Tag Archives: dagsavisen

Dette er ikke et hjerte

Det er noe helt annet. Men hva det er kan jeg ikke si.

Det morsomste med forsiden til Dagsavisen i går, den som hadde et halvt hakekors på forsiden, var at ingen oppdaget den før på ettermiddagen.

Saken i Dagbladet.no var den første omtalen jeg så. Saken ble publisert mandag 30.11.2009 kl. 21:11. Arne Strand i Dagsavisen sa da om forsidehakekorset som illustrerte minaretforbudet i Sveits:

– Forsida er uheldig fordi den er misforstått. Folk har forstått det til å være et hakekors. Det er et sterkt virkemiddel som ble uheldig fordi så mange så noe helt annet i det, sier Arne Strand.

Morsomt at hitlingen har nådd papiravisforsidene. Enda morsommere at redaktøren ikke vil si hva han mener dette halve hakekorset egentlig forestiller. Noen forslag?

Advertisements

10 kommentarer

Filed under Uncategorized

Minus og minus BLIR pluss

Det er en gledens dag i Meland Konsernet.  Journalisten melder av magasinet Ny tid skal inn i Dagsavisen. Dermed håper vi veldig på at det ikke blir annenhverdagsavisen likevel, og at vi kan fortsette å følge publikasjonene med Norges mest alvorlige reportere.

Meland Konsernets medieanalytikere tror dette er en supermulighet. De kjedelige avisene kan nå bli så kjedelige at de bli morsomme. Forretningsideen må være at sammenslåingen får synergieffekter og gir publikasjonene ny styrke til å parodiere seg selv med karikerte utgaver der særpreget de vanligvis lever av er dratt ut i det ekstreme.

Sjekk denne snappy spalten i Ny Tid, for eksempel. Den er et godt stykke på veien til å være h-i-l-a-r-i-o-u-s.  De presenterer den slik: «Tendensiøst. Hver uke samler Ny Tid tabloidverstingene for deg. Et skjevt blikk på ukas mediedekning».  (Lesere forventer ikke å more seg, derfor må de banke konseptet så hardt inn i nøtta deres.)  Det  morsomste er nok at spaltisten faktisk ikke leser tabloidaviser. Og det er veldig, veldig morsomt at det er titler som «- Jeg har helbredende kraft» som havner på lista. (Anbefaler Naken mann amok med kølle)

nytid

Dette sammen med dette må bare bli bra.

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Forsetter den inhumane skikken med å sette ut barn for å dø

I dag klager Dagsavisen over at de kanskje ikke kan komme ut hver dag lenger fordi de får for lite i pressestøtte. Annenhverdagsavisen har ikke mye å klage over. Se hvilken metode som brukes i Dagbladet:

doe

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Myter om norskopp-æring

På sommeren er alle aviser kjedelige,  og det setter Dagsavisen i et bedre lys i Meland Konsernet. Det viser seg nemlig at oppgangen  i kjedelighet ikke er proposjonal. Mens de andre avisene øker kraftig i kjedelighet, er økningen mindre for Dagsavisen. Det fører til at alle de norske avisene er like kjedelige, mot normalt, da Dagsavisen alltid er kjedeligst. Dette er en unik situasjon som bare oppstår på sommeren, og som fører til at Konsernet for en gang skyld kan lese Dagsavisen.

I dag har de et (faktisk!) interessant oppslag skrevet av Maryam  Tahir, som kanskjer har fått for mye tilsnakk på norsk opp gjennom oppveksten:

0190_001

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Krisepsykiatri kan forverre

I dag er rapporten etter ulykken i Ålesund lagt fram, og de lokale myndighetene i Ålesund får skryt for å ha taklet situasjonen forbilledlig. I rapporten står det at mediene ikke har kommet med noe kritikk mot håndteringen av hendelsen. Fint at alle er fornøyde.

Kommunen sto på. Blant annet tilbød de krisehjelp til pårørende. Om de ikke hadde gjort det, ville de antakelig fått kjeft. Og mange av de pårørende som fikk hjelpen er nok også glade for det.

