Monthly Archives: oktober 2010

Forhåndsdømte media Treholt?

I går var jeg på debatt om dette temaet i regi av Oslo Journalistlag, og jeg holdt en liten innledning om pressedekningen den gangen.

Det er ofte vanskelig å diskutere mediadekningen av Treholt-saken, det sklir fort ut i en debatt om skyld og ikke skyld, særlig siden mange av deltakerne i debatten deltar fordi de har tatt tydelig stilling i saken.

Aktivister er ikke de beste til å vurdere mediadekningen i en sak, de har en tendens til å legge mest merke til dekning som går i deres disfavør. De er som Midt-Østen-aktivister som roper etter objektivitet, men det er jo ikke det de vil ha, tvert om, de leser de samme avisene og hisser seg opp over pro-palestinsk og pro-israelsk dekning, gjerne i en og samme sak.

Så i den grad noen er interessert i å finne ut om Treholt ble forhåndsdømt i media trengs det en nylesning av mediene fra den gangen, fortrinnsvis av noen som ikke dekket saken i 1984 og som ikke er aktivist i noen retning.

Det fremholdes ofte at Treholtsaken ble så omfattende på grunn av det polariserte klimaet den gangen, det sies at man ikke evnet å tenke annet enn spionasje når man hørte om hemmelige møter med KGB.  Ja, slik var det nok for mange, men dette klimaet var ingen upreget av. Om det var så polarisert betyr det at datidens vurderinger og forskningsarbeider som diskuterte forhåndsdømming i pressen også var preget av det. Om noen virkelig vil bruke tid på å finne ut av dette, så må de i tilfelle gjøre arbeidet på nytt.

Jeg har lest bare litt av pressedekningen fra den gangen, mest i min egen avis, men også VG, Arbeiderbladet og Aftenposten.  Og det er selvsagt riktig at avisene slo på stortromma, Treholt var jo en politisk kjendis. De satte på trykk spekulasjoner fra anonyme kilder, mange ganger ganske ville påstander som vi aldri siden hørte mer om. Avisene var fæle til å lage moraliserende saker om at Treholt bodde i en «luksusleilighet» og spilte på hester på Bjerke.

Tabloidenes virkemidler ble tatt i bruk til det fulle, VG hadde sågar fra dag én KGB-logo på alle Treholt-sidene sine (se presentasjonen), og hadde» spion-reportasje»-team. Dagbladet hadde 20 journalister på saken fra første dag, de hadde i dagevis 15 sider med «spion-ekstra» og brakte Treholt-oppslag hver dag i en uke. Treholt var både «iskald agent», «dobbeltmennesket» og «gambleren».

Men likevel ble jeg litt overrasket da jeg gikk gjennom dekningen . Jeg hadde jo hørt om den massive forhåndsdømmingen, og trodde det var slik. Til og med Gjenopptakelseskommisjonen landet på at han ble forhåndsdømt.

Men allerede fra starten av dekningen bringer i alle fall Dagbladet og VG alternative syn, de intervjuer tidlig Treholts familie, som støtter sønnen. Johan Galtung var ute den første uka med sitt budskap om at Treholt spionerte for fred. I lederene sine var Dagbladet kritisk til «borgerpressa» (det betød den gang Aftenposten) som de mente svinet til Arbeiderpartiet, de minnet om at det ikke var forbudt å snakke med sovjetiske representanter. Avisa var også tradisjonelt kritiske til POT. De skrev som riktig var at Treholt hadde innrømmet overlevering av graderte dokumenter og møter med KGB, men de skrev også at han hadde benektet spionasje. I spekulasjonene om motiv kom mange spektakulære teorier, men også her ble det påpekt at penger neppe var motivet. VG skrev den første uka at kofferten til Treholt ikke inneholdt noen bomber.

