Forskere diskutere de helt store spørsmålene i margen

Fabelaktig debatt i Aftenposten i det siste. Forskerne er opptatt av hvorfor noen sivilisasjoner er mer fremskutte enn andre, og hvorfor muslimske land henger etter. Morsomt nok har debattinnleggene fått plass i den blå margen på debattsidene. Det er ikke all verdens plass altså.

Det startet med Halvor Tjønns sak Islam – hvofor så mye konflikt. Her var Frank Aarebrot intervjuet. Han sa blant annet at da Europa begynte å utvikle seg fra og med 1000- og 1100-tallet, da stagnerte den islamske verden. Fra å være fremskrittsvennlig ble islam tilbakeskuende. Den islamske verden ble hengende fast i den tidlige middelalderens tankeverden, mens Europa stormet fremover.

– Det mest problematiske med islam er at Muhammed ikke utviklet en forestilling om den verdslige stat, men derimot fremmet forestillingen om umma’en, fellesskapet av alle troende muslimer. Inn i den muslimske urfortelling gikk forestillingen om at man skulle gjenreise det religiøse fellesskap som hadde eksistert mellom alle muslimer på Muhammeds tid. En hvilken som helst statsdannelse fikk et illegitimt preg over seg, og på islamsk jord oppsto bare svake stater. Mens europeerne dannet sterke stater og kastet seg inn i moderniseringsprosessen, blir den muslimske verden stående på stedet hvil. Osama bin Laden inngår i den lange romantiske tradisjon for å gjenreise umma’en slik den eksisterte på Muhammeds tid, sier han.

– Her er vi ved dagens problem, sier samfunnsforskeren: –Muhammed skrev verdslige lover inn i hellige skrifter, i motsetning til hva Jesus og hans evangelister gjorde. Når verdslige lover skrives inn i hellige bøker, får det en hemmende – retarderende – effekt på samfunnsutviklingen. Derfor har de muslimske og de vestlige samfunn utviklet seg så forskjellig de siste århundrer.

Henrik Thune ved NUPI reagerte. Kommentaren er ikke på nett, så jeg håper Aftenposten synes det er ok å å gjengi litt av den:

For det første, hevder Aarebrot, er islam som religion «retarderende» for samfunnsutvikling, og derfor har «den muslimske verden blitt stående på stedet hvil». Dette er store ord, og de er tøvete. Den muslimske verden er mangfoldig, og historien er lang og rik. I dag står hverken Indonesia, Tyrkia, Dubai, Qatar, Malaysia «på stedet hvil», de er motorer i verdens utvikling. Og mer enn halvparten av verdens muslimer bor nå i land som er demokratiske.

For det andre mener Aarebrot at det «på muslimsk jord oppsto (. . . ) bare svake statsdannelser». Også dette er en grov forenkling, både historisk og nåtidig. Man kan si mye om Midtøsten, men mangelen på sterke stater har ikke vært påfallende. Dessuten: Statsdannelser i Midtøsten har sjelden vært forankret i religion, de har vært sekulære, de fleste av dem.


Aarebrot avrunder med en påstand om at «Osama bin Laden inngår i den lange romantiske tradisjonen for å gjenreise umma’en slik den var på Muhammeds tid». Påstanden er i tråd med medienes fremstilling, men går på tvers av seriøs Al-Qaida-forskning. Al-Qaida er en del av en nyfundamentalistisk trend, som ikke er uttrykk for tradisjonell islamsk kultur og sivilisasjon, men et moderne, globalt fenomen.

Myter og skjønnmaling, Frank Aarebrot svarte, bla:

Historien har kanskje ikke stått helt på stedet hvil fra Cordoba til Istanbul, men utviklingen har vært mer dynamisk i Europa. Thune har rett i at flertallet av dagens muslimer lever i demokratier, men da bør det også nevnes at dette skyldes at de aller fleste av dem lever i to stater med relativt ubefestet folkestyre, Indonesia og Pakistan. Det kan nok stemme at noen av de islamske demokratiene er «motorer i verdens utvikling», men det hinduistiske India og det konfutsianske Kina er vel mer dynamiske.

