Et skudd og du er hekta?

Hver agurktid kommer forslaget om heroinutdeling opp igjen. Men nå er det alvor, det kan gå gjennom, Stoltenberg har levert sin innstilling hvor han anbefaler utdeling til de aller sykeste. Meland-bloggen har ikke så veldig mye imot det, men lurer på om det egentlig vil virke. Forskningen fra utlandet tyder på at det ikke har vært særlig vellykket.

Det er mange myter om avhengighet og narkotika som spres i mediene nå om dagen. Er avhengighet en sykdom, for eksempel? Ikke ifølge rusforskeren jeg har intervjuet i Dagbladet.no.

Norges mest kjente stoffbruker, Ninni Stoltenberg, har fortalt Dagbladets Magasinet om hvordan hun begynte med heroin:

Det begynte en kveld på Lorry. Jeg var i slutten av 20-åra, hadde bak meg et nesten fullført jusstudium, og hadde god jobb som produksjonssekretær i NRK. Rusforbruket mitt besto av drikking til fest. Denne kvelden satt det noen narkomane på bordet ved siden av. De begynte å slåss og ut av lomma til den ene falt det en liten pose med pulver i. Jeg plukket den opp og tok den med meg hjem. Akkurat da hadde jeg litt personlige problemer – jeg følte jeg trengte et friminutt og visste mye om dette. Det skulle bare bli den ene gangen, sier hun ironisk. – Jeg klarte meg veldig godt, uforskammet lenge. På jobb var jeg den eneste som var fresh og uthvilt mandag morgen. Men så ble helgene mer og mer ovale. En morgen oppdaget jeg at jeg måtte ha heroin som medisin for å komme meg på jobb. Så måtte jeg ha det for å være på jobb. Til slutt hadde jeg nesten ikke tid til å være på jobb. Å ha fulltidsjobb ved siden av ble rimelig slitsomt. Å være narkoman er en 48-timer-i-døgnet-jobb.

Selv om sympatien for Stoltenberg er stor, smiler nok mange behandlere og fagfolk litt av en fortelling som til de grader sammenfaller med narkomytologien. En suksessrik kvinne som bare drikker en gang i blant, begynner med harde stoffer fordi en slumsete narkoman mister sin surt ervervede dop ut av lomma ved nabobordet. Kom brukerutstyret med i posen den narkomane mistet?

Mange har i alle fall å skremme oss til å tro at vi blir hekta etter første møte.

I 1971 ble Go ask Alice, dagboka til en narkoman tenåringsjente gitt ut i bokform. Jentas navn ble ikke kjent på bokomslaget, det var skrevet av en anonym tenåring som døde av en overdose marihuana og LSD på slutten av 60-tallet. Senere ble det klart at selvbiografien er falsk. Boka var rettet mot tenåringsjenter og skulle vise hvordan engangserfaring med narkotika, selvfølgelig smuglet oppi den uskyldige tenåringens colaglass, la et liv i ruiner. Boka er lest av millioner, og havnet paradoksalt nok blant de 25 bøkene øverst på lista over dem konservative grupper krevde fjernet fra offentlige bibliotek i USA, fordi den handler om sex og dop. Alice er langt fra den eneste eller første som forteller og advarer ungdom om at man kan bli avhengig av narkotika etter første drag, snort eller skudd.   

Himmel og helvete, heter en norsk spillefilm fra 1969, der den hasjrøykende Lillebjørn Nilsen i plettfri ribbestrikket og kritthvit ullgenser kaster seg fra fjerde etasje i syndens by København og møter dopdøden kort etter å ha avlagt den klassiske replikken ”Jeg slår deg så du blir både gul og blå”. Det var en hasjpipe som førte til at Arne og søsteren Eva ble lurt inn i kriminalitet og sex og til slutt gikk til grunne.

Konklusjonen er ganske klar fra vitenskapsfolket: Engangs bruk av narkotika fører ikke til avhengighet, like lite som et glass øl eller en sigarett gjør det. Samtidig går noen brukere raskt fra en sigarett til 20 om dagen, andre fra en joint til daglig hasjrøyking. Andre får ingen lyst til å gjenta eksperimentet, mens igjen andre bruker stimulantene sporadisk eller periodisk gjennom mange år.

Hasjen var begynnelsen på et liv i helvete

Jepp, sånn er det, ifølge Frid Ingulstad, forfatter av damebøker og spaltist i Aftenposten, som har snakket med en jente (26) som bruker heroin, som påstår at hun har ligget ute i sju år, og ikke har sovet i en seng tilsvarende lenge. Hun var forresten den flinkeste jenta i klassen på skolen, stilene hennes ble lest høyt.

Jeg spurte piken forsiktig hvordan det hadde begynt. Hun svarte at hun hadde følt seg ensom, utenfor og alene. Broren røkte hasj, og en dag lurte hun seg til å ta litt fra ham og prøve. Hasjen var begynnelsen på et liv i helvete.

