Månedlig arkiv: mai 2010

Meland Konsernet paa seminar i mai

Istanbul  Trabzon Batumi Sukhumi Pitsunda Gagra Sochi Novorossiysk Krim Odessa Kiev Istanbul.

Dette er aarsaken til at Meland-bloggen ikke blir saerlig oppdatert foer 1. juni. Vi er inntil da opptatt av aa tilegne oss den lokale skaaleskikken. Har du ikke mer aa skaale for, skaal for skaalen!

2 kommentarer

Lagret under Uncategorized

- Vi hadde varmeputer, ikke sexliv

Jeremy Paxman forklarer i boka The English at engelskmennene i motsetning til skottene, waliserne og nordirene, lider av store identitetsproblemer:

En gang visste vi, hvem vi var. Høflige, reserverte, siviliserte, vi hadde varmeputer i stedet for sexliv, lukkede øyne og tenkte på England. Vi var drevet at sterk pliktfølelse og for alt i verden ikke født for å more oss. Vi ville heller gå hjemme og ordne hagen enn erobre verden, med mindre det var strengt nødvendig.

Engelskmenn har ikke nasjonaldrakt eller nasjonalsang, skriver han. Å uttrykke nasjonal stolthet oppfattes som svært usivilisert.

Engelskmennene trengte jo ikke ekspressive nasjonale symboler for å uttrykke sin identitet. Når man eier hele verden er det unødvendig. England var Imperiet.

Men da Imperiet falt sammen hadde ikke britene noe å falle tilbake på. Ikke en gang språket var deres eget lenger. Men to slitesterke engelske fenomener finnes: Fotball som gir engelskmennene mer identitet enn noe annet. Det andre er et konservativt blikk stivt rettet mot fortiden, skriver Weekendavisens Martin Krasnik i en strålende artikkel fra sin biltur i det dypt konservative England nå like før valget.

I motsetning til for eksempel amerikanerne er den engelske folkesjel tung av innestengt nostalgi og sentimentalitet, en konservativ ånd, mener Paxman. Krasnik innvender at arbeiderbevegelsen og dens dype  mistro mot de konservative er sterk i alle engelske storbyer.

- Sosialismen er internasjonal, og den britiske arbeiderbevegelsen har vært ledet av skotter og walisere, skriver Paxman, som mener også arbeiderklassen drømmer om fortiden.

- Selv Salisbury har fått en Starbuck’s. Alle dronningens barn er blitt skilt, innvender Nick Radford, den liberale kandidaten i Salisbury. Det England man drømmer om finnes ikke mer.

1 kommentar

Lagret under Uncategorized

Der hvor jeg jobber

Noen av de beste har slutta. Men press on nails-Meland blir. Legg merke til redaktøren i Journalisten ved speilet til venstre. Bilde av annspan.

1 kommentar

Lagret under Uncategorized

Meland-bloggen feirer Bjørnsonåret

Utdatert i vår tid, ujevn dikter i sin samtid, den mest utskjelte av de fire store, som uansett bare var en PR-kampanje igangsatt av Gyldendal. Dette er den forvirrede tenkeren som i mange tiår var engasjert nasjonalist, men som senere mente nasjonalismen var vår farligste fiende, mannen som var dypt religiøs og som også mente religionen var «trelldommens vugge.»

Bjørnsonåret feires i år. Bjørnson er på Flickr og på Facebook. Meland-bloggen synes det artigste med Bjørnson er at han også var tilhenger av pangermanismen, en politisk ide om et nært fellesskap mellom alle germanske folk. Samme tankegods sto sentralt i nazismen.

Flere kulturpersonligheter begynte å drømme om et storgermansk rike midt på 1800-tallet. Norske kulturpersonligheter som Bjørnson, delvis Ibsen og Hamsun, støttet pangermanismen, altså ønsket å samle alle nasjoner eller folk som hørte til den germanske stammen. Bjørnson var en av dem som tenkte i sterkt etniske kategorier og snakket om germanske karaktertrekk. I 1901 slo han fast:

- Jeg er Pangerman, jeg er Teuton og mitt Livs største Ønske er, at Sydgermanerne og Nordgermanerne og deres udvandrede Brødre maa finde hverandre i et Forbund (…)
Bjørnsons syn falt inn i germanerideologiens stereotypier hvor germanerne sto mot romanerne og slaverne.

Det var på begynnelsen av 1800-tallet det først ble snakk om et paradisisk, myteomspunnet Germania, lenge før slike forestillinger ble en del av nasjonalsosialistenes verdensbilde.

