Tag Archives: Bjørn Gabrielsen

Ler ikke av Pol Pot-tilhengerne

Bjørn Gabrielsen skrev om boka «Pol Pots smil» av svensken Peter Fröberg Idling denne uka. Jeg likte anmeldelsen. Forfatteren selv var dessuten på Dagsnytt 18 i dag med interessante fortellinger.

Gabrielsen skryter av boka:

Det er en ganske banal politisk øvelse å latterliggjøre gamle ekstremkommunister for deres tidvise nesten religiøse dyrking av noen av verdenshistoriens verste diktaturer. For det første er det blitt gjort før, og for det andre er det påfallende hvor lite personlig ansvar man tillegger de kreftene som med machiavelliansk iver forsvarte grusomheter begått av ikke-kommunister.

I boka oppsøker Idling fire svensker som i 1978 reiste gjennom Kambodsja som representanter for Vänskapsföreningen Sverige-Kampuchea. Jan Myrdal er en av dem. Idling vil finne svaret på hvordan de kunne unngå å oppdage hvilket menneskelig katastrofeområde de besøkte. Idling siterer også den norske AKP (m-l)-lederskikkelsen Pål Steigan, som var en av flere nordmenn som besøkte landet samme år som den svenske delegasjonen.

Myrdahl og de tre andre rapporterte ikke om noe folkemord når de kom hjem, overhodet ikke, de fortalte men om et sammesveiset folk som sto sammen og bygget opp landet sitt. De laget film og artikler om det flotte landet. Jan Myrdal syntes det var kjempebra med tvangsdeportasjoner fra hovedstaden og ut på landsbyga. De trodde ikke på folkemordet fordi de så det ikke, de trodde det dreide seg om propaganda.

Men i boka Pol Pots smil er det likevel lite harnisk og skadefro, skriver Gabrielsen. Forfatteren ser ut til å ha dykket ned i årsakene til hvorfor ml-erne ble så forblindet. Gabrielsen skriver:

Men entusiasmen for Demokratiske Kampuchea kom ikke fra intet, og var ikke motivert av sadisme eller et ønske om folkemord. Å si at de bare var naive er likevel å frita dem for ansvar. Her ligger Idlings store styrke, at han prøver å finne konteksten som de levde i. Blant annet skrev Noam Chomsky. som i mange kretser fremdeles respekteres som en intellektuell opposisjonell i Vesten, en analyse av bøker om Pol Pots regime der han klarte å konkludere med at Røde Khmer var mer å stole på enn øyevitneskildringene fra flyktninger. Chomskys retorikk blir her dissekert og avslørt, mannen som så effektivt har påvist hvordan vestlige medier bedriver utstrakt selvsensur, viser seg her å selv være mester i desinformasjon.

Meland-bloggen må innrømme at vi likevel tok med det siste her litt på grunn av harnisk og skadefryd.

Hans-Henrik Ramm, Høyrepolitiker, var også på Dagsnytt 18 i dag og fortalte hva som skjedde da han kritiserte Pol Pot-regimet på 70-tallet. Han reiste til Thailand og besøkte flyktningeleirene for kambodsjanere. De fortalte om det redselsfulle regimet. Det meste ble avfeid som CIA-propaganda da Ramm fortalte det videre.  Ingen av ml-erne ville være med i Dagsnytt 18 i dag.

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

OMG! To palestinakritikere ute av skapet

Flinke Bjørn Gabrielsen i DN har i dag en kommentar om krigen på Gaza (ikke på nett) hvor han skriver at nordmenn får annen informasjon om Gaza enn mennesker andre steder i verden.

Gabrielsen har tidligere vist at han nok er mer palestinakritisk (går det an å si det?) enn den jevne, norske journalist. Jeg synes det er interessant med artikler som går i en litt annen retning enn det jeg oppfatter som den norske mainstreamen (Frp gjelds ikke), så jeg lager et lite referat.

I dag er Gabrielsens poeng blant annet:

Det mest alvorlige skillet mellom norsk og særlig engelskspråklig presse er i hvilken grad man velger å koble eller ikke koble Hamas til makthaverne i Iran. Det kan argumenteres for at uten å forstå frykten i Israel for at Hamas skal få tak i i langtrekkende og mer treffsikre raketter fra Iran, blir analysen ganske fattig.

