0.2 mm. regn utløste kaos

I fjor sommer falt det 0.2 mm.  regn på én dag i den chilenske byen Iquique, mot normalt 0.6 mm. nedbør i året. Byen ligger i Atacama-ørkenen, det tørreste stedet på jorda. Ved mange av målestasjonene her er det aldri målt nedbør.

Denne regnfulle sommerdagen ble det kaos. 4000 hus ble ødelagt og det elektriske anlegget skadet. I Norge ville 0.2 mm. regn nærmest ikke plaget solbaderne.

Poenget er, ifølge nok en artikkel jeg leser i Weekendavisen, at det som er katastrofer et sted knapt er merkbart andre steder.  Den er som oftest vår egen manglende evne til å tilpasse oss som fører til kaoset.

For 250 år siden mente de fleste at Gud straffet oss med naturkatastrofer. Rosseau var en av de første til å forkaste dette. Han skrev til Voltaire etter 1755-jordskjelvet i Lisboa at hverken Gud eller naturen hadde diktert borgerne til å bo i flereetasjers hus.

De siste årene er det registrert en firedobling i antall katastrofer. Bangladesh, katastrofeland nr 1. på 1990-tallet, har klart å redusere antallet dødsfall som følge av katastrofer til nesten null gjennom utdannelse, katastrofeberedeskap og varslingssystemer.

Dette er den knustørre ørkenen.

Fengselsopphold. Et pusterom. Lærte ingen triks

Weekendavisen har i siste utgave en omtale av Inge M. Bryderups bok Ungdomskriminalitet, socialpolitik og socialpædagogik.

14 unge kriminelle er intervjuet. Metoden er grounded theory, innsamling av opplysninger så rene som mulig, ingen ledende spørsmål som «Har du hatt en dårlig oppvekst» eller «Er det kjipt å sitte i fengsel?»

De unge avviser at ble kriminelle fordi de søkte fellesskap og status i en gjeng.  De ble ikke gjengkriminelle. De kjedet seg, og sier selv at de derfor gjorde alt mulig galt. De oppgir også at de var ensomme, men bare én fikk status og prestisje av stjeling (av biler).  De sier sjelden at straffen de har fått har vært urettferdig. De tar selv fullt ansvar for det de har gjort, selv om intervjueren forstår at de har hatt familier med narkomisbruk og kriminalitet.  De opplever ikke etnisk bakgrunn som vesentlig for kriminalitet. Mangel på venner og familie som har bekymret seg for dem er felles. Det er sjelden de husker tiden i fengsel (11 av dem har sittet i vanlig fengsel for voksne) som dårlig, bortsett fra som har sittet på isolat.  De som har sittet inne i kortere perioder forteller at de kunne lese, se tv, få en tenkepause. De opplevde ikke fengsel som avskrekkende, men en nøytral mulighet for å få ro. Nesten ingen av dem sier de lærte tjuvaktige triks i fengselet, i motsetning til den sedvanlige fremheving av fengsel som forbryterskoler. Én av de 14 forteller at han lærte 14 måter å bryte opp et hus på, ellers lærte ingen av dem noe videregående krim.  De fleste av dem er nå på vei ut av krimintalitet. De fremhever én spesiell person, en kjæreste eller pedagog som ga dem tillit, som hjalp dem på veien.

Praktisk eurytmi

Det er krise i mediebranjen og Meland Konsernet velger også billige løsninger. Som å ROFL av eurytmi, Rudolf Steiner og biodynamisk jordbruk. For dette er både billig og bra.

Det er Weekendavisen som har besøkt Järna, Nordens sentrum for biodynamisk landbruk. Journalist Anders Holst Markussen synes brokkolien her er best i verden.

Metodene som brukes her ligner litt på homeøpati. En såkalt humusblanding av kumøkk brukes til gjødsling  – men bare 100 gram per hektar land. Det tilsettes også kisel (som egentlig er strandsand), som skal styrke plantenes fotosyntese og evnen til å danne næringstoffer. Det tilsettes fem gram kisel per 30 liter vann,  som brukes til ett hektar land.

Her følger noen av bøndene fortsatt oppskriftene som Rudolf Steiner lagde i 1924. De møtes og lager preparatene de trenger i fellesskap. Både humus og kisel legges i kuhorn som graves ned hhv. vinter og sommer, for noen av bøndene er det viktig at månen står i det riktige stjernebildet på himmelen. Slik konsentreres kosmisk energi i hornene.

