Moralisering i sykelønnsdebatten

Moralisering er skikkelig ut, det gjør det morsomt å følge sykefraværsdebatten, hvor det moraliseres så bra nå altså, på begge sider.

I helga, for eksempel, hadde Magnus Marsdal en kommentar som begynte godt. Den het «Verdier og moral». Her kritiserte han Civitas Kristin Clemtet og hennes temmelig korttenkte uttalelser i VG om hvor bra til å jobbe hennes male-polakker var, og andre anektoder om at alt var bedre før og at nordmenn lider av sviktende moral.

Det må i tilfelle være lenge siden, skriver Marsdal, for  sykefraværsnivået er omtrent identisk i 1970 og 2002.

(Det er forresten pussig at denne debatten fortsetter uten at noen rydder opp i statistikken her. Det kan vel ikke være så vanskelig å finne ut om sykefraværet har gått opp, ned eller har vært stabilt? Handler  det om de vanlige eplene og pærene igjen, og at alle egentlig har rett?)

Men siden sklir Marsdal ut nettopp i moralisering som han selv advarer mot.

Han mener Clemet med sine uttalelser avdekker et før-demokratisk samfunnssyn. Hun vet ifølge Marsdal lite om arbeidsslivet, det er ikke hennes skyld egentlig, at hun foreslår slemme ting som karensdager. Hun er ikke kynisk, hun har bare levd i en avsondret overklasseverden.

– Men hva vet høyrefolk om arbeidsliv? Spør Marsdal.

Tja? Det kan vel være ganske mye?

Det kan kanskje være verdt å tenke for eksempel på private næringsdrivende som starter opp egne firma. De har ikke sykelønn før dag 16. Fiskeriministeren startet som tannlegeassistent og jobbet steinhardt, hun var heldig og ble millionær.  Kanskje partiet og klassebakgrunnen gjør henne meningsberettiget likevel, men jeg tviler, hun har nemlig Gucci-briller.

Marsdal skriver at Clemet hadde noen polakker som hun har fortalt «hjalp oss» oss med oppussing.

Kanskje Civita-sjefen rett og slett mangler innsikt i situasjonen til ansatte lenger nede i arbeidslivet – for eksemple kvinner som slites mellom hovedansvar for barn og familie hjemme og harde krav på jobben? «Clemet har aldri latt familielivets plikter i villaen på Holmen stå i veien for en sentral posisjon i norsk samfunnsliv», siterer Marsdal fra et intervju, og trekker fram at Clemet har hatt praktikant.

Utfra sine forutsetninger, villalivet med ti-timers polakker og praktikant og utdanning fra BI – gjør Kristin Clemet som best hun kan.

Å argumentere mot Clemets ønske om karensdager osv. er helt fint. Men ellers:

BI er vel ikke en så håpløs plass? Er ikke økonomi et nyttig fag? Er det ikke greit å betale en maler? Mange har ikke råd til å kjøpe alle tjenester de ønsker seg, men er det galt å ha praktikant? Er det dummere enn å kjøpe andre tjenester? Bør man også være hjemme på dagtid for å passe ungene sine selv? Eller er (kommunal) barnehage greit? Burde jeg begynne å dyrke maten min selv? Spikke møbler og klippe håret selv? Jeg burde i alle fall forsøke å flislegge badet.

Kan det være avsondret oppvekst og priviligert miljø som er årsaken til Clemets syn, når så mange som har hatt ganske like rammevilkår mener noe annet? Om jeg skulle brukt like argumenter som Marsdal kunne jeg selvsagt ha sagt noe ustilig om at Marsdals forfatterfingrer sikkert aldri har gjort et ærlig dagsverk, de heller, men for meg er det greit at han mener noe om sykelønn selv om han ikke har en sliterjobb.

For øvrig vet jeg like lite som Marsdal om dette, men Clemet har sikkert jobbet ganske mye og hardt.  Hun jobber kanskje mer enn en hjelpepleier, men det er nok riktig at jobben sikkert er morsommere og løftene er nok ikke så tunge. Forslagene hennes bør imøtegås med gode argumenter, ikke moralisering.

Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i alle forslagene til Clemet selv, karensdager gjør vel for eksempel lite med problemet, som er langtidsfravær. Men flere forskere inne på lignende tanker. Står de for et før-demokratisk samfunnssyn alle de også? Jeg antar de mener dette fordi de tror det må til for å redde en god ordning.

Jeg synes mange har en uheldig trang til å tegne djevelhorn på meningsmotstanderne sine. De er antakelig ikke onde alle sammen, de tror bare på andre løsninger.

Dette er rett og slett ikke særlig tillitsvekkende. Det er til å bli syk av. JEG TRENGER TILLIT! Hvordan skal jeg komme meg på jobben nå?

Tar en tredagers.

Advertisements

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

3 responses to “Moralisering i sykelønnsdebatten

  1. Jeg synes det er greit å moralisere litt også: Spørre hva er det egentlig som er rettferdig. For hvis ordningen vi har i dag er rettferdig, så må vi jo nesten leve med at utgiftene øker, men hvis den er for slapp burde vi jo stramme inn selv om sykefraværet holder seg stabilt.

    For meg virker f.eks. karensdager rettferdig. Det er litt merkelig å ha et sikkerhetsnett som fanger deg opp _med en gang_ du begynner å snufse litt. Det er jo ikke de som har fast jobb men er syke et par dager i året som trenger hjelp.

    Og det er også rettferdig at man kan bli sykemeldt en stund uten å tape på det, og uten å måtte stresse for mye med det. Og det er rettferdig at når du er langtidssykemeldt, så blir du etterhvert oppmuntret til å komme deg i jobb igjen. Iallefall de i gråsonen, hvor viljen kan være en faktor. Har du vært utenfor arbeidslivet noen år så kan det hende at du trenger (og fortjener) et spark bak.

    Se der – nå har jeg løst hele debatten. Uten at vi trenger å bli enige om statistikken.

  2. Takk for fasit, Bjørn!

    Jeg tenker også at karensdager ikke er verdens undergang, men korttidsykefraværet er visst ikke det store problemet her, skal vi tro ekspertene.

    (Men det kan vi jo ikke, for de krangler jo om statistikken.)

    Det er litt vanskelig å vite hva slags langtidssykdom det er rettferdig å få et spark bak for og hva slags sykdom det er greit å ikke bli plaget for.

    Uansett får vel de fleste uføretrygd etter et par år. Og da taper man vel en del penger?

    De fleste er vel enige i at innstramming vil få ned sykefraværet. Jeg synes det er skikkelig urettferdig om JEG blir syk og får problemer med å betale huslånet. Alle de andre unnasluntrnerne og latsabbene, de får komme seg på jobb!

    Så til slutt en gladhistorie fra sykmeldingslivet:

    Da jeg var skikkelig ryggsyk i tre måneder brukte jeg ikke ei krone. Jeg lå bare i senga og pengene strømmet inn. Da jeg var ferdig med å være ryggsyk kunne jeg betale ned masse på huslånet mitt.

  3. Audun Ulshagen

    Ja, om man ikke regner med Mr. Moneybags utlegg, kom nok Konsern Sjefen nok godt fra det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s