Tag Archives: tennfjord

Portrettintervju

I Klassekampens lørdagutgave er den interessante akademikeren Catrhine Holst portrettert – og det er visst  journalisten som har skrevet portrettet også.

Over tre sider kan man lese at Holst er en glimrende forsker. Og at journalisten, som møter Holst i hennes forlag,  tråkker på tærne til andre fremmøtte, feilaktig får overrakt en bokpakke fra resepsjonen, at han snakker en blanding mellom helgelandsk og stavangersk, at han legger om dialekten og liker å omtale seg selv i tredjeperson. Slik for eksempel:

Journalisten ser vekselvis på Holst, det lille profilbildet på bokomslaget og ned i notatblokka. Han slenger en kommentar om at hun ikke er den som gjør mest ut av seg på et podium (…)

Han liker også å stille noen spørsmål av typen «jeg kan mye», som:

Til DN sier du at «høyrepopulisme er noe av det skumleste og mest uforståelige jeg veit om.» Er det fordi partier som Frp perverterer den liberale arven? Antiintellektualisme og flertallets rett over minoriteten i opplysningstidens navn?

Jeg vet ikke om det er en redaksjonell retningslinje i Klassekampen at man ikke skal fremheve brilliante enkeltpersoner for mye. Mao sa jo at massene er de virkelige heltene. Folket skaper historien, ikke enkeltpersoner. Jeg synes nemlig ofte portrettene i Klassekampen er laget etter denne malen.

Jeg stusser litt, men jeg er ikke sikker på om jeg misliker det en gang. Det jeg lurer på er hva som gjør portretter gode. Jeg er redd for klamme «møter med mennesker» og klisjeer, jeg klarer ikke å bruke metaforer uten å bli bekymret for å mislykkes. Det fører nok til et tryggere, kjedeligere språk,

TEKSTREKLAME: Min yndlingsportrettør er Ingvild Tennfjord, som kommer tilbake i Magasinet nå i januar etter permisjon.

Jeg spurte henne en gang om hennes beste triks for å lage portrettet.

Det rådet jeg husker best var det om å ikke glatte over pinlig stillhet og små ubehagelige stemninger i møtet med intervjuobjektet. Det blir ikke best når journalisten forsøker å lage de hyggeligste to timene i intervjuobjektest liv. Jeg tror mange journalister går i denne fellen. Og når de skriver er de kanskje også for snille, fordi de er redd for å irritere. Jeg syns det var et godt råd,  selv om jeg ikke har noen planer om å forsøke det selv. Alt for skummelt.

Her er hennes På tomannshånd med John Michelet fra 2008.

Jeg spurte henne også om klisjeene. Om spurvene på taket, det værblåste naustet og de usynlige smulene på buksebenet som hun raskt vifter vekk og slikt. Det kan være bra noen bilder for å få lesernes tankevirksomhet i gang. Reportasjeledere kaller det «mer lukt og smak!» og fortvilte journalister putter inn noe om været. Men Tennfjord avfeide så vidt jeg husker absolutt alt slik tull når spurvene ikke har noe som helst med intervjuobjektet å gjøre, de sier ingenting om personen og ikke er de morsomme heller.

Avsagd hagle hadde for noen år siden den morsomste parodien på portettintervjuet jeg har lest. Det finnes dessverre ikke på nett. Jeg tror de talte opp alle kaffekoppene som var drukket i portrettintervjuene de gikk gjennom. Det var mange.

15 kommentarer

Filed under Uncategorized