Tag Archives: Klassekampen

Professorer må skjermes!

Professorer har alt for mye å gjøre, det kan ikke forventes å lese aviser. Nå som de offentlige innstramningene fører til at de er fratatt overtid, ulempetillegg og kompenasjon for frafall av skjermingstillegg er det da også antakelig et brudd på arbeidsmiljøloven å lese aviser.

Denne uvettige innstrammingen i offentlige budsjettene fører til at medieprofessor Rune Ottosen rett og slett ikke får lest aviser. I verdens rikeste land holder man seg altså med medieprofessorer, men man har ikke råd til å betale dem for å lese aviser!

De tydelige konsekvensene ser vi i dagens Klassekampen, hvor Rune Ottosen (medieprofessor altså) uttaler seg om mediedekningen av skipene mot Gazablokaden.

Ifølge Ottosen mangler mediene reaksjoner på brudd på folkeretten og dekning av angrep på journalister. Han mener det også er underkommunisert at det var en humanitær aksjon for Gaza, og at det var byggemateriale om bord i båtene.

Slik går det når staten sparer seg til fant. Vi andre som fortsatt har tilgang på aviser har fått med oss disse perspektivene.

Medieprofessoren kan ellers fortelle at Israel har et informasjonsdirektorat, en samlet israelsk mediestrategi, at alle fra regjeringen og nedover snakker med en stemme og at de er aktive i sosiale medier.  Den isrelske regjeringa har ikke et langt perspektiv for fred, men et kort perspektiv frem til neste valg.

Skulle tatt seg ut om vi hadde noe lignende i Norge!

Ottosen har kanskje fått tid til å titte på medpassasjerers aviser på trikken, eller noe, han vedgår nemlig at den israelske versjonen «ikkje har vunnet heilt fram», selv om de lyktes med å knytte IHH til al-Qaida.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

På teppet På teppet

Klassekampen er i ferd med å bli et menighetsblad for Rødt, det blir mer og mer forutsigbart og kjedelig, sier kritikerne nå om dagen. De mener sjefredaktøren har knelt for AKP ml-kreftene i avisa, og peker på at han ansetter folk fra ytterste venstreside i politikken, mens avisas beste journalist er i ferd med å slutte.

Jaja, dette er ikke min hovedbekymring, jeg håper på en mer parodisk avis i månedene som kommer, det kan bli gøyalt.  Den gamle RU-lederen som har begynt i avisa har jo allerede vist strålende takter.

Det som virkelig bekymrer meg altså, det er På teppet, spalten som gjør narr av utsagn og oppslag i avisene. Denne morospalten pleier å slå til, men nå er den blitt såpass svak at Meland-bloggen vurderer å lage en kritisk spalte som heter På teppet På teppet der vi henger ut svakheter i På teppet. I går skrev På teppet for eksempel:

Overdriver neppe

Vår populære konkurranse Årets understatement fikk en soleklar favoritt i denne ukens Kvinner og Klær. Der er Karl Ove Knausgårds kone Linda intervjuet om samlivet med mannen bak den seks bind lange dramatiserte mimringen Min Kamp.» Han har vanskelig for å være i nået og nyte det», sier Linda. Ja, det er det vel visse ting som tyder på, ja.

På teppet På teppet kommenterer:

It’s just not funny. Alle som har lest Min Kamp lengter etter å vite mer om hvem Linda er og hva hun mener om livet med Knaus, bøkene han har skrevet og uthengingen av henne. Ja, det er faktisk slik at vi til og med vurderer å kjøpe Kvinner og Klær denne uka for å lese hele intervjuet med henne. Og hennes kommentar til det faktum at Karl Ove går og kjeder seg når han er sammen med henne og barna i skogen, ja den er også interessant, for vi lurer jo på om hun oppfatter det slik som vi lesere.

Dom: Dettte nærmer seg Ny tids tabloidtoppen.

7 kommentarer

Filed under Uncategorized

Jippi! Askeonsdag, asketorsdag, askefredag, askelørdag, askesøndag, askemandag, asketirsdag!

Jubelmeldingene strømmer inn etter at skrekkaskesvovelskyen (velg selv) tok av fra Island i går og spredte seg med vinden til Norge og andre land i Sentral-Europa.

Første reaksjon:

Dagbladet er utsolgt på alle flyplassene.

Andre reaksjon:

Nå får vi jernbane i Nord-Norge.

Tredje reaksjon:

Hurtigtog.

Dette tullet vi med i går. Men jaggu har ikke lobbyistene og avisene som støtter disse lobbyistene tatt dette på alvor i dag. Askeskyen er blitt det store håpet. Aftenposten skriver sobert nok om at askeskyen er som en diger klimakvote, temperaturen i verden kan kanskje gå ned litt. Klassekampen derimot, slår opp at askeskyen viser at vi trenger lokalsykehusene i Norge, i saken «Gjør lokalsykehusene nødvendige». De nedleggingstruede lokalsykehusene er redningen for helseforetakene, heter det.

