Pressens gullalder

Det er kommet et fembindsverk om norsk presses historie. Jeg har ikke rukket å tuske til meg annet enn et par bind på PDF, og kan ikke skryte av å ha bladd i dem en gang. Men det har andre.

Forrige uke skrev Dag og Tids sjefredaktør Svein Gjerdåker om norsk presses gullalder i lederen sin.

For meg som jobber i Dagbladet var det hyggelig. Han skrev:

Kva har vore Noregs beste avis, ikkje gjennom tidene, men på eit gjeve tidspunkt? Det må verta éin av Dagbladet-epokane – sjølv om kulturradikalismen vart nokså føreseieleg til slutt. Vi går for Dagbladet i 1930-åra med Ragnar Volds utrøyttelege åtvaringar mot fascismen, teikningane til Ragnvald Blix, Gunnar Larsen og Johan Borgens litterære stil og Skavlands tydelege leiarskap. Avisa var antitotalitær – like kritisk mot sovjetkommunismen som nazismen og fascismen, og med ein klar profil mot antisemittismen. Eit tydeleg korrektiv i ei prekær tid.

At Dag og Tid synes ting var bedre før, no shit! Men samtidig er dette litt frustrerende. For slikt gir kjøtt på kølla til de som hele tiden sier at Dagbladet var mye bedre før.  Det er akkurat som dem som påstår de en gang elsket Amerika. De har aldri gjort det. Og det har kanskje ikke de som påsto de var Dagbladet-elskere før heller? Når da, i tilfelle?

Det er nok ikke alle av dem som snakker om mellomkrigstidas gullpenner som har lest Dagbladet på 1930-tallet.

Det har jeg. Og det er mye fint i mikrofilmen, men mye flaut, sett med dagens øyne.

Gunnar Larsen er utpekt som en av Dagbladets gullpenner, særlig for hans artikler om en stor krimgåte i mellomkrigstiden som senere ble både film og bok, «To mistenkelige personer» ble tittelen.

Reportasjeserien er en presseetisk og ortografisk skandale, i alle fall om man sammenligner med 2010-nivå. Jeg forstår at det er urettferdig å anlegge dagens presseetiske standard på ting som er skrevet for 80-år siden, men det viser jo nemlig mitt poeng: Vi er blitt mye bedre.

Dagbladet presterte blant annet i en og samme utgave av en avis å slå opp forskjellige gjerningsmenn. I typografiens glansdager sto navnet på en antatt drapsmann på forsiden.  Inne i samme avis gikk man bort fra det, etter ny samtale med lensmannen «idet vi går i pressen.»

Videre ble folk identifisert uten god grunn til mistanke, med bilder og navn, og etnisitet var helt sentralt. Det var sannsynlig at gjerningsmennene var tatere, samer eller finner, mente avisa. En nordmann kunne det uansett ikke være, det var jo to offentlige tjenestemenn, politifolk, som var drept. Larsen rapporterte om jakt på «de to vilddyr.»

En rekke personer ble raskt arrestert, elleve personer var hentet inn allerede fem dager etter drapet. Men det viste seg igjen og igjen at de virkelige drapsmennene var på frifot. «Mistenkelige» omstreifere ble navngitt i avisene og utpekt som mordere, ikke skyldig i annet enn å se tvilsomme ut. Ørsmå avvik fra datidens konvensjoner, og folk gjorde anskrik, og avisa hang seg på.

I 1952 ble filmen basert på boka forbudt vist av Høyesterett, grunnen var personvern. Den ene drapsmannen fikk gjennomslag for at personvernet var viktigere enn ytringsfriheten. Først på 2000-tallet ble filmen fritt tilgjengelig.

Jeg vet ikke hva pressehistorikerne skriver om dette, men min hypotese er at Dagbladet (og de fleste andre aviser i Norge) aldri har vært bedre enn de er i dag. Antakelig har vi aldri hatt flere ressurser, til tross for nedskjæringer og syt og klag. Aldri tidligere har vi hatt tekniske hjelpemidler som gjør at vi kan skrive innsiktsfulle artikler og grave så fort og effektivt som vi gjør i dag. Aldri tidligere kan man rykke ut så raskt og billig. Vi har elektronisk postjournal, Facebook, Google Scholar.

De som lurer på hva jeg mener, se Alle presidenters menn igjen. Journalistene bruker en dag på å finne et telefonnummer til en amerikansk politiker. Og at de fant dette telefonnummret fremstilles som en av de store, journalistiske bragdene.

Dagbladet  28. august 1926 hadde Dagbladets krimreporter fått ut navnet på en av de mistenkte i saken. Det ble trykket med bilde og fullt navn. De var altså bare mistenkt, alt de hadde var fingeravtrykket hans på en snusdåse på åstedet, men likevel slo Dagbladet fast på førstesiden at svensken Anton Svennson var lennsmannsmorder (og det viste seg senere å stemme).

