Tag Archives: NTB

Ja takk, jeg tar en agurk og 17 meter lange sædceller

Journalister pleier å følge med på NTBs innenriks- og utenriksmeny som de sender ut hver morgen.  Her får man oversikt over hva som skjer i løpet av dagen og kanskje en ide til en sak man burde dra ut å dekke.

I dag har vi følgende godbiter:

Norges speiderforbund har landsleir.

Landsturneringen i sjakk.

Produksjonsindeks for industrien.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete er i Berlin. Besøk til en ladestasjon for elbil.

Kong Harald besøker Litauen.

I denne situasjonen er det  vanskelig å forstå at folk klager på agurknyhter. Vil de heller ha dekning av speiderleir på Åndalsnes enn for eksempel denne godbiten som jeg fant i Weekendavisen i dag?

Gigantsæd

Visse arter mikroskopiske skalldyr produserer sæd som er mange ganger større enn dem selv, og denne gigantiske sæden har til dags dato vakt forskernes undring. De aller fleste arter produserer nemlig sæd på under en millimeter. Hvos mennesket skulle produsere sæd i samme størrelsesforhold som disse mikroskopiske dyrene ville det svare til sædceller som var 17 meter lange.

Nå har forskere fra blablabla funnet ut at kjempesæden ikke er av ny dato. Fossiler viser at allerede for 100 millioner år siden produserte et lite skalldyr ved navn ostracoda kjempesæd. Det koster store mengder energi for hannen å produsere sæden og senere for hunnen å bære sæden, men antakelig var gigasæden en evolusjonær fordel. De har antakelig satset på kvalitet foran kvantitet, disse smådyrene. Resultatet ble gigantsæd.


Reklamer

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Går innvandrerregnskapet egentlig i pluss?

SSB har laget et nytt innvandrerregnskap. Det er Aftenposten som opprinnelig har saken. De har vinklet med at:

Innvandrerregnskap går i pluss

Førstegenerasjons innvandrere skaffer staten mer i skatt enn de koster i velferdstiltak.

NTB/Dagbladet.no vinkler saken slik (på forsida):

Lønnsomt med innvandrere for Norge

Staten får inn 17 milliarder skattekroner.

Jeg forstår tanken bak å vinkle slike saker positivt. Det er mange som er oppgitt over hvordan minoriteter behandles i mediene. Og om det er riktig at for eksempel somaliere skatter mer enn de får i trygd, er det en knallnyhet.

Men det gjør de ikke. Tallene lenger nede i saken ikke er like positive. Den innvandringskritiske bloggosfæren leser selvsagt hele saken, og ikke minst kritisk. Her får de en ny mulighet til å klage over den politisk korrekte pressen. Jeg venter i spenning.

Vinkelen er ikke uriktig, det må vi ta med, tallene er mottak av 11,7 milliarder kroner i velferdsordninger, betaling av 17 milliarder kroner i skatt. Men den er villedende.

Årsaken til at det blir så bra er at svenskene, danskene, polakkene er med i tallene, men det står det ingenting om i Aftenposten og Dagbladet.no.

Det er forresten noen gode nyheter å finne i tallene. Det dreier seg altså om førstegenerasjon, og det går i minus for utsatte grupper, men kanskje ikke så mye som man kunne frykte. Andregenerasjon gjør det antakelig betydelig bedre.

Men trygdebruken blant førstegenerasjons innvandrere fra Tyrkia, Marokko, Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan er betydelig, og langt høyere enn gjennomsnittet.
Penger fra velferdsordninger utgjorde 27–38,9 prosent av inntekten for disse gruppene (gjennomsnitt for landet er 11,6 prosent). Dermed kan man altså si at førstegenerasjon fra disse landene går i minus, de betaler ca. 2,1 milliarder kroner i skatt, og får 3,5 milliarder i trygd (2006). Aftenposten skriver imidlertid:

Selv for de mest belastede innvandrergruppene som somaliere, irakere og afghanere, utgjør inntekter fra arbeid og kapital en høyere del av inntekten enn velferdsordninger.

Her må man henge med i svingene. Aftenposten mener  med dette at de hadde mer i skattbar inntekt (7,1 milliarder), enn de fikk i trygd (3,5 milliarder), men de skatter altså ikke like mye som de får i trygd. Det går altså i minus, og det er det selvsagt mange gode, forståelige forklaringer på (som er en annen diskusjon).

Forresten har SSB brukt en skatteprosent på 30 prosent, som nok er vel høy for mange av disse gruppene, som kanskje har en skatteprosent som ligger 10 prosent lavere. Da blir statens inntekter mindre.

Surfer man litt rundt, for eksempel til Adressa, har de i brødteksten tatt med innvandrerer fra vestlige land drar opp snittet.  De er jo førstegenerasjon innvandrere de også, men det bør opplyses om at de er med i tallene likevel, slik at man unngår å forvirre leserne.

Det er interessant å se hvor forskjellig media vinkler sakene sine.