Etter en ukes dekning oppsummerte Hans Fredrik Dahl dekningen i en kommentar i Dagbladet, han skrev at alle avisene hadde begått tabber, de hadde gjort Athen og Beirut til «spionreir», og de hadde satt på trykk motstridende oppplysninger, men de hadde også gjort mye bra arbeid. Dagbladets kommentator Jon-Hjalmar Smith skrev hele veien ganske pro-treholtsk.

Noe av kritikken mot mediedekningen har handlet om at POT lekket til mediene, som så gjenga dette ukritisk. Ja, det var nok mange slike tilfeller, mange opplysninger som ble trykket var uriktige eller uviktige. Men det var ikke bare én side i saken som forsøker å påvirke mediene. I Dagbladet følte de nok at de hadde et skup da de fikk smuglet ut Arne Treholts brev fra fengselet, i alle fall ble det oppslag på oppslag ut av det.  Før det dekket avisene rettssaken nærmest minutt for minutt, og dekningen kan nok se ensidig ut om man bare leser tilfeldige utgaver av avisene. Sett samlet, derimot, ser man at vinklingene avhang av om det var aktoratet eller forsvarernes dag i retten. Treholts forklaringer og forsvar ble dekket like nøye og edruelig som aktoratets innsats.

I den grad Treholt ble forhåndsdømt (og ja, hva betyr nå forhåndsdømt?) må vel skylden være delt mellom media, og:

Politikere: Skuffede politiske venner og Arbeiderpartifolks om ville ta avstand fra Treholt fortest mulig bar mye ved til bålet.

Myndighetene: De første pressemeldingene i saken (se presentasjonen), blant annet den fra riksadvokat Flornes, inneholdt ingen feil jeg kan se, men kanskje skulle han ha understreket at Treholt hadde benektet spionasje. At pressefolk skulle vært mer kritiske til disse meldingene, som det er blitt hevdet, forstår jeg ikke helt. Hva slags kritiske spørsmål skulle de stilt?

Treholt selv: Han innrømmet jo en hel del. Det er litt pussig at media fikk kritikk for å bringe «usanne historier om barn i Øst» (som hans forsvarer sa den gangen), når det var Treholt selv som fortalte historien. Det var også Treholt som fortalte i avhør om orgiebilder som KGB presset ham med. Det tok 8 – 9 måneder før han trakk disse innrømmelsene. Skulle pressen stilt seg kritisk til hans egne innrømmelser? Joda, men det gjorde de også. Og det viste seg at mange av dem var oppspinn. VG trodde ikke på denne historien om barnet i Tsjekkoslovakia. De stakk ned, fant Treholts romanse Zusanna og fikk avkreftet det hele.


9 kommentarer

Filed under Uncategorized

Nå når det er så mye snakk om boikott av Israel igjen

Denne saken er jo en gjenganger, vi journalister kan bare resirkulere det vi skrev i fjor.

Boikotten mot Sør-Afrika trekkes stadig fram av boikott-forkjempere, som mener vi nå bør iverksette de samme virkemidlene mot Israel. Det sørafrikanske apartheidregimet falt sammen i 1994, etter en mangeårig kulturell og etter hvert økonomisk boikott av landet.

Ifølge forskerne F. W. Lancaster og Lorraine Haricombe, som gjorde en stor undersøkelse blant sørafrikanske akademikere etter at boikotten var opphevet, opplevde 57 prosent av de spurte akademikerne virkninger av boikotten.

Det var flere humanister som rapporterte at de ble rammet, mens naturvitere på sin side fortalte om mer alvorlige hindringer. Den vanligste effekten var vansker med å få tak i informasjon og å få forskere til å besøke landet (rundt 150 av 513 rapporterte dette). 15 prosent fikk problemer med å delta på konferanser utenlands, 30 prosent opplevde å få manuskripter avvist i utenlandske tidsskrift. Ni prosent rapporterte om problemer med å samarbeide med forskere i andre land.