Larsen beskrev drapene:

Det var begått en udåd av den mest uhyggelige art. En hård kamp hadde funnet sted, jorden var oprevet og marken oversprøitet med blod.

Og jakten på gjerningsmennene:

Det var et menneske som ikke hadde smakt mat på et døgn, som var jaget skadeskutt avsted, uten noget annet enn den kolde sne å stole på – og som nå forfulgtes med blodhunder på liv og død.

Men en gladhistorier i kjølvannet av den brultale ranssaken rapporterte også gullpennen Larsen om.

En pussig historie om et spor som ikke førte til noget, må fortelles. Den tidligere omtalte Hans Juhlin som forleden ble arrestert, er transportert til Hønefoss og avhørt der. Han var også mistenkt for et sykkeltyveri. Da man avhørte ham, fortalte man at man nu visste hvem morderen var. Herover blev Brekke som hadde vært nedfor av nervøsitet så lykkelig at han av bare lettelse vedsto sykkeltyveriet, som han hårdnakket har nektet i tre måneder, ja endog bad om å få dom straks!

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

4 responses to “Pressens gullalder

  1. Tilbaketråkk: Pressens gullalder « Astrid Meland

  2. Hei Astrid, om pressesammenligningen din i Dagbladet før og nå ovenfor, interessant! For øvrig, jeg kan heller ikke skryte på meg å ha lest pressehistorien i fem bind fra perm til perm, men vil gjerne kikke på den en dag. Ikke minst vil jeg herved kommentere innlegget ditt.

    Astrid, først, du er en flink journalist. Jeg liker også kommentarartiklene fra Marie Simonsen og Dagbladet. Så var det sagt.

    Det er spennende å høre hvor generaliserende noen mennesker før i tiden var i Norge. F.eks. spennende å lese det du sier om «samer» og «finner» i sammenligningen din av Dagbladet før og nå.

    De utenifra er ”ikke gode nok”.
    En annen ting er at jeg har snakket med tidligere studenter, som i dag er over sytti, men som i sin ungdom reiste fra Nord-Norge for å studere i Oslo. Mange hadde det tøft. F.eks. var det vanskelig å finne bosted for en god del av dem, pga. datidens generaliseringer om «folk nordfra». Har også hørt at de måtte bygge et eget studenthjem for studenter fra Nord-Norge i Oslo, fordi de tilreisende hadde så vanskelig med å finne seg plass å bo (kanskje jeg skal skrive en supplerende bloggeartikkel hos meg om dette en annen gang, har ikke tid just nu).

    Selv har jeg litt erfaring i å flytte fra landsbygden (Jæren) til Stavanger som nittenåring på slutten av 1980-tallet. Startet min karriere som lærling i arbeiderklassen, jeg var helt lavest på rangstigen. Derfor kan jeg si at det også var generelle fordommer mot landsbygden i slutten av åttitallet i større byer, men åpenbart mye mindre fordommer enn på femti, seksti og syttitallet. Heldigvis.

    Obs., fordommer finnes nok ikke bare i byene om landet, men også på landet om byene, dessverre.

    Til en annen beslektet opplevelse. Engang jeg var på hytten for litt siden, fant jeg gamle ”Sunnhetsbladet” fra sekstitallet på loftet. Jeg leste, jøye meg, hoi, en spalte het ”legen svarer”, du skulle sett de svarene! Tenk deg til hvor nedlatende legen snakket til sine brevskrivende pasienter om fedme og andre ting. Legene (i hvert fall de i Sunnhetsbladet på sekstitallet) før og nå var nærmest noe alla det du beskriver om journalistene i Dagbladet før og nå. Jøye, det var virkelig ekstremt, autoritært, les; relativt frekke, nedlatende og spydige, i hvert fall målt mot dagens standard. Dette sier vel litt om forskjellige tider og generelle væremåter i samfunnet? La det derfor være helt klart: Det er ikke alt som var bedre før.

  3. Christian Arthur Richardt Christensen er min favoritt! Han får gullpennen av meg. Han startet som journalist i Dagbladet i 1926 og var den første ansvarlige redaktør i V G til midt på 60tallet..
    Både det presseetiske arbeidet i Norge, og arbeidet med Vær Varsom-plakaten i 1956 var i hovedsak hans , også redaktørplakaten i 1953.
    Martin Eides biografi om ham fikk den betegnende tittelen: » Saklighetens lidenskap».

    Jeg setter enorm pris på hans journalistiske stil, som viser seg forbilledlig elegant også i bøkene hans, som i f.eks»Verden igår og idag».

    Jeg håper han får en stor porsjon kredit for den gullalderen man viser til på den tiden.
    Jeg tror dagens journalister fremdeles har alt å lære av ham!
    Gleder meg til å lese i dette historieverket, det får bli sommerlektyre.

  4. Hmmm

    «For slikt gir kjøtt på kølla til de som hele tiden sier at Dagbladet var mye bedre før. »

    Det heter vann på mølla, kjøtt på kølla er noe annet….i tilfelle dette er noe du sier ofte hehe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s