparten av jentene velger dokka, flesteparten av guttene velger bilen. Forskjellen er statistisk signifikant. Sosiologen sier at dette skyldes barnas kjønnsdifferensierte barneoppdragelse, men for å bevise dette statistisk trenger han en mye større gruppe barn.

    Biologen ser en statistisk sammenheng mellom valg av leke og nivåer av det mannlige kjønnshormonet testosteron i blodet til barna. Biologen mener at arvelig faktorer derfor kan ha betydning for barnas valg av leke. Ingen seriøse biologer mener likevel at slike forskjeller utelukkende skyldes arv. Intelligens har feks en arvelig faktor, men det er gjerne ikke intelligens som avgjør om man tar høyere utdannelse eller ikke. Her spiller foreldrenes utdannelse og lommebok også en rolle.

    Sosiologen har en tyngre bevisbyrde og må støtte seg på statistikk mellom grupper som er vanskelig å definere objektivt. Dette er nettopp ett av poengene til Eia. Han stiller spørsmål ved den empiriske styrken i sosiologenes forskning, og dette kan nok være tungt å bli prøvet på. Mange biologer føler at de kan bidra med å nyansere en del av samfunnsforskningen, og jeg tror mange derfor vil se på programmet til Eia med en viss interesse…

  4. Stælken

    Journalistisk metode og Dagbladets undergang.

    Les også for all del de flerfoldige kommentarene fra Dagbladets egen kommunistfascistiske-antirasist-debattredaktør-in-spe (S)Marte Michelet, som i opplysningens navn og for ordens skyld er alt annet enn utdannet journalist, men snarere kokk og vant til å røre fælt – og gjør bare Helt Motsatt.

    Lissom.

  5. Stein

    Ut av den norske kjønnsforskninga med tilhørende debatt i de politisk korrekte debatt, har jeg funnet ut følgende om meg selv: Min kjønnslige identitet er utelukkende et resultat av omgivelsene. Min seksuelle identitet derimot utelukkende et resultat av biologi.

  6. Stælken

    Oh! and I forgot…

    Var det «slappe peniser og tørre skjeder» som trigget sarkasmen til Frøken Konsern Direktør? Jeg spør som Langvarig Leser av Meland Bloggen. Prippenhet slår meg ikke som noen typisk Konsern Dyd. Noe annet ligger bak advarselen mot Folgerø.

    Gimme a clue…

  7. Arnt Fogerøds rettsreportsasje-metode minner om mellomkrigstidens krimreportasjer. Den gangen, i gullpennenes tid, slo avisene opp løse rykter, det var ofte finnen og samen som sto bak, og en gang fant jeg jaggu et Dagbladet der de rapporterete om ulike gjerningsmenn på oppslag og inne i avisa. Da hadde de fått inn en ny melding som kunne tyde på at noen andre sto bak enn de først trodde, men hadde ikke hatt tid til å fjerne artikkelen med de gamle mistenkte gjerningsmennene inne i avisa.

    Dagens rettsreportere følger en helt annen presseetikk enn den Folgerød beskriver. De rapporterer ikke alle mulige påstander som kommer fram i en rettssal. De skriver heller ikke om de mest bestialske fortellingene som blir lagt fram i retten, de er ofte for brutale.

  8. Dagens rettsreportere følger en helt annen presseetikk enn den Folgerød beskriver. De rapporterer ikke alle mulige påstander som kommer fram i en rettssal. De skriver heller ikke om de mest bestialske fortellingene som blir lagt fram i retten, de er ofte for brutale.

    Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Når en historie er populær nok, f.eks. Fritzl-saken, er det ikke måte på hvilke bestialske detaljer som kommer fram.

  9. Det har du rett i. Det er særlig i utenlandske saker man blir råere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s