Hver agurktid kommer forslaget om heroinutdeling opp igjen. Men nå er det alvor, det kan gå gjennom, Stoltenberg har levert sin innstilling hvor han anbefaler utdeling til de aller sykeste. Meland-bloggen har ikke så veldig mye imot det, men lurer på om det egentlig vil virke. Forskningen fra utlandet tyder på at det ikke har vært særlig vellykket.
Det er mange myter om avhengighet og narkotika som spres i mediene nå om dagen. Er avhengighet en sykdom, for eksempel? Ikke ifølge rusforskeren jeg har intervjuet i Dagbladet.no.
Norges mest kjente stoffbruker, Ninni Stoltenberg, har fortalt Dagbladets Magasinet om hvordan hun begynte med heroin:
Det begynte en kveld på Lorry. Jeg var i slutten av 20-åra, hadde bak meg et nesten fullført jusstudium, og hadde god jobb som produksjonssekretær i NRK. Rusforbruket mitt besto av drikking til fest. Denne kvelden satt det noen narkomane på bordet ved siden av. De begynte å slåss og ut av lomma til den ene falt det en liten pose med pulver i. Jeg plukket den opp og tok den med meg hjem. Akkurat da hadde jeg litt personlige problemer – jeg følte jeg trengte et friminutt og visste mye om dette. Det skulle bare bli den ene gangen, sier hun ironisk. – Jeg klarte meg veldig godt, uforskammet lenge. På jobb var jeg den eneste som var fresh og uthvilt mandag morgen. Men så ble helgene mer og mer ovale. En morgen oppdaget jeg at jeg måtte ha heroin som medisin for å komme meg på jobb. Så måtte jeg ha det for å være på jobb. Til slutt hadde jeg nesten ikke tid til å være på jobb. Å ha fulltidsjobb ved siden av ble rimelig slitsomt. Å være narkoman er en 48-timer-i-døgnet-jobb.
Selv om sympatien for Stoltenberg er stor, smiler nok mange behandlere og fagfolk litt av en fortelling som til de grader sammenfaller med narkomytologien. En suksessrik kvinne som bare drikker en gang i blant, begynner med harde stoffer fordi en slumsete narkoman mister sin surt ervervede dop ut av lomma ved nabobordet. Kom brukerutstyret med i posen den narkomane mistet?
Mange har i alle fall å skremme oss til å tro at vi blir hekta etter første møte.
I 1971 ble Go ask Alice, dagboka til en narkoman tenåringsjente gitt ut i bokform. Jentas navn ble ikke kjent på bokomslaget, det var skrevet av en anonym tenåring som døde av en overdose marihuana og LSD på slutten av 60-tallet. Senere ble det klart at selvbiografien er falsk. Boka var rettet mot tenåringsjenter og skulle vise hvordan engangserfaring med narkotika, selvfølgelig smuglet oppi den uskyldige tenåringens colaglass, la et liv i ruiner. Boka er lest av millioner, og havnet paradoksalt nok blant de 25 bøkene øverst på lista over dem konservative grupper krevde fjernet fra offentlige bibliotek i USA, fordi den handler om sex og dop. Alice er langt fra den eneste eller første som forteller og advarer ungdom om at man kan bli avhengig av narkotika etter første drag, snort eller skudd.
Himmel og helvete, heter en norsk spillefilm fra 1969, der den hasjrøykende Lillebjørn Nilsen i plettfri ribbestrikket og kritthvit ullgenser kaster seg fra fjerde etasje i syndens by København og møter dopdøden kort etter å ha avlagt den klassiske replikken ”Jeg slår deg så du blir både gul og blå”. Det var en hasjpipe som førte til at Arne og søsteren Eva ble lurt inn i kriminalitet og sex og til slutt gikk til grunne.
Konklusjonen er ganske klar fra vitenskapsfolket: Engangs bruk av narkotika fører ikke til avhengighet, like lite som et glass øl eller en sigarett gjør det. Samtidig går noen brukere raskt fra en sigarett til 20 om dagen, andre fra en joint til daglig hasjrøyking. Andre får ingen lyst til å gjenta eksperimentet, mens igjen andre bruker stimulantene sporadisk eller periodisk gjennom mange år.