Det er flere gode argumenter for lokalsykehusene.

Dette er ikke et av dem.

Det kan hende folk vil dø i helgen som følge av stopp i luftambulansetrafikken. Men dette er første gang norsk luftfart er satt på bakken på grunn av et vulkanutbrudd. Vulkanutbrudd må være et marginalt problem for ambulanseflyger. Helikopter og fly settes på bakken hver gang det er dårlig vær. Og dette med dårlig vær og langstrakt land kan man jo selvsagt bruke for å argumentere for lokalsykehus. Men det handler altså ikke om aske.

En annen positiv effekt av asketorsdagen er at hele Klassekampen i dag kan leses på nett.

ENDELIG vil kynikere tørt bemerke her.

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Meland Konsernet får omtale i Klazzekampen Magazinet!

Alle journalister er glade for å bli sitert. Målet vårt er jo å sette dagsorden, og ukentlig bruker vi uforholdsmessig mye tid på å bitche om at kolleger har stjålet saken vår uten å sitere, noe selvsagt leserne bryr seg lite om.

Men altså, over til den gode nyheten om god sitatskikk. Meland Konsernet som driver Meland-bloggen kan med glede melde at Konsern Sjefens artikkel Derfor ble vi kristne, er sitert i KK-spalten «På teppet», en spalte vi vet ansvarlig mullah Braanen selv står bak:

Kick-off for spin-off

Slik forsøker Dagbladet på nett å selge en artikkel om tidlig kristendom til blaserte lesere:

Slik erobret en spin-off av jødedommen hjertene til millioner av hedninger.

Journalisten følger opp i en slentrende tone:

Hvorfor ble de (sic) grekerne hektet når de allerede hadde et vell av guder og morsomme ritualer?

Ja, hvordan konkurrere mot en morsom religion? Man valgte, som de gode markedsførere man var, å selge seg som en eksklusiv klubb:

Var man kristen kunne man leve evig og alle vennene kunne være med.

Amen.

Alle de andre reaksjonene Konsern Sjefen har fått på denne saken kommer fra doktorgradstudenter i teologi, Paulus-forskere og folk som synes det er trist at så mange mister barnetroen.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Portrettintervju

I Klassekampens lørdagutgave er den interessante akademikeren Catrhine Holst portrettert – og det er visst  journalisten som har skrevet portrettet også.

Over tre sider kan man lese at Holst er en glimrende forsker. Og at journalisten, som møter Holst i hennes forlag,  tråkker på tærne til andre fremmøtte, feilaktig får overrakt en bokpakke fra resepsjonen, at han snakker en blanding mellom helgelandsk og stavangersk, at han legger om dialekten og liker å omtale seg selv i tredjeperson. Slik for eksempel:

Journalisten ser vekselvis på Holst, det lille profilbildet på bokomslaget og ned i notatblokka. Han slenger en kommentar om at hun ikke er den som gjør mest ut av seg på et podium (…)

Han liker også å stille noen spørsmål av typen «jeg kan mye», som:

Til DN sier du at «høyrepopulisme er noe av det skumleste og mest uforståelige jeg veit om.» Er det fordi partier som Frp perverterer den liberale arven? Antiintellektualisme og flertallets rett over minoriteten i opplysningstidens navn?

Jeg vet ikke om det er en redaksjonell retningslinje i Klassekampen at man ikke skal fremheve brilliante enkeltpersoner for mye. Mao sa jo at massene er de virkelige heltene. Folket skaper historien, ikke enkeltpersoner. Jeg synes nemlig ofte portrettene i Klassekampen er laget etter denne malen.

Jeg stusser litt, men jeg er ikke sikker på om jeg misliker det en gang. Det jeg lurer på er hva som gjør portretter gode. Jeg er redd for klamme «møter med mennesker» og klisjeer, jeg klarer ikke å bruke metaforer uten å bli bekymret for å mislykkes. Det fører nok til et tryggere, kjedeligere språk,

TEKSTREKLAME: Min yndlingsportrettør er Ingvild Tennfjord, som kommer tilbake i Magasinet nå i januar etter permisjon.

Jeg spurte henne en gang om hennes beste triks for å lage portrettet.

Det rådet jeg husker best var det om å ikke glatte over pinlig stillhet og små ubehagelige stemninger i møtet med intervjuobjektet. Det blir ikke best når journalisten forsøker å lage de hyggeligste to timene i intervjuobjektest liv. Jeg tror mange journalister går i denne fellen. Og når de skriver er de kanskje også for snille, fordi de er redd for å irritere. Jeg syns det var et godt råd,  selv om jeg ikke har noen planer om å forsøke det selv. Alt for skummelt.