Meland Konsernet er for øvrig for fri innvandring, og mener det bør være en menneskerett å flytte seg dit man vil for å forsøke å forsørge familien sin og skaffe et bedre liv for barna. Nyheter om at innvandring lønner seg er altså svært gode nyheter. Men det må være riktige tall, ikke bare godt mente vinklinger.

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

Krisepsykiatri kan forverre

I dag er rapporten etter ulykken i Ålesund lagt fram, og de lokale myndighetene i Ålesund får skryt for å ha taklet situasjonen forbilledlig. I rapporten står det at mediene ikke har kommet med noe kritikk mot håndteringen av hendelsen. Fint at alle er fornøyde.

Kommunen sto på. Blant annet tilbød de krisehjelp til pårørende. Om de ikke hadde gjort det, ville de antakelig fått kjeft. Og mange av de pårørende som fikk hjelpen er nok også glade for det.

Dette fikk meg likevel til å tenke på en stor diskusjon som har pågått blant fagfolk lenge. De lurer på om krisepsykiatri virker i det hele tatt. Noen mener det til og med gjør vondt verre. Her må forskes mer, helt klart.

Tvilen ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen.

Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon. Det skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i DB i 2000.

Og videre:

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26% av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9% av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

– Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i DB.

Den engelske forskeren og klinikeren Martin Deahl, ble sitert på noe lignende:

«Om psykologisk debriefing reduserer forekomsten av langtidsplager etter traumer er usikkert. Dataene fra de fleste metodologisk svake studier antyder at i beste fall gir psykologisk debriefing noe beskyttelse mot senfølger, og i verste fall spiller slik behandling ingen rolle eller er til og med skadelig. Sikkert er det i alle fall at psykologisk debriefing gjør ikke folk immune mot senere plager.»

En Cochrane-analyse fra 1998 konkluderte med at det ikke er dokumentert at en enkeltsesjons intervensjon er egnet for å forebygge utviklingen av posttraumatisk stresslidelse etter traumer. Forskerne fant indikasjoner på at debriefing forverret tilstanden, og mente at rutinemessig debriefing av traumeofre derfor burde opphøre.

I en undersøkelse publisert i British Journal of Psychiatry i 2000 konkluderte forskerne med at psykologisk debriefing er uvirksomt og har uheldige virkninger på lang sikt. Pasienter som fikk debriefing hadde, sammenlignet med pasienter som ikke fikk slik behandling, mer generelle psykiske symptomer, mer angst for å reise som passasjerer, mer smerter og dårligere sosial fungering.

Den individuelle samtalen med pasienten etter ulykken hadde størst negativ innvirkning på lang sikt hos de pasientene som hadde mest psykiske symptomer etter ulykken.

Analysen har selvsagt fått kritikk. I denne veilederen fra Statens helsetilsyn står det:

Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.

I 2003 gikk tre britiske psykologer gjennom effekten av enkeltstående debriefinger. Studien ble publisert i tidsskriftet «Psychotherapy and Psycosomatics». De skrev at det er blitt stadig mer vanlig at psykologer foretar enkeltstående inngripen overfor mennesker som har opplevd traumatiske hendelser. Konklusjonen er at krisepsykologer sjelden klarer å hjelpe mennesker med slike debriefinger.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologene mente intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller ved å blokkere minnene.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var også konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie.

Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud. Myndighetene bør vurdere verdien av å tilby samtaler med kriseteam uten videre oppfølging, var konklusjonen.

– Ikke alltid bra å snakke, skrev psykolog Atle Dyregrov i Aftenposten i august i år. Han har kritisert funnene i noen av de ovenevnte undersøkelsene. Han skriver likevel at det ikke alltid er noe galt i det å ikke ville fortelle om ting.

– I moderne traumepsykologi stilles det spørsmål ved gamle «sannheter», så også med viktigheten av å uttrykke sine følelser og tanker like etter en traumatisk hendelse.

Det stemmer ikke at alle må gå igjennom et sorgarbeid med faste faser før de kan gå videre i livet. Det finnes en relativt stor gruppe, rundt 20 prosent, som hverken før eller senere uttrykker sterke sorgreaksjoner. De vender raskt tilbake til sin hverdag og greier seg utmerket i ettertid.

Han viser til en spennende undersøkelse gjort etter 9/11 publisert i Journal of Consulting and Clinical Psychology, 4/2008. 2000 mennesker ble fulgt i to år etter hendelsen.

Resultatene viste at de som valgte ikke å gi tidlig uttrykk for sin reaksjon på terrorhendelsene, rapporterte bedre helse over tid enn de som uttrykte sin første reaksjon. Av dem som uttrykte sine reaksjoner, var det slik at jo mer de skrev om sine umiddelbare reaksjoner, desto verre gikk det over tid.

Noen fortsetter å snakke om det de har opplevd over tid. Dette kan tyde på at snakkingen ikke fører noe sted og at de faktisk trenger hjelp for å få tankene inn i et nytt spor.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Om hvorfor folk i andre kulturer blir fulle – men ikke hemningsløse

Du trenger ikke drikke for å bli full. Ifølge doktorgradsprosjektet til Hilde Gundersen ved psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen kan forventningene til å drikke alkohol ha like stor effekt som selve alkoholen, melder NTB.