Kaster vi blikket på Midtøsten, forveksler Thune sterke ledere med sterke stater. En sterk stat må også være legitim. Mange av regionens sekulære ledere har legitimitetsproblemer.

Borgernes lojalitet er i beste fall delt mellom staten og hensynet til et ekstraterritorielt religiøst fellesskap. Slik religiøs-sekulær dualisme har hemmet statsbyggingsprosessene i Midtøsten – som i det katolske Sør-Europa.

Muslimer og europeisk historie, historiker Jardar Seim kaster seg på.

Han påstår blant annet at det aldri ville ha oppstått sterke, organiserte stater i det østlige Europa uten tyrkernes invasjon av Balkan. Som eksempler nevner han at Østerrike, Ungarn og Polen i stor grad ble organisert for å motstå tyrkerne. Men tyrkerne (osmanene) begynte ikke sine angrep mot Balkan før på 1300-tallet. Polens statsdannelse regnes ofte fra 966, Ungarns fra 1000. Selv om styrken av disse statene varierte over tid, blir koblingen med Balkan på 1300-tallet kunstig. Kronologi er viktig i historien. Det er også dristig å påstå at et sterkt Østerrike aldri ville ha oppstått uten kampen mot tyrkerne.

Jeg ønsker meg en Kindle DX pocketforsker til jul som kan svare på alle de store spørsmålene. Det er så gøyalt når de diskuterer det alle lurer på, spørsmål som er enormt mye mer innfløkt enn hjiab.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Forskere diskutere de helt store spørsmålene i margen

  1. Jepp dette er interessant, men jeg tror ikke det er så lurt at blander de lange linjene i historien sammen med nåtiden.

    Det som er viktig nå er ikke hva som faktisk skjedde for lenge siden, men hva folk tror skjedde for lenge siden, og hvordan de ser seg selv i forhold til det. For å forstå europeere må vi forstå bildet de har av sin egen historie: Hellas, Rom, mørk middelalder, renessanse, opplysningstid, industrirevolusjon, Hitler, og så oss. Hvordan ser arabere og andre muslimer på sin egen historie? Hvordan påvirker det hva de tror og gjør?

  2. …men at mer enn 3 millioner tyskere ble deportert fra bitte lille Tsjekkia i 1945…det kommer man ikke forbi…og heller ikke alle de andre…

  3. Ole J

    I terminologien til Aarebrot er fenomenet stat (legitimt valds- og skattemonopol hjå ei sentralmakt på eit georgrafiskt avgrensa territorium) noko som fyrst og fremst kjem til fram mot freden i Westphalen i 1648; historiske einingar med meir eller mindre laust organisert autoritet i eldre tider, høyrer ikkje med i kategorien. Historisk tidfesting av «Polens statsdannelse» er ikkje relevant i hans perspektiv, med mindre ein tenkjer på når Polen byrja fylla funksjonen som stat i tråd med definisjonen (dersom Aarebrot skal ha sitt på det turre, lyt dette ha vore i tilknyting til krig mot tyrken og dei).

    Aarebrot legg like vel ut snubletrådar for lesaren når han kallar syn på organisering av samfund i kristendom og islam som syn på «staten». Her er «staten» truleg eit ord for autoritet, styremakt og organisering generelt – Koran- og Bibel-skrivarane hadde ikkje kjennskap til fenomenet «stat» i statsvitskapleg tyding – og den muslimske og kristne regimelæra skil lag når dei fortel kva autoritet som skal vera legitim, den religiøse og/eller den verdslege.

  4. Jon Kåre Hellan

    Det er vel en til visshet grensende sannsynlighet for at hvis ikke disse landene hadde hatt tyrkerne å slåss mot, hadde de funnet noen andre.

    Til Ole J: Romerriket var heller ikke noen moderne stat. Men det lignet vel mye mer enn middelalderkongedømmene gjorde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s