Dette fikk meg likevel til å tenke på en stor diskusjon som har pågått blant fagfolk lenge. De lurer på om krisepsykiatri virker i det hele tatt. Noen mener det til og med gjør vondt verre. Her må forskes mer, helt klart.

Tvilen ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen.

Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon. Det skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i DB i 2000.

Og videre:

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26% av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9% av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

– Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i DB.

Den engelske forskeren og klinikeren Martin Deahl, ble sitert på noe lignende:

«Om psykologisk debriefing reduserer forekomsten av langtidsplager etter traumer er usikkert. Dataene fra de fleste metodologisk svake studier antyder at i beste fall gir psykologisk debriefing noe beskyttelse mot senfølger, og i verste fall spiller slik behandling ingen rolle eller er til og med skadelig. Sikkert er det i alle fall at psykologisk debriefing gjør ikke folk immune mot senere plager.»

En Cochrane-analyse fra 1998 konkluderte med at det ikke er dokumentert at en enkeltsesjons intervensjon er egnet for å forebygge utviklingen av posttraumatisk stresslidelse etter traumer. Forskerne fant indikasjoner på at debriefing forverret tilstanden, og mente at rutinemessig debriefing av traumeofre derfor burde opphøre.

I en undersøkelse publisert i British Journal of Psychiatry i 2000 konkluderte forskerne med at psykologisk debriefing er uvirksomt og har uheldige virkninger på lang sikt. Pasienter som fikk debriefing hadde, sammenlignet med pasienter som ikke fikk slik behandling, mer generelle psykiske symptomer, mer angst for å reise som passasjerer, mer smerter og dårligere sosial fungering.

Den individuelle samtalen med pasienten etter ulykken hadde størst negativ innvirkning på lang sikt hos de pasientene som hadde mest psykiske symptomer etter ulykken.

Analysen har selvsagt fått kritikk. I denne veilederen fra Statens helsetilsyn står det:

Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.

I 2003 gikk tre britiske psykologer gjennom effekten av enkeltstående debriefinger. Studien ble publisert i tidsskriftet «Psychotherapy and Psycosomatics». De skrev at det er blitt stadig mer vanlig at psykologer foretar enkeltstående inngripen overfor mennesker som har opplevd traumatiske hendelser. Konklusjonen er at krisepsykologer sjelden klarer å hjelpe mennesker med slike debriefinger.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologene mente intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller ved å blokkere minnene.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var også konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie.

Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud. Myndighetene bør vurdere verdien av å tilby samtaler med kriseteam uten videre oppfølging, var konklusjonen.

– Ikke alltid bra å snakke, skrev psykolog Atle Dyregrov i Aftenposten i august i år. Han har kritisert funnene i noen av de ovenevnte undersøkelsene. Han skriver likevel at det ikke alltid er noe galt i det å ikke ville fortelle om ting.

– I moderne traumepsykologi stilles det spørsmål ved gamle «sannheter», så også med viktigheten av å uttrykke sine følelser og tanker like etter en traumatisk hendelse.

Det stemmer ikke at alle må gå igjennom et sorgarbeid med faste faser før de kan gå videre i livet. Det finnes en relativt stor gruppe, rundt 20 prosent, som hverken før eller senere uttrykker sterke sorgreaksjoner. De vender raskt tilbake til sin hverdag og greier seg utmerket i ettertid.

Han viser til en spennende undersøkelse gjort etter 9/11 publisert i Journal of Consulting and Clinical Psychology, 4/2008. 2000 mennesker ble fulgt i to år etter hendelsen.

Resultatene viste at de som valgte ikke å gi tidlig uttrykk for sin reaksjon på terrorhendelsene, rapporterte bedre helse over tid enn de som uttrykte sin første reaksjon. Av dem som uttrykte sine reaksjoner, var det slik at jo mer de skrev om sine umiddelbare reaksjoner, desto verre gikk det over tid.

Noen fortsetter å snakke om det de har opplevd over tid. Dette kan tyde på at snakkingen ikke fører noe sted og at de faktisk trenger hjelp for å få tankene inn i et nytt spor.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized