Tag Archives: Harald Eia

Driver Eia med sosiobiologi? Biologisme?

Det er kommet mye kritikk mot Harald Eia og hans nye tv-program. Det ser da også ut til å være grunn til å kritisere intervjuopplegget hans, men hans vitenskapelige interesse?

Ja, kanskje om det er riktig som kritikere hevder at han ønsker å fremme sosiobiologi eller biologisme i programmene sine. Men er det virkelig det han vil? Jeg tror Eia karikeres like mye i mediene som forskerne han selv vil karikere.

Biologisme: Biologi brukt normativt, en tro på at naturgitte trekk overbestemmer mennesker, historie og samfunn. Å forklare grunnleggende ikke-biologiske forhold med biologi.

Sosiobiologi: Studerer det biologisk nedarvede grunnlaget for sosial atferd hos dyr, også hos mennesket.  Sosiobiologi er blitt assosiert med biologisk determinisme og sosialdarwinisme,  et forsvar av bestående samfunnstrukturer, for eksempel at noen mennesker er biologisk bestemt til å tilhøre arbeiderklassen, eller at kvinner hører hjemme i hjemmet. Noen har også koblet sosiobiologi med raseteori og eugenikk.

Det er ikke dette Eia driver med.

Problemet i arv vs. miljø-debatten ser ofte ut til å være et sammenfall med hva debattantene ønsker politisk og hva de tror er sant i vitenskapen, på begge sider. Forskerne selv unnslipper heller ikke, de kan ha en tendens til å ville utdefinere forskning de misliker eller frykter. Det er ikke bare den ene siden som vil bruke denne kunnskapen politisk.

Men hva driver Eia egentlig med?

Han har blant annet sagt at «den genetiske komponenten forklarer mye mer enn det sosialisering gjør».

Det ser ut som Eia har fattet interesse for evolusjonspsykologi. Noen insisterer på å kalle dette sosiobiologi, men vi snakker om den moderniserte utgaven som ikke skal forveksles med reaksjonære rariteter de holdt på med på 1970-tallet.

Evolusjonspsykologi handler om å forklare menneskelig handling ved å se på den evolusjonære historien.  Hvilken menneskelig atferd har gitt oss fortrinn? De som driver med dette er opptatt av å understreke av faget ikke brukes normativt, men deskriptivt. De sier at de vil forstå menneskelig atferd, ikke si noe om hva som er riktig atferd. Det finnes renhårige forskningsmiljø i Norge på området. De hopper ikke fra «er» til «bør» og synes ideen om genetisk determinisme er helt ut.

Det er mange som er kritiske til evolusjonspsykologien, av og til med god grunn,  men også ofte med den karikerte versjonen i bakhodet. Kritikken har ikke ført til at evolusjonspsykologien er utdefinert, dette er ikke noe man bare driver med i kristenkonservative grupper i USA for å sementere kjønnsrollemønsteret.

Aviskommentatorer er kritiske til Eias gen-fokus,  ikke uten grunn kanskje.  Men journalistene som jobber i avisene deres refererer til evolusjonspsykologisk forskning annenhver dag.  Det er kanskje ikke alle journalister som vet at de baler med evolusjonspsykologi, men det gjør de altså stadig vekk.  Ikke rart, siden det ofte dreier seg om sex, vold og kjønn, tema tabloidene elsker. Forsøk et søk på «Menn» og «mer» og «sjalu».

Til og med aviskommentatorer glemmer seg også av og til, og tyr til lett vulgær sosiobiologi. Naturforklaringer trekkes frem når de skal skrive om hva kvinner er flinkere til enn menn. Det ligger i kvinneres natur å være mye bedre til å snakke om følelser enn menn, for eksempel, kan en som vanligvis er kritisk til evolusjonspsykologi finne på å mene.

Jeg tenker at man godt kan kritisere evolusjonspsykologien, men så veldig kontroversielt er det ikke at Eia interesserer seg for denne faggrenen.

At han ikke er journalist men komiker virker som en snobbete reaksjon. Tar Eia noen nattevakter i Dagbladet får han den tittelen han også. At han har tilkjennegitt interesse for evolusjonspsykologi gjør ham ikke mindre i stand til å omtale temaet. Vi har vel allerede noen som kan det med å dekonstruerer kjønn?

Reklamer

16 kommentarer

Filed under Uncategorized

Kulturkrigen: Fordi de er kule

Vi diskuterer stadig kulturkrigen  på kveldstid. Dagbladet lykkes i å sette igang en bred debatt i sommer. Det er morsomt at de andre avisene tar debatten, men fremdeles sliter jeg med å få helt taket på denne kulturkrigen. Hva er det som forener en debattant som vil ha slutt på kvotering i barneidrett med en annen som kritiserer elitene og en tredje som har lest litt evolusjonspsykologi?

Aslak Nore, Ole Martin Ihle, Hallvor Fossli, Jon Hustad, Harald Eia og Asle Toje er de som oftest nevnes som kulturkrigere. Det sies at de hevder det er en kulturkrig på gang, jeg har ikke egentlig hørt andre enn Toje si det selv. Media var nok med på å skape bølgen, men kanskje har de også definert noe som er i emning.

Knut Olav Åmas skrev i Aftenposten at man også kan inkludere flere kulturkrigere: Hanne Nibuntu Herland, Minerva-gjengen, Nina Karin Monsen, Mohammed Usman Rana mfl.

Jeg tror ikke de hører sammen. De Åmås nevner har ikke noe kred blant kulturradikale. Loony-høyre og troende er ikke noe å være redd for lenger.

I dag kan Meland-bloggen gi deg den enkle forklaringen!

Årsaken til at denne siste «bølgen» av kulturkrigere har fått omtale er ikke at de unge mennene  kommer med er noe nytt, det gjør de jo ikke, men at det er nettopp de som kommer med kritikken mot kulturradikalismen.

I mange år har kulturradikale levd ganske fint med den samme typen kritikk av elitisme, skole og innvandring. Det har ofte kommet fra folk de ikke har tatt helt alvorlig.

Nå kommer kritikken fra folk kulturradikale tidligere syns var litt kule. Kanskje følte de til og med at de var deres egne. En av dem jobbet i Klassekampen, her er en sprengbelest journalist som har jobbet i alle de seriøse avisene, humoristen var Norges Aller Største Stjerne, litteraturmannen var solid,  åh! sjokkbølgene da det viste seg at den smarte akademikeren var Frp’er.

Det er et lurt trekk for dem som vil diskreditere kulturkrigerne å kalle dem høyrepopulister eller sette dem i en bås med Hanne Nabintu Herland. Men er det der de hører til? Jeg tviler. De er i alle fall kulere. Hvem blir den neste som forlater den kulturradikale folden? Etter dette er ingen trygge lenger.

Morsom lesning om temaet: Frank Rossaviks kommentar i Morgenbladet og portrettintervjuet med Jon Hustad i Klassekampen.

sjff_03_img1248The return of cool:  Paul Newman og Robert Redford i Butch Cassidy and the Sundance Kid. Kule og skumle.

11 kommentarer

Filed under Uncategorized