Men i de fleste tilfellene klarte forskere og biblioteker å omgå boikotten, for eksempel ved å bruke en tredjepart i andre land, noe som imidlertid førte til forsinkelser og økte kostnader.

– Det at flesteparten av akademikerne i vår undersøkelse mente boikotten var en irritasjon heller enn et signifikant hinder for å jobbe vitenskapelig, antyder at boikotten fungerte mer symbolsk enn som en effektiv endringsmekanisme, skriver de to.

En uventet positiv bieffekt av boikotten, skriver de to, var at mangelen på utenlandske bøker førte til flere egenproduserte og bedre tilpassede bøker, samt at man begynte å studere hjemlig litteratur heller enn utenlandsk. Samarbeidet lokalt bedret seg.

Forsker og Sør-Afrikaekspert Liv Tørres har sett på virkningen av boikott i landet. Hun mener den akademiske boikotten var vellykket, at handelsboikotten langt på vei var mislykket mens deler av den internasjonale finanssektorens tiltak overfor Sør Afrika faktisk også hadde effekt selv om den strengt tatt ikke var omfattet av de internasjonale sanksjonene.

Forsker Neville Alexander fra Universitetet i Cape Town har skrevet at sørafrikansk akademia ble satt tilbake på grunn av boikotten som han mener ble for langvarig. I sin endelige form mener han boikotten hadde liten effekt på myndighetene og akademikerne som støttet apartheid. Primæreffekten mener han var å sette forskningen noe tilbake, og at akademia i landet har lidd av dette i ettertid.

Meland Bloggen er kjedelig av seg, og tror akkurat som bi-arbeidsgiveren sin Dagbladet ikke på denne boikotten. Her er Bjørn Gabrielsens bloggpost til boikotterne.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

En familie av leger (og en landsforræder)

Jeg tror ikke lenger likevel at quisling er et så utbredt begrep som norske språksjåvinister vil ha det til.

Se hva jeg fant i USA, i Madison, Wisconsin:

Vidkun Quislings yngre bror Arne (født 1898) flyttet til USA i 1923 som ferdigutdannet ingeniør.  Han var den eneste i denne familien som førte genene videre, Vidkun hadde ingen barn, søsteren Esther døde ung, Jørgen mistet kona og ble gal (og barnløs), og flere søsken var det ikke. Arne fikk en datter med en norsk kvinne. Han skiftet ikke navn, men levde videre med sin familie i Brooklyn, helt isolert fra det norsk-amerikanske miljøet. I 1980 ble han kjent for allmennheten, han var tilgodesett i Maria Quislings testamente, hun døde i 1980.

I tillegg dro Arnes onkel Andreas Quisling, lege, over til USA.

Det er hans etterkommere som har spredt seg over hele landet, fortsatt de fleste som leger.

Sønnene til Andreas Quisling, nemlig Abraham, Rolf, Gunnar og Sverre Quisling (og kanskje Axel), var alle leger, og drev legepraksisen videre etter faren. De opprettet Quisling-klinikken på bildet sammen.

Gunnar døde i 1951, og vi vet om ham fra en nekrolog at han fikk Legion of Merit for innsatsen under andre verdenkrig. Han deltok i invasjonen av Normandie, og designet blant annet gassmasker for soldater med briller. Han jobbet også med giftgasser, og fikk sin utdannelse i Wien. Gunnar var altså søskenbarnet til Vidkun. Mest tenkelig var Andreas bror av Vidkuns far, presten Jon Lauritz Qvisling (han skrev med v). Det ser ut som denne amerikanske familiegrenen tok veldig avstand fra Vidkun, noe broren Arne ikke egentlig gjorde.

Sønnen til Gunnar, Richard, er lege i dag (øre, nese , hals han også), og det er også broren Ronald Quisling, han jobber i Florida. Richards datter er barnelege.