Her er hennes På tomannshånd med John Michelet fra 2008.

Jeg spurte henne også om klisjeene. Om spurvene på taket, det værblåste naustet og de usynlige smulene på buksebenet som hun raskt vifter vekk og slikt. Det kan være bra noen bilder for å få lesernes tankevirksomhet i gang. Reportasjeledere kaller det «mer lukt og smak!» og fortvilte journalister putter inn noe om været. Men Tennfjord avfeide så vidt jeg husker absolutt alt slik tull når spurvene ikke har noe som helst med intervjuobjektet å gjøre, de sier ingenting om personen og ikke er de morsomme heller.

Avsagd hagle hadde for noen år siden den morsomste parodien på portettintervjuet jeg har lest. Det finnes dessverre ikke på nett. Jeg tror de talte opp alle kaffekoppene som var drukket i portrettintervjuene de gikk gjennom. Det var mange.

15 kommentarer

Filed under Uncategorized

«Jeg er feit, du er støgg, jeg kan slanke meg» på intellektuellsk

Jeg leser Klassekampen, og i bokmagasinet har Tom Egil Hverven anmeldt Aftenposten-journalist Kjetil S. Østlis bok «Politi og røver». Han får god kritikk. Hverven ble nok positivt overrasket, for han tålte egentlig ikke trynet på Østli. Han skriver:

I utgangspunktet er jeg ingen nesegrus beundrer av journalisten Østli i Aftenpostens A-magasin. Han fremstår av og til, også på bilder – en ikke uvesentlig del av en dokumentarisk selvfremstilling – som en litt puslete og mindre selvironisk utgave av Thomas Giertsen, en slags ung gutt med skjegg. Giertsenaktige guttestreker bidrar mer til latter enn selvrefleksjon. Og det er vel omtrent ved fliret Giertsens ambisjoner stopper.

Dette er nok den gjennomtenkte omformuleringen av reaksjonen Hverven ofte får når han ser bylinebildet til Østli i A-magasinet. Da bokanmelderen skrev dette var han smart nok til å argumenterer for at det er relevant hvordan Østli ser ut på bilde, slik at ingen kan ta ham for det.  Stilig. Jeg har mye å lære. Jeg trodde utseendekommentarer var faux pas i akademia, men slik kan det altså gjøres.

For øvrig er det bare i Klassekampen anmelderen finner ut at to av høstens sentrale bøker handler om innføringen av NPM. New Public Management er ifølge Hverven tema både i Geir Gulliksens roman «Tjuendedagen» og i Østlis Bragevinnende sakprosa. Jeg tror dette må være første gang Klassekampen skriver om NPM uten å ha med den faste faktaboksen sin som forklarer hva NPM går ut på.  Det er da også overflødig nå som det viser seg at det er mulig å putte hva som helst inn i begrepet.

Dette blir ekstra morsomt fordi DNs Kjetil Alstadheim denne uka skrev om begrepet i sin kommentar om Fagforbundets landsmøte i Folkets hus. Leder Jan Davidsen sa i talen sin «new public management» 12 ganger (endelig bærer fagforeningsbossenes engelskkurs frukter). Alstadheim skrev:

Ikke alle vet hva «new public management» er for noe. Men ganske mange av dem som gjør det, abonnerer på Klassekampen. De siste tre årene er begrepet bare omtalt 388 ganger i norske medier. 182 av gangene var i Klassekampen.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Dages kometar fra en nettjournlaist

Side 2-kommentaren i Dagens Næringsliv og Klassekampen handler begge om at det er håp for papiravisene, særlig deres egne, som leverer mesteparten av stoffet som drøvtygges i det uendelige av «det glupske snyltedyret på nettet» (Braanen.)

Klassekampen, som ellers pleier å være for dobbeltarbeid i så mange andre bransjer, tar en Murdoch og mener Google News snylter på det andre har laget. Braanen viser til et dansk forskerteam som har funnet ut at det er godt over dobbelt så mange nyhetssaker i løpet av en uke i 2008 i forhold til 1999, fra 32 000 til 75 000.

Gjenbruk lå i 1999 på 42 prosent og i 2008 på 64 prosent. Altså er bare en tredel av artiklene originale, skriver Braanen, og det er dagsaviser som hans som leverer dette originalstoffet. Dagsavisene sto for for 71 prosent av originalstoffet i 2008 og 82 prosent i 1999.  Altså, ifølge Braanen, ingen grunn til å legge ned dagsavisene, som flere har hørt Michael Wolf si i det siste.

