Meland Konsernet får omtale i Klazzekampen Magazinet!

Alle journalister er glade for å bli sitert. Målet vårt er jo å sette dagsorden, og ukentlig bruker vi uforholdsmessig mye tid på å bitche om at kolleger har stjålet saken vår uten å sitere, noe selvsagt leserne bryr seg lite om.

Men altså, over til den gode nyheten om god sitatskikk. Meland Konsernet som driver Meland-bloggen kan med glede melde at Konsern Sjefens artikkel Derfor ble vi kristne, er sitert i KK-spalten «På teppet», en spalte vi vet ansvarlig mullah Braanen selv står bak:

Kick-off for spin-off

Slik forsøker Dagbladet på nett å selge en artikkel om tidlig kristendom til blaserte lesere:

Slik erobret en spin-off av jødedommen hjertene til millioner av hedninger.

Journalisten følger opp i en slentrende tone:

Hvorfor ble de (sic) grekerne hektet når de allerede hadde et vell av guder og morsomme ritualer?

Ja, hvordan konkurrere mot en morsom religion? Man valgte, som de gode markedsførere man var, å selge seg som en eksklusiv klubb:

Var man kristen kunne man leve evig og alle vennene kunne være med.

Amen.

Alle de andre reaksjonene Konsern Sjefen har fått på denne saken kommer fra doktorgradstudenter i teologi, Paulus-forskere og folk som synes det er trist at så mange mister barnetroen.

Reklamer

Gud og gartneren

To mennesker kommer tilbake til deres neglisjerte hage og finner ut at blant ugresset har noen få av de gamle vekstene holdt seg overraskende flotte. En av dem sier til den andre «Det må ha vært slik at en gartner har kommet og gjort noe med ugresset.» Den andre er uenig. De slår opp teltene sine for å følge med. De ser aldri noen gartner. Den troende lurer på om gartneren er usynlig. De patruljerer med blodhunder, men de gir ikke fra seg et knyst. Likevel insisterer den troende på at det finnes en usynlig gartneren som  hverken gir fra seg lukt eller lyd.  Skeptikeren er uenig. Han spør hvordan en såkalt usynlig, ufølbar, udefinerbar gartner skiller seg fra en innbilt gartner eller fra ikke noe gartner i det hele tatt.

(Filosofen John Wisdoms lignelse fra 1944.)

Anthony Gottlieb skriver i siste nummer av Intelligent Life (som er så flink til å legge ting på nett) at de troende har malt seg inn i et hjørne med sine forsøk på å avvise ny-ateister som Dawikins, Hitchens og Harris’ harde angrep.

Et eksempel er den siste av 22 religionsbøker fra den tidligere nonnen Karen Armstrong. “The Case for God”. Hun mener nyateistene feiler fordi de kritiserer en gammeldags gud som bare svært få tror på, det er få fundamentalister igjen. Hun mener «Gud ikke er god, guddommelig, mektig og intelligent på noe måter vi kan forstå. Vi kan ikke en gang si at Gud eksisterer, fordi vår forståelse av det er for begrenset.” Hennes Gud overgår den menneskelige forståelse og kan ikke beskrives i det hele tatt. Hva er igjen da, ikke mer enn den usynlige gartneren?

En annen kritiker av nyateistene er litteraturkritikeren og katolikken Terry Eagleton, som definerer Gud slik: «what sustains all things in being by his love, and…is the reason why there is something instead of nothing, the condition of possibility of any entity whatsoever.»

Vanskelig altså, i alle fall mye vissjivossji, når noen skal forklare hva Gud er. Les resten av kommentaren til Gottlieb.

(Som dette bildet viser, også kristne har noe å lære når det gjelder Photoshop.)

Her ligger Lot med datteren sin

Første Mosebok er blitt tegneserie (igjen), nå er det den amerikanske tegneserieskaperen R. Crumb som har tatt oppdraget. Han har brukt fire år, fulgt bibelteksten ganske slavisk og ikke hatt latterliggjøring som mål. Det er action nok i seg selv i teksten, og Crumb er sier han ble slått i bakken av ondskapen, massemordene, volden, incesten etc etc.

Her er saken i Dagbladet.no (Kommentar fra Meland Gruppen: Vi er ikke stolte over denne saken, men vi velger å nevne den likevel, på grunn av de fine tegneseriestripene).

Vanvittig mye synd av denne typen førte til syndefloden:

Sett bort fra sexen, akkurat denne lille stripen er min favoritt. Dette skjer når Babels tårn ryker:

Hva er galt med Baal?

– Det tok romerne 22 år å nedkjempe Kartago.  Hadde de mistet tålmodigheten ville vi alle ha tilbedt Baal nå, sa Joseph Mussomeli, USAs viseambassadør til Afghanistan nylig. Han ba om litt tålmodighet med Afghanistan, og dette lille sitatet leste jeg i dagens kommentar i DN av Kjetil Wiedswang.

Det er blitt sagt mye stygt om Baal de siste 2000 årene, en del propaganda fra romerne, blant annet, som trengte å rettferdiggjøre angrepet på Kartago og påsto at Baal-tilhengerne brente barn. Romerne trodde som alle andre på den tida selv på mye rart, men var ofte kule i den forstand at de ga blaffen i hva andre trodde på, så lenge de ikke disset romergudene. Uheldigvis gjorde jødene og de kristne akkurat det. De var frekke nok til å påstå at bare deres Gud var riktig.

Baal ble dermed sett på som en falsk Gud i Det gamle testamentet, men det er jo også en pamflett. Det kunne bare være en gud i de monoteistiske religionene, men de var jo ganske pragmatiske også, for eksempel ble noen av de overnaturlige vesnene folk trodde på omdefinert til engler og demoner. Baal ble en demon.

Men hadde vi vært værre stilt med Baal enn med den guden Mussomeli tror på? Neppe. Nå skal jeg finne ut mer om det, jeg har akkurat fått tegneserieskaperen R. Crumbs illusterte utgave av Første Mosebok i posten.

Store norske leksikon skriver om Baal:

En gud Baal, som oftest tilknyttet et stedsnavn, opptrer hyppig over hele For-orienten i over 1700 år fra ca. 1500 f.Kr. Baal er omtalt mange ganger i Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. Det er sannsynlig at Baal har vært dyrket av både «kananeerne» og israelittene i gammel tid, og at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten. En må regne med at Baal spilte en meget viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.

Altså, religionshistorikere out there, hvor hadde vi vært om vi fortsatte med de hedenske gudene? Fortapt? Gudløse? Dobbelt så rike? Et så enkelt spørsmål burde dere kunne svare på.

 

Healing og bønn virker ikke

Jeg har skrevet en sak i Dagbladet.no om de vitenskapelige undersøkelsene som er gjort på effekten av fjernhealing og forbønn og helbredelse, dessuten litt om vanlig healing og synskhet.

Om man fjerner alle andre faktorer, for eksempel sosialt samvær, er det ingen helbredelseseffekt av disse behandlingsformene.

Men bønn sammen med andre kan virke.  Samvær og trygghet, samtaler, å bli tatt på, forventninger til behandling er vel egentlig alle enige om at kan ha positiv effekt.

Forresten så har flere kristne kommet på banen og kommentert helbredelse etter Snåsamanneffekten. Jeg synes Bjarne Bore skriver fint om bønn og helbredelse fra et kristent synspunkt.