Gundersen har sikkert en definisjon av «full» og flere interessante funn i avhandlingen sin, som ikke gjengis i den korte meldingen fra nyhetsbyrået. Hun vet nok også at sosialantropologer har sett på ulike kulturers alkoholvaner i lang tid, og funnene viser det samme, forventningene avgjør hvordan du oppfører deg i fylla (alle blir fulle når de drikker).

I Nord-Europa, der genene våre for øvrig gir oss høyere toleranse for alkohol, blir alkohol en fylledrikk fordi alkoholen knyttes til atferdsendringer. Det gjør den ikke i vinland ved Middelhavet, der vin i større grad blir sett på som en måltidsdrikk.

Ulike kulturer har valgt å bruke alkohol til ulike formål – medisin, religiøse ritualer, til mat og til fyll.

Antropologer har observert at alkohol i mange kulturer ikke er forbundet med atferdsendringer. Det eneste som er felles i alle kulturer er de kroppslige virkningene, altså redusert ferdighet, oppkast osv.

Hemningsløsheten er imidlertid noe man lærer i enkelte kulturer, og forventningen til hemningsløsheten gjør at du blir full.

I Norge har vi vært fyllesvin lenge. Allerede i Håvamål og Heimskringla fortelles det om drikking som fører til atferdsendringer. Hemningsløsheten er et eldgammelt fenomen i europeisk kultur, og betydelig sterkere i Nord-Europa enn i Sør-Europa.

Yuruna-indianerne i Sør-Amerika drakk mye alkohol uten at man så at det reduserte hemningene deres.  Det samme gjaldt Vicos-indianerne i Andes. Her fant en antropolog ut at de gjorde det samme som oss: De var utro, kiminelle og drev med andre uhørte ting, men dette skjedde når de var edru, ikke når de var fulle.

Camba-folket i Bolivia drikker brennevin med 89 prosent styrke de fleste av dem et par ganger i måneden. Man kan godt se på dem at de blir fylle, men alkoholen fører aldri med seg fri og åpen tale, følelsesutbrudd eller regelbrudd.

Engelske offiserer fortalte om Kikuyu-folket i Øst-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. De hadde kontroll i fylla, men utøvet grov vold i edru tilstand.

I det japanske fiskersamfunnet Takashima er de forsiktige både når det gjelder seksualitet og aggresjon. Men heller ikke her fører alkoholen til oppmykning.

På grensa mellom Mexico og Arizona så antropologer på begynnelsen av 1900-tallet papago-indianere dirkke så store mengder at de ble liggende og kaste opp. Vold eller bråk ble det aldri.

Da whiskyen kom på 30-tallet, så man den samme virkningen som hos de hvite. Indianerne lærte hemningsløsheten av dem. I flere år eksisterte de to drikkeformene side om side. Whiskyen hadde helt andre virkninger enn den tradisjonelle alkoholen de brygget selv.

På 40-tallet, da de begynte å arbeide hos hvite, fikk all drikking det preget nordmenn kjenner.

At det dreier seg om sosiale forventninger viser også ulik oppførsel i norske utdrikningslag vs. cocktailparty. Den samme alkoholmengden konsumeres, men det skjer forskjellige ting.

Det er ingen normløshet knyttet til den norske kreisi-fylla, tvert om. I samfunn der man blir hemningsløs i fylla, holder man seg nøye til normene om hva som faktisk er tillatt å gjøre i fylla. I noen kulturer er man for eksempel aggressiv bare mot egen gruppe, i andre utelukkende mot utenforstående, mens andre igjen holder seg til aggresivt språk, mot voldspreget aggresjon i atter andre grupper. Seksuelle grenser sprengs for eksempel bare overfor bestemte grupper.

Det er altså ikke mengden vi drikker som gjør oss hemningsløse, men forventningene og drikkekulturen vi er lært opp i.

Les mer i «Rus»: Hans Olav Fekjær.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

FrP oppfordrer til opprør. Pussig

FrPs justispolitisk talsmann Jan Arild Ellingsen oppfordrer til bygdeopprør mot politimangelen i distriktene. Han sier ikke mer om hvordan ro og orden-partiet synes opprøret skal arrangeres.

Forslag: Siden det mangler politi til å slå ned på opprøret, er det kanskje en ide at halvparten av opprørerne fungere som opprørere, mens den andre halvparten slår ned på opprøret og sørger for ro og orden?

Problem: Hvem skal slå ned på den halvparten som sørger for lov og orden? Det er jo ikke lovlig. Jeg er fra bygda, og frykter et utrygt bydgenorge.

Mulig det er NTB/Klassekampen som har tullet denne saken til. I tittelen står det at Ellingsen «oppfordrer » til bygdeopprør, inni saken står det at han «frykter» bydeopprør. Evt. er Ellingsen upresis i om dette er en trussel eller en fare han vil advare mot. NRK har en lengre versjon av NTBs sak.

1 kommentar

Filed under Uncategorized