Daily Archives: april 23, 2010

Pressens gullalder

Det er kommet et fembindsverk om norsk presses historie. Jeg har ikke rukket å tuske til meg annet enn et par bind på PDF, og kan ikke skryte av å ha bladd i dem en gang. Men det har andre.

Forrige uke skrev Dag og Tids sjefredaktør Svein Gjerdåker om norsk presses gullalder i lederen sin.

For meg som jobber i Dagbladet var det hyggelig. Han skrev:

Kva har vore Noregs beste avis, ikkje gjennom tidene, men på eit gjeve tidspunkt? Det må verta éin av Dagbladet-epokane – sjølv om kulturradikalismen vart nokså føreseieleg til slutt. Vi går for Dagbladet i 1930-åra med Ragnar Volds utrøyttelege åtvaringar mot fascismen, teikningane til Ragnvald Blix, Gunnar Larsen og Johan Borgens litterære stil og Skavlands tydelege leiarskap. Avisa var antitotalitær – like kritisk mot sovjetkommunismen som nazismen og fascismen, og med ein klar profil mot antisemittismen. Eit tydeleg korrektiv i ei prekær tid.

At Dag og Tid synes ting var bedre før, no shit! Men samtidig er dette litt frustrerende. For slikt gir kjøtt på kølla til de som hele tiden sier at Dagbladet var mye bedre før.  Det er akkurat som dem som påstår de en gang elsket Amerika. De har aldri gjort det. Og det har kanskje ikke de som påsto de var Dagbladet-elskere før heller? Når da, i tilfelle?

Det er nok ikke alle av dem som snakker om mellomkrigstidas gullpenner som har lest Dagbladet på 1930-tallet.

Det har jeg. Og det er mye fint i mikrofilmen, men mye flaut, sett med dagens øyne.

Gunnar Larsen er utpekt som en av Dagbladets gullpenner, særlig for hans artikler om en stor krimgåte i mellomkrigstiden som senere ble både film og bok, «To mistenkelige personer» ble tittelen.

Reportasjeserien er en presseetisk og ortografisk skandale, i alle fall om man sammenligner med 2010-nivå. Jeg forstår at det er urettferdig å anlegge dagens presseetiske standard på ting som er skrevet for 80-år siden, men det viser jo nemlig mitt poeng: Vi er blitt mye bedre.

Dagbladet presterte blant annet i en og samme utgave av en avis å slå opp forskjellige gjerningsmenn. I typografiens glansdager sto navnet på en antatt drapsmann på forsiden.  Inne i samme avis gikk man bort fra det, etter ny samtale med lensmannen «idet vi går i pressen.»

Videre ble folk identifisert uten god grunn til mistanke, med bilder og navn, og etnisitet var helt sentralt. Det var sannsynlig at gjerningsmennene var tatere, samer eller finner, mente avisa. En nordmann kunne det uansett ikke være, det var jo to offentlige tjenestemenn, politifolk, som var drept. Larsen rapporterte om jakt på «de to vilddyr.»

En rekke personer ble raskt arrestert, elleve personer var hentet inn allerede fem dager etter drapet. Men det viste seg igjen og igjen at de virkelige drapsmennene var på frifot. «Mistenkelige» omstreifere ble navngitt i avisene og utpekt som mordere, ikke skyldig i annet enn å se tvilsomme ut. Ørsmå avvik fra datidens konvensjoner, og folk gjorde anskrik, og avisa hang seg på.

I 1952 ble filmen basert på boka forbudt vist av Høyesterett, grunnen var personvern. Den ene drapsmannen fikk gjennomslag for at personvernet var viktigere enn ytringsfriheten. Først på 2000-tallet ble filmen fritt tilgjengelig.

Jeg vet ikke hva pressehistorikerne skriver om dette, men min hypotese er at Dagbladet (og de fleste andre aviser i Norge) aldri har vært bedre enn de er i dag. Antakelig har vi aldri hatt flere ressurser, til tross for nedskjæringer og syt og klag. Aldri tidligere har vi hatt tekniske hjelpemidler som gjør at vi kan skrive innsiktsfulle artikler og grave så fort og effektivt som vi gjør i dag. Aldri tidligere kan man rykke ut så raskt og billig. Vi har elektronisk postjournal, Facebook, Google Scholar.

De som lurer på hva jeg mener, se Alle presidenters menn igjen. Journalistene bruker en dag på å finne et telefonnummer til en amerikansk politiker. Og at de fant dette telefonnummret fremstilles som en av de store, journalistiske bragdene.

Dagbladet  28. august 1926 hadde Dagbladets krimreporter fått ut navnet på en av de mistenkte i saken. Det ble trykket med bilde og fullt navn. De var altså bare mistenkt, alt de hadde var fingeravtrykket hans på en snusdåse på åstedet, men likevel slo Dagbladet fast på førstesiden at svensken Anton Svennson var lennsmannsmorder (og det viste seg senere å stemme).

Larsen beskrev drapene:

Det var begått en udåd av den mest uhyggelige art. En hård kamp hadde funnet sted, jorden var oprevet og marken oversprøitet med blod.

Og jakten på gjerningsmennene:

Det var et menneske som ikke hadde smakt mat på et døgn, som var jaget skadeskutt avsted, uten noget annet enn den kolde sne å stole på – og som nå forfulgtes med blodhunder på liv og død.

Men en gladhistorier i kjølvannet av den brultale ranssaken rapporterte også gullpennen Larsen om.

En pussig historie om et spor som ikke førte til noget, må fortelles. Den tidligere omtalte Hans Juhlin som forleden ble arrestert, er transportert til Hønefoss og avhørt der. Han var også mistenkt for et sykkeltyveri. Da man avhørte ham, fortalte man at man nu visste hvem morderen var. Herover blev Brekke som hadde vært nedfor av nervøsitet så lykkelig at han av bare lettelse vedsto sykkeltyveriet, som han hårdnakket har nektet i tre måneder, ja endog bad om å få dom straks!

Reklamer

4 kommentarer

Filed under Uncategorized