Gabrielsen har gått gjennom papirutgavene til de store norske avisene, og har funnet ut at Iran + Gaza nevnes i hvert 16. tilfelle. I nettutgavene mener han det er enda mindre Iran, i Dagbladet.nos tilfelle har han funnet ut at landet bare nevnes i fem av over 500 oppføringer om Gaza.

Det er et interessant perspektiv,  fordi det er selvsagt ikke bare Hamas på Gazastripen Israel frykter.

Metoden er nok imidlertid for svak, og det er ikke Gabrielsens feil. Norske nettavisers søkemotorer er dessverre ikke til å stole på, noe han også problematiserer selv. Det samme gjelder nok de utenlandske. Han har brukt Google News, og funnet ut at hver sjuende artikkel om Gaza har en referanse til Iran. Hareetz og NY Times skriver om problemstillingen langt oftere, ser det ut til.

Uansett tall. Gabrielsen har merket seg det han mener er utslag av Iran-ignoransen:

Trond Andresen i KK forklarer det hele med at jødene er rasistiske (som nevnt på Meland-bloggen), Kåre Willoch mener Obama ikke får utrettet noe her fordi stabsjefen er jøde, Lars Bremnes lager en vise der han muligens antyder at jødene kanskje bare dreper sivile fordi de digger det, Inge Grødum tegner i Aftenposten en tegning som Gabrielsen har tolket som at Hamas driver med harmløs lekeslåssing.

Ved å ignorere maktspillet der flere enn Israel og Hamas er involvert, blir unngåelig jøder slemme og araberne redusert til brushoder som bare må få lov til å skyte litt fra seg.

Jeg synes bombingen på Gaza er trist. Jeg har likevel savnet bedre forklaringer på det som har skjedd enn at jødene er rasister/onde/psykopater.

Herman Willis er vel forresten den eneste norske israelvennen med vettet i behold som er ute av skapet for tida.  Det er lite fristende å kritisere Palestina akkurat nå.

Oppdatert: Jan-Erik Smilden drøfter Irans holdning i Dagbladet.no. Også interessant. Han oppfatter forsøket på å fortelle verden at Iran står bak Hamas som en del av Israels propagandaplan, men skriver at Iran ikke entydig støtter Hamas.

Oppdatert 2: DN har lagt ut saken!

13 kommentarer

Filed under Uncategorized

Historieleksjon til Solheim og de Leon

Min yndlingsjournalist i DN er Bjørn Gabrielsen.

I dag har han en gullkommentar. Erik Solheim og Oddvar Akhenaton de Leon (OMOD) sier til NRK at Obama ikke ville nådd like langt i Europa som i USA. Det er lenge til Europa får en statsminister som er muslim, svart eller tilhører et annet mindretall, mener de.

Gabrielsen gir dem en historieleksjon:

Benjamin Disraeli (statsminister UK 1868 første gang). Léon Blum (statsminister Frankrike 1930-tallet). Bruno Kreisky (kansler Østerrike fra 1973). Napoleon var korsikaner, Stalin fra Georgia. Frankrikes president i dag er barn av en ungarsk og en gresk innvandrer. I Norge ligger Hadia Tajik bedre an til å bli statsminister enn de fleste andre på hennes alder.

Gabrielsen sier at noen sikkert vil trekke frem at i disse eksemplene dreier det seg om folk med relativt lys hudfarge.  Men:

– Dette ville være å undervurdere viljen hos mennesker har til å se «rasemessige» særtrekk når det passer seg. Spør en same. Det merkelige ved rasebegrepet er hvor lite konstant det er. Hvem kjenner nasjonaliteten til foreldrene til Nadia Hasnaoui, Kari Jaquesson, Maria Mena eller Johan Golden? I kraft av å være kjendiser, oppfattes de som nordmenn.

Gabrielsen mener rase, både i Europa og USA, er mindre avgjørende enn klassetilhørighet. At en advokat med afrikansk far blir president er ikke så overraskende. En arbeiderklasse-redneck i Det hvite hus ville vært en større revolusjon enn Obama.

Også sylskarpt:

– Vi lever i en merkelig verden når DN må belære Erik Solheim om betydningen av klassetilhørighet.

1 kommentar

Filed under Uncategorized