Sverre ser ut til å ha dødd som 101-åring i 2001. Noen måneder etter døde den siste Quisling-broren i denne generasjonen, nemlig Rolf.

Elvis Costello har kjørt forbi klinikken og har den med i låta Green Shirt.

Nancy Feingold (navnet må da være jødisk?) jobbet ved Quisling-klinikken fram til 1996, da den ble nedlagt.

Men Quisling reiste seg igjen. I 2000 ble Quisling-komplekset pusset opp , etter at det var nær ved å ble revet, fant noen ut at det var bevaringsverdig. Her er et nytt bilde. Den ærverdige klinikken er blitt til Quisling Terrace apartments.

Men Quislingklikken finnes fortsatt den også, Richard Quisling i Nashville driver den, ifølge quislingclinic.com.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Ok gutter, skuta er tilbake i riktig kurs. Vi klarte det! Stø kurs fremover

Og, derr! Stoppeklokka stoppet på 13 dager og 2 timer og 46 sekunder, så var Dagens Næringsliv back on track.

I to uker nå har de vært i villrede, siv-økene fra NHH i DNs redaksjon. De har raspet seg opp på mansjettknappene, den franske manikyren er for lengst ødelagt av neglebitingen og på skipsparketten har man kunnet se de svarte gamasjemerkene bre seg. 

Det har vært 14% nedgang i sykefraværet fra i fjor til i år!

Det meldte NAV 21. september.

Det kunne bare ikke stemme.  Ingen karensdager eller andre «økonomiske incentiv» var innført.

Det måtte være en ekstraordinær forklaring. Norge blir jo bare sykere og sykere! DN.no skrev i fjor høst serien Et sykt land i høst. Det går snart ikke lenger, står det der. Kunne det være:

Svineinfluensa?

Nei?

Et ekstraordinært utbrudd av harepest i fjor?

ME?

Vaksine mot HPV?

Alle steiner er snudd i jakten på å avdekke at det faktisk ikke er andre tiltak enn «økonomiske incentiver» som hjelper («FASITEN»), og at nedgangen egentlig ikke var gode nyheter.

I dag har de funnet svaret. Lovlig sent, vil vi legge til. Dagens leder starter slik:

Den norske arbeidsstokken var mindre syk andre kvartal i år enn andre kvartal i fjor. Nå prøver Hanne Bjurstrøm å ta æren for det gode resultatet, men forklaringene spriker.

Forklaringen, ifølge DN, er ikke graderte sykemeldinger, som Bjurstrøm mener. It’s the economy, stupid. Det er fortsatt «økonomiske incentiv» som er årsaken, selv om det ikke er innført noen slike incentiver siden i fjor høst. For:

Hvis debatt om sykefraværet alene er nok til å få flere til å gå på jobb, må vi kunne vente at selv små økonomiske incentiver vil bidra med det samme.

Dessuten ahr arbeidsledigheten har økt, og en forsker har endelig sagt seg villig til å skrive en kronikk om prekambrium- nyheten om at høy arbeidsledighet fører til nedgang i sykefravær.

Blazerens passform er tilbake, gullknappene er nypusset og skuta er manøvrert tilbake i fast lei. DN konkluderer med at dette viser at «økonomiske incentiver» er det som hjelper, og at «de som blir hjemme fra jobb må få mindre i lønningsposen».

Det sykeste her er vel at skipsfarten brukte så lang tid på å få skuta tilbake i kurs. Det burde være  enkelt å få noen til å skrive om den velkjente sammenhengen mellom arbeidsledighet og sykefravær allerede dagen etter at den gode (evt dårlige) sykefraværsnyheten kom.

Melandbloggen PRESISERER at vi ikke er imot «økonomiske incentiver»,  men vi synes likevel både DN og Rowan Atkinson er søte som konservative:

I like curry , but now that we’ve got the recipie, is there really any need for them to stay? Conservatives understands these problemes, you see.

5 kommentarer

Filed under Uncategorized