Nasjonalismen som vokste fram på 1700-tallet var bakgrunnen for at folk nord for Alpene begynte å lete etter et idealland i Nord-Europa. Blant de sentrale i å skape dette bildet av det edle Tyskland var brødrene Grimm, senere den tyske komponisten Richard Wagner. Førstnevnte samlet inn tyske folkeeventyr for å gjenskape en sterk tysk kultur som var uberørt og ekte.

Germanerne var jordnære, enkle og sunne, og mye bedre enn de dekadente romerne og deres etterfølgere, blant annet franskmennene. De var edle ville, upåvirket av tradisjoner som ikke var «urtyske». Eller, ikke for alle.

Hos noen tenkere var germanerne kraft-barbarer, andre mente de var svært kultiverte. Hvor de kom fra var også uklart, men det påståtte asiatiske opphavet måtte etterhvert vike mer og mer for et nordeuropeisk hjem. Ambivalensen viste seg også i synet på protestantisme versus norrøne guder.

Utover i dette århundret
begynte man å se på germanerne som en rase, antropologene mente det var snakk om en gammel herrerase som hadde kjempet mot mørkhudede undermennesker. Ikke minst spilte ny kunnskap fra Darwin inn. Men mente nå at germanerne var blonde og blåøyde og snakket om ariere og den nordiske rase.

Vitenskapsfolk stilte opp, og både i arkeologi, språkforskning, folkeminnekunnskap og historie gikk man fra en humanistisk diskurs til å snakke om rase og produsere pesudovitenskap som støttet opp under det nye synet, skriver Stefan Arvidsson i boka.

Slektskapet mellom skandinaver og tyskere ble vektlagt. Det ble vanlig å utgi norrøne tekster for et bredt publikum. Sagaene skildret reelle hendelser, ingen tvil.

Gammelgermansk kultur ble utstilt på museum. Dette synliggjorde Vestens overlegne fremskritt, samtidig som byggene representerte nostalgi. I drømmen om Germania hersket det en sterk ambivalens rundt synet på det moderne. Modernitetskritikken var fremherskende, men samtidig sto også den nordeuropeiske superrasen for et stort fremskritt.

Germanerne var nå et folk som hadde erobret kontinentet fra basen sin i Nord-Europa. De ble dessverre rasemessig besudlet på sine folkevandringer sørover. Bare om rasen ble holdt ren kunne en sann sivilisasjon bestå. I Skandinavia hadde de klart å holde seg renere fordi det lå så avsides til. Island var aller best.

I ettertid er pangermanismen blitt sterkt forbundet med nasjonalsosialismen, for Norges del særlig etter Hitlers invasjon i 1940. Linjen i norsk åndshistorie dannet da også et viktig grunnlag for samarbeid med tyske okkupanter under krigen ved å gi historisk og ideologisk legitimitet.

- Å ta Bjørnson til inntekt for nasjonalsosialismen har lite belegg. Likevel må man fastslå at det fantes enkelte linjer tilbake i norsk åndshistorie nasjonalsosialistiske pangermanister kunne knytte seg til. Femti år (sic) etter krigens slutt burde det være mulig å betrakte disse linjene åpent og nøkternt, skriver historiker Øystein Sørensen i boka Jakten på Germania.

Bjørnsson var også tilhenger av demokratiet, og ble mer og mer skuffet over det autoritære, tyske keiserriket utover 1870-tallet.

Etter at Hitler kom til makta denne mytologien ble integrert i nasjonalsosialismen. Svenskene og nordmennene hadde flere urgermanske trekk enn tyskerne selv, og dette måtte tas hensyn til. Det førte til en voldsom idealisering hvor fattigbarn i et arbeiderdistrikt i Skien ble beskrevet som «lekende halvguder fra et gresk sagn» og fattige menn så ut som «fortidens jarler.» Ikke hadde nordmennene vært utsatt for føydalsamfunnet heller, og tålte ikke så godt tysk disiplin. Himmler var rasende fordi det tyske befalet var så taktløse overfor norske frivillige i Waffen-SS. Av alle ting ble de tyske offiserene som kommanderte «germanske» frivillige sendt på et 14-dagers sensitivitetskurs.

Bjørnsons sønn Erling tok sin far til inntekt for Nasjonal Samling og seg selv i artikler i tidsskriftet Ragnarok. Bildet under viser noen noble germanere, aka edle villmenn.

1 kommentar

Lagret under Uncategorized