Jeg måtte kvele en fnis der, over en historie som samsvarer så godt med narkomytologien. Men det er egentlig litt dårlig gjort å gjøre narr av Frid Ingulstads enfoldige skriverier om narkotika, hun er nok en koselig, eldre dame som bare mener godt. Progressiv er hun også, hun går inn for gratis heroin! Så ikke noe galt med Frid. Magasinet stilte heller ikke et eneste kritisk spørsmål da Ninni Stoltenberg fortalte hvordan hun ble hekta på dop:

Det begynte en kveld på Lorry. Jeg var i slutten av 20-åra, hadde bak meg et nesten fullført jusstudium, og hadde god jobb som produksjonssekretær i NRK. Rusforbruket mitt besto av drikking til fest. Denne kvelden satt det noen narkomane på bordet ved siden av. De begynte å slåss og ut av lomma til den ene falt det en liten pose med pulver i. Jeg plukket den opp og tok den med meg hjem. Akkurat da hadde jeg litt personlige problemer – jeg følte jeg trengte et friminutt og visste mye om dette. Det skulle bare bli den ene gangen, sier hun ironisk.

– Jeg klarte meg veldig godt, uforskammet lenge. På jobb var jeg den eneste som var fresh og uthvilt mandag morgen. Men så ble helgene mer og mer ovale. En morgen oppdaget jeg at jeg måtte ha heroin som medisin for å komme meg på jobb. Så måtte jeg ha det for å være på jobb. Til slutt hadde jeg nesten ikke tid til å være på jobb. Å ha fulltidsjobb ved siden av ble rimelig slitsomt. Å være narkoman er en 48-timer-i-døgnet-jobb.

En suksessrik kvinne som bare drikker en gang i blant, begynner med harde stoffer fordi en slumsete narkoman mister sin surt erhvervede dop ut av lomma ved nabobordet. Kom brukerutstyret med i det de narkomane mistet? Og bruksanvisningen? Og blir man egentlig hektet så lett, etter et enkelt møte med dop? Mange har i alle fall forsøkt å skremme oss til å tro det. Vi avslutter med et bilde fra filmen Himmel og Helvete. Legg merke til hasjpipa.

Heroinister må ikke ha dop hver dag

Vestre vil ha heroin på resept og i Bergen har visst afrikanere allerede startet med gratis heroin til tenåringer.

Høyresida er imot, men Venstres forslag kan kanskje ha noe for seg. Det er ikke så mye mer oppsiktsvekkende enn at man deler ut metadon og subutex, selv om noen tror de to stoffene er hhv. brevann og gulrøtter. Noen enkel quick fix er ikke utdeling av dop uansett.

Metadon omsettes på Plata (hvor den er for tiden er litt uklart), akkurat som heroin. En stor forskjell er at halveringstiden er lengre for metadon, altså tiden det tar før konsentrasjonen av virkestoffet er halvert i blodet.

Hvor lang denne halveringstiden er er omdiskutert, og oppgis svært forskjellig av ulike eksperter. Helsedirektoraret mener det er 3 – 4 timer for heroins del, mens metadon varer nesten en hel helg. Dermed sies det at abstinenssymptomene uteblir med metadon, mens heroin må fylles på hele tiden. Jeg ville kvalitetssikret den informasjonen med en på Plata.

Tanken til Venstre at vel at narkomane tar dop for å unngå abstinenser, altså få en friskmelding, som det heter. Da er det kanskje ikke så nøye hva de tar, om det er heroin eller metadon.

Men det er en utbredt misforståelse at heroinister må ha dop hver dag. De tunge stoffbrukerne er faktisk ikke tyngre enn at de frivillig tar pause i dopbruken.

Flere undersøkelser anslår at faste brukere av tunge stoffer i gjennomsnitt doper seg litt over 200 dager i året. Kroppen trenger pauser hvis den skal overleve misbruket. Mange heroinister avstår frivillig fra stoffet i perioder ved å senke sin egen toleranse og slik redusere kostnadene ved å ruse seg.

Den norske forskeren Anne Line Bretteville-Jensen sier at antallet dager en sprøytemisbruker injiserer heroin, «godt kan ligge nærmere 200 enn 365 i snitt over noen år».

Dermed er det trolig feil når behandlere, politikere og presse gjentar at brukere trenger for eksempel 3000 kroner dagen for å opprettholde sin uvane og dermed må skaffe seg en million illegale kroner i året, siden det blir resultatet når dagsbehovet ganges med 365.

At man blir svært avhengig av narkotika er også betydelig overdrevet i populærkultur og i medier. Forsker Hans Olav Fekjær skriver at når rusavhengige tilbys penger eller verdisaker for å holde seg rusfrie i uker eller måneder, velger rundt halvparten å gjøre det.

De aller fleste som eksperimenterer med narkotika slutter med det helt uten hjelp. Abstinensene beskriver Fekjær som en influensa: Magekramper, svette, kvalme, diare, hodepine, søvnvansker og muskelsmerter.

De aller fleste avvenninger skjer uten bistand, for eksempel godtar sykehuspasienter som er blitt avhengig av morfin i de aller fleste tilfeller abstinensene.

En komplisert livssituasjon betyr nok mer enn fysisk avhengighet.

Oppdatert: Bjarne Håkon Hansen vurderer å dele ut heroin.

Det synes eksnarkomane Knut er bra.

Andre narkomane jubler.

Blå-Kors synes det er misforstått hjelp.

Professor synes det er dyrt og dumt.

Fagmiljø støtter heroinforslag.