Men tallene viser jo også at at bla. nettavisene sakte tar «originalstoffmarkedsandeler» fra dagsavisene. Og at det blir flere originale saker totalt. Om vi regner på dette betyr det altså 18560 originale saker den bestemte uka i 1999, mot 27000 i den samme uka i 2008.  Totalt sett mer original journalistikk, (det skulle jo bare mangle). Jeg tror tallet på antallet uoriginale artikler i dag dras opp av at mange nettaviser autopubliserer feeder, for eksempel fra NTB.

Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan de definerer originalstoff i denne undersøkelsen. En sitatsak fra Guardian som er videreutviklet med et par norske kommentarer? Det er også lurt å huske på at Danmark har de dårligste nettavisene i Norden, langt fra sammenlignbare med Norge. De brukte tida på gratisaviser, mens vi laget våre egne publiseringsverktøy for nett.

I Dagbladet (og i flere redaksjoner i Danmark, så vidt jeg vet) er nett og papir sammenslått og journalistene skal ideelt sett levere til begge kanaler. Det kan lett forkludre forskning som den danske.

En sak kan for eksempel skrives både for nett og papir, og legges ut i begge kanaler. Hvor den havner først varierer. Skal dette registreres som en nett eller papirsak? Det er ingen løsning å se på ansettelsesforholdet til journalisten som har skrevet saken. Det skjer ofte at en tidligere nettjournalist skriver noe vi vil ha på papir dagen etter. Kanskje spares saken til papir, og legges ut på nett etterpå. Andre ganger legges den først ut på nett og trykkes i avisa dagen etterpå. Dobbeltlesningen er uansett ikke høy, så det er ikke helt avgjørende å spare til papir (men mange tror det).

Journalistene på nett er selvsagt ikke dårligere enn de som jobber på papir, om noen tror det. Tvert om, nettavdelingene i avisene er attraktive for mellomledere som ønsker seg unge, kjappe teknoptimister som kan jobbe hvor som helst.

Terje Aas Olsen i DN har flere gode poenger  i sin kommentar, som at årets papiroverskudd er en kortvarig glede som kommer av innsparinger , og skriver: Ingen nettredaksjon har ennå vunnet SKUP-prisen, og hva skyldes det? Der kan debatten om kvalitet starte.

Hans eksempel på unyttig ressursbruk på nett er:

Forrige tirsdag lanserte Wenche Foss en ny bok om seg selv i Oslo. TV2.no meldte at divaen «sier som Per Aabel: Skulle ønske jeg var åtti igjen». Ifølge Aftenposten.no sa hun «Jeg sier som Per Aabel sa, jeg er jo ikke i åttiårene lenger da vet du!». I Dagbladet.no at «dessverre er jeg ikke 80 år lenger», til Nrk.no at «Jeg er dessverre ikke i 80-årene», mens Nettavisens noterte «jeg er dessverre ikke i 80-årene lenger».

(Altså temmelig lik dekningen i papir dagen etterpå.)

Skal vi ikke skrive om Wenche Foss sin bok på nett, altså, er det løsningen? Aas Olsen er heldig, han slipper å sende ut journalister på denne saken, siden han jobber i DN. Men han har sikkert noen lignende saker han føler er pliktløp i skjæringspunktet finans og kultur. Den sedvanlige tabloidmoraliseringen er ikke starten på en god diskusjon om kvalitetsjournalistikk på nettet. Det ender som oftest i  sutringen om at vi ikke har nok ressurser.

Jeg er opptatt av å dyrke fram særegen nettjournalistikk,  synes plattform er mindre relevant i denne diskusjonen enn disse to kommentatorene. En SKUP-sak kan like gjerne arbeides fram i nettmiljø. Jeg skulle ønske at nettet kunne sette dagsorden oftere, men godsakene i multimediale redaksjoner spares for ofte til modermediet. (Enkelte svake nettmedier betraktes til og med fortsatt som rene reklamekanaler for opphavet.)

Jeg er ikke så bekymret for at kvalitetsjournalistikken i Norge forsvinner om dagsavisene dør.  Papir er ingen garantist for kvalitet når inntektene stuper. Det finnes ikke noe magisk papir. Kanskje vil kvalitet på nett først bli mer synlig om noen papiraviser dør, særlig om nettet finner inntektsstrømmene alle leter etter for tida. Noen nettavdelinger tror jeg allerede har vært med på å gi kunstig åndedrett til sin gamle mor, selv om det akkurat nå er litt omvendt.

For øvrig foretrekker jeg å lese papiraviser. Papir er en helt genial teknologi når det står noe bra på sidene. Denne bloggposten er skrevet med utgangspunkt i to papirkommentarer. Det er mange hemmelige årsaker til det.

4 kommentarer

Filed under Uncategorized