Bark som brukes i komposten legges i hjerneskallen til et dødt dyr og kamilleblomsten som også skal i kompostbingen, legges i kutarmer. Preparatene kalles BD 502 – 507. Hver kompostbinge får en teskje tilsatt.

Man bruker fortsatt bare plantene Steiner foreslo. Og alt har en grunn. Kamilleblomsten brukes fordi blomsten har en effekt på tarmene. Når kombinasjonen gjøres på nytt i jorda med en død tarm er poenget av delenes energi føres sammen og maksimeres.

I området finnes en treårig landbrukshøyskole og sykehus hvor blant annet kreftpasienter kommer for å prøve en ny behandling.

En av de som jobber på en av gårdene sier:

– Man forsøker å samarbeide med elementene man ikke ser. Altså med kosmos, elementærvesner. I høst hadde vi besøk av eurytmister og geomanter til å definere jordas kraftpunkter. Eurytmistene gikk rundt sammen med oss medarbeidere og til slutt stilte vi oss midt på jordet mens vi holdt hverandre i hendene. Vi mediterte. Vi lukket øynene og hilste på stedets vesener. Vi bad dem velkommen igjen. Det finnes elementer i jorda, de forbinder jorda med himmelen. Elementærvesen liker å samarbeide med glade mennesker. Er menneskene forvirret og ulykkelige blir vesnene også mer avdempet, og det merker plantene.

Ja takk, jeg tar en agurk og 17 meter lange sædceller

Journalister pleier å følge med på NTBs innenriks- og utenriksmeny som de sender ut hver morgen.  Her får man oversikt over hva som skjer i løpet av dagen og kanskje en ide til en sak man burde dra ut å dekke.

I dag har vi følgende godbiter:

Norges speiderforbund har landsleir.

Landsturneringen i sjakk.

Produksjonsindeks for industrien.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete er i Berlin. Besøk til en ladestasjon for elbil.

Kong Harald besøker Litauen.

I denne situasjonen er det  vanskelig å forstå at folk klager på agurknyhter. Vil de heller ha dekning av speiderleir på Åndalsnes enn for eksempel denne godbiten som jeg fant i Weekendavisen i dag?

Gigantsæd

Visse arter mikroskopiske skalldyr produserer sæd som er mange ganger større enn dem selv, og denne gigantiske sæden har til dags dato vakt forskernes undring. De aller fleste arter produserer nemlig sæd på under en millimeter. Hvos mennesket skulle produsere sæd i samme størrelsesforhold som disse mikroskopiske dyrene ville det svare til sædceller som var 17 meter lange.

Nå har forskere fra blablabla funnet ut at kjempesæden ikke er av ny dato. Fossiler viser at allerede for 100 millioner år siden produserte et lite skalldyr ved navn ostracoda kjempesæd. Det koster store mengder energi for hannen å produsere sæden og senere for hunnen å bære sæden, men antakelig var gigasæden en evolusjonær fordel. De har antakelig satset på kvalitet foran kvantitet, disse smådyrene. Resultatet ble gigantsæd.

Dagens astrologispalte

Dagbladet kjører denne uka en interessant serie om «den nye kulturkampen». Del 1 handlet om integrering, del to er om skolen. På fredag kommer den siste artikkelen, om biologi. Det handler om oppgjøret med kulturradikalerne, som flere mener er i full gang, angrepet kommer særlig fra høyresida, mener DBs skribenter.

Bjørgulv Braanen skriver i dagens leder i Klassekampen at han er uenig i Dagbladets tese om at angrepet først og fremst kommer fra høyreintellektuelle.

Det kan være mer opplysende å se tendensene til «stemningsskifte» som et uttrykk for økende misnøye med de siste tiårenes nyliberalistiske hegemoni – en tillitskrise for den nyliberalistiske staten. Befolkningene føler i større og større grad at staten ikke arbeider for fellesskapets interesser; politikerne er «låst» inne av markedskreftene og er maktesløse i forhold til en utvikling mange bekymrer seg for, enten det dreier seg om velferd, arbeidsforhold eller innvandring. Misnøyen med det nyliberalistiske hegemoniet og de markedsliberale elitene er derfor grunnleggende sett et opprør nedenfra, fra venstre.

Jaggu, er det dette befolkningen føler? Har Klassekampen puttet astrologi og krystallkule i verktøykassa til lederskribentene? Eller dreier det seg om en leder i kategorien «Utopiske ledere vi håper vi får på trykk en dag».  Jeg må i alle fall per i dag bruke forstørrelsesglass for å få øye på dette påståtte opprøret fra venstre. Men så er jo også forstørrelseseglass et helt vanlig redskap i disse kretsene.

Jeg er heldigvis ikke trendanalytiker, men jeg har selvsagt registrert jevnlige angrep mot diverse kulturradikale ideer lenge fra mange hold. Blir det større til høsten rundt valget? Kommer de «høyrevridde», som Dagbladet skriver om, for fullt?

Temaet er omfattende. Det er ikke helt enkelt å sette opp forenklede, rene motparter her.

Den morsomste i serien av saker om oppgjøret etter 68’erne hadde Weekendavisen i fjor. De intervjuet barna til sentrale, frihetselskende danske raddiser. Flere av dem var sure. De var lei av å se på at foreldrene hadde sex og fikk råtne tenner fordi tannpussen var frivillig.

Woodrow Wilson: Fascist

Begrepet var riktignok ikke oppfunnet da, men den amerikanske presidenten Wilson blir likevel plassert i den kategorien av den konservative forfatteren Jonah Goldberg. I boka Liberal Fascism skriver han, og ja, det høres sutrete ut, at vi har misforstått helt hvem det er som er det virkelige fascistene. De finnes selvsagt på venstresida.

Weekendavisen har en anmeldelse i siste utgave, jeg har hørt fra sikre kilder at boka skjemmes av aggresiv høyresideforurettethet, men det er mange morsomme og rare historier i den som er verdt å få med seg.

Wilson var president fra 1913 til 1921, og Goldberg mener han var den første statslederen i det 20. århundret som gjør seg fortjent til betegnelsen «fascist.»

Wilson  satte visstnok flere dissidenter i fengsel enn Mussolini gjorde gjennom hele 1920-tallet. Han utøvde flere overgrep mot sivile rettigheter enn den samme M, og lagde et mer effektivt propagandaapparat (visstnok verdens første) enn Mussolini.

Det som skjedde under McCarthys vanvittige korstog i 1950-åra tåler overhodet ingen sammenligning med det Wilson og hans likestinnede progressive gjorde mot USA på 1910-tallet, skriver forfatteren. Og det er mer:

Wilson fikk lagt ned tidsskriftene som var kritiske til ham, det dreide seg om flere hundre.

I 1917/18, under første verdenskrig, fikk han gjennom en lov som forbød all kritikk av regjeringen, selv innenfor husets fire vegger. Titusenvis av amerikanere ble arrestert.

Det amerikanske justisdepartementet opprettet en såkalt American Protective League, formålet var å overvåke befolkningen. I 1918 hadde den avdelinger i over 600 amerikanske byer. Mer enn 250 000 amerikanere var tilknyttet organisasjonen. De åpnet naboens brev og overhørte samtalene deres. Regjeringen fikk rapporter om forræderisk atferd. USA ble til en politistat under krigen, skriver forfatteren.

Wilson var på sporet før han ble valgt til president. Han gjorde narr av uavhengighetserklæringen og mente det som ble sagt om individets umistelige rettigheter var abstrakt vrøvl som hørte fortiden til. Wilson var bla. inspirert av Bismarck, han ønsket en stor stat og slutt på «ureguelrt individualisme».

Mer moro:

H.G. Wells mente mørkere raser og mentale avvikere skulle utryddes.

George Bernard Shaw snakket om å opprette en menneskeanstalt hvor de beste fikk reprodusere seg.

John Maynard Keynes var opptatt av eugenetikk fra til 1945.

Goldberg ser ut til å klistre fascistmerkelappen litt for raskt på alle sine meningsmotstandere på venstresida, så jeg er ikke sikker på hvor mye vi kan stole på ham. Men det var morsomt da han var hos min favorittalkshowhost, den langt mer venstrevridde Jon Stewart.

Incest – en god gjerning

For 2000 år siden praktiserte persere, egyptere og grekere incest uten å skamme seg, det var tvert om gjerne en god gjerning. Det forteller egyptolog Paul John Frandsen i en halvgammel utgave av Weekendavisen (ikke på nett) som jeg leser fordi jeg ikke fikk noen sist helg.

Han har funnet materiale som viser at ekteskap innenfor familien var fullstendig ukontroversielt i romertidens Egypt.

I senantikkens Iran har han funnet dokumentasjon på det samme. Før islam kom til Iran, dominerte zaratustrismen, som tidlig utviklet en forestilling om at det var en god gjerning å gifte seg nære slektninger, man ville da belønnes i neste verden. Å ikke gifte seg med en slektning var en fromhetsbrist. Å gifte seg i familien het xvetodah, og det var mor, søster eller datter man skulle gifte seg med for å bli frelst.

For Egypts del er det romernes skatteopptelling kilden. De gjennomførte den hvert 14. år, og alle familier ble registrert i detalj. I materiale finner man ekteskapskontrakter mellom søsken og av og til også detaljer om skilsmissen deres. Mange av disse familiene var greske.

I Hellas er det dokumentert ekteskap mellom halvsøsken, også her ser det ut til å ha vært uproblematisk.

Det har lenge vært kjent at noen faraoer av og til giftet seg med søstre, men det har vært vanlig å avvise dette som uttrykk for vanlig praksis. Men filologer har lenge kjent til tekster om incest som vanlig praksis.

Fransen ser ut til å mene at forskere og især antropologer ikke har turt å ta i dette materialet tidligere, selv om de har visst om det har de avvist det som tull. Hva vi legger i begrepet incest varierer også mellom kulturer.

D-dagen bare småtteri

Hva var de største slagene i andre verdenskrig?

D-dagen kommer på niendeplass. 130 000 døde.

Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv.  Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.

Historikeren Norman Davies ga for en stund siden ut en ny murstein. Nå handler det om Europa i krig 1939 – 1945.

Jeg har ikke lest boka, bare omtalen i danske Weekendavisen i helga. De rapporterer (ikke på nett), at forfatteren mener det er på tide at Vesten får justert sin store fortelling av andre verdenskrig.

Davies er ekspert på polsk historie. Han skriver at vi gjennom vår nasjonal-sentriske (uff, får  håpe Erling Fossen ikke leser boka, eller er det kanskje akkurat det han har gjort?) glemmer at krigens høydepunkter lå i Øst-Europa.  Kursk i 1943 og sommeroffensiven i Hviterussland  i 1944 var langt viktigere for krigens gang enn D-dagen. Den allierte fremrykningen i Frankrike mot Tyskland gikk langsomt. Berlin og Tysklands fall var stort sett russernes fortjeneste alene.

Videre mener han krigens seierherrer i liten grad omtaler egne menneskerettighetsbrudd. Opp mot en million sivile  ble drept under bombing av tyske byer, mange uten strategisk betydning.

Det er heller ikke vanlig å snakke om at også britiske soldater gikk amok og skjøt ned tilfeldige tyske sivile i 1945. Og hva med de hundretusener av polakker sovjethæren drepte da de gikk inn i 1939? Eller de 150 000 jødene som jobbet for det tyske forsvaret?

Alle elsker Hillary

Grunnet sykdom i Meland Konsernet i dag, leser vi bare, da bihulene har tettet evnen til selvstendig tenkning.

Men vi har lest noe interessant, og gir et lite sammendrag av Martin Krasniks sak «Krigerdronningen» i siste Weekendavisen. Det handler om Hillary Clinton. Konservative hyller nemlig valget av henne som utenriksminister, mens venstresida er skuffet. Det blir kanskje ikke så mye change likevel.

– Hillary virket mer som en Margaret Thatcher enn en Gro Harlem Brundtland, mer som John Wayne enn Jane Fonda, skriver Krasnik.

Erkekonservative medier hevder Hillary er et bra valg, til og med Karl Rove skryter. De sier hun er en hard negl med temperament, og det liker de. Obamas løfter om ny utenrikspolitikk blir ikke noe av med gjengen han har valgt nå, pustes det lettet ut. Og det til tross for mye bitching fra den kanten om bitchen Hillary. Det er visst innenrikspoltitikken hennes, med sykeforsikring og greier, som er ille.

– Hun var så hard. Hun forsvarte våre idealer. Kanskje har hun alltid vært slik, skriver Noemi Emery i Weekly Standard, om Hillarys kjør mot Obamas utenrikspolitikk under valgkampen.

Hillary stemte for Irakkrigen, og nektet å beklagte, hun stemte for å klassifisere Iraks nasjonalgarde som en terrorbevegelse.

Hun hellet mot at USA skulle bruke militærmakt på Balkan, bombetoktene mot Saddam Hussein, inngrepet på Haiti. Hun støttet store militærbudsjetter.

– Madeleine Albright var en slags mentor for henne, og vi vet at Albright mener at USAs isenkram er til for å bli brukt, gjerne uten FN-mandat, står det i saken.

Saken er ikke på nett.

44 dagers utroskap var hans lykkeligste øyeblikk

Det var mitt livs øyeblikk,  men jeg visste det ikke, skriver Orhan Pamuk i sin nyeste bok, som visstnok er lett selvbiografisk.

Anmeldelse av Masumiyet Müzesi/Uskyldens museum i Weekendavisen.

Det handler om rikmannssønnen Kemal (30) som om en stor måned skal forloves med Sibel, en vakker og smart jente som har gått på de fineste universitetene. Alle er enig om at de er perfekte for hverandre. Men så en dag møter Kemal den 18-årige ekspeditrisen Füsun i en motebutikk, og etter det blir livet hans aldri det samme. I 44 dager møtes han i hemmelighet med den fattige jenta. Hun forsvinner dagen før forlovelsen. Han begynner å samle på alt som kan relateres til de 44 dagene.

Boka er ikke oversatt ennå. Sukksukksukksukksukksukksukk.

Derfor tåler nordmenn melk og alkohol

Genetisk sett ligner nordmann og dansker og nord-tyskere og nederlendere, mens svenskene skiller seg ut fra andre skandinaver, de ligner bare på tyskerne.  Finnene er noe helt for seg selv, antakelig fordi de kom fra Asia, og ikke fra Afrika. Italienerne er også spesielle, kanskje fordi de ligger der litt isolert, bak Alpene.

Det er danske forskere som kartlegger Europa genetisk, og Weekendavisen rapporterer.

23 europeiske land er med, og funnene viser at det faktisk er genetisk forskjell på oss. Selv om de ikke er store, har forskerne klart å utlede en rekke signifikante genvariasjoner mellom landenes innbyggere. Det er stort sammenfall mellom europakartet og det genetiske kartet, og det skyldes at vi gjennom historien stort sett har giftet oss med naboen.

Menneskets tilpasning etterlater tydelige spor i arvemassen. En av de største genetiske forskjellene på oss europeere er funnet i det genetiske området som styrer laktosetoleranse. Evnen til å fordøye melkesukker er tillært (det var ikke vanlig å drikke melk etter babystadiet opprinnelig), vi har øvet på dette gjennom 6000 år med husdyrhold. De som har drevet mer med fisk har vanskeligere for å tåle laktose, mens det går helt fint i de industrialiserte landene.

Nord-europeere har større alko-toleranse enn asiatere, det er også genetisk,  og ikke noe å skryte av. Denne toleransen har utviklet seg raskt pga drikkevannet i storbyene i Nord-Europa, som var dårlig.

Og hva er viktig med dette?

For eksempel hvordan medisin virker forskjellig på oss. Man kan forutse hvordan medisiner mot depresjon virker utfra pasientens genetiske bakgrunn. Medisin virker ikke nødvendigvis likt på en polakk og en svenske. Og dermed kan man finne ut hvorfor noen mennesker responderer dårligere på en medisin enn andre, slik at man kan definere hvordan noen pasienter skal behandles annerledes pga deres genetiske sammensetning.

Det igjen har noe å si for testing av ny medisin, en forsøk gjort i Norge kan ikke uten videre anvendes i Italia.

Hm, nå begynte jeg å tenke på dyreforsøk. Ehm, er polske og norske rotter genetisk forskjellige også? Det må de jo være, om de ikke reiser mer da.

– Utfra mitt nåværende syn var jeg terrorist

Den tidligere Rote Armee Fraktion (RAF)-terroristen Peter Jürgen Boock (57) har skrevet bok om kidnappingen og drapet på den tyske næringslivslederen Hanns-Martin Schleyer.

Det er som en drabelig kriminalroman, som er skrevet av morderen selv, skriver Weekendavisen, som har intervjuet Boock.

I 1977 var ham med på å kidnappe Schleyer for å få frigitt fire RAF-terrorister som satt fengslet. Forbundskansleren ga ikke etter, og dermed kom den palastinske terrorgruppa PFLP på banen. De kapret med RAFs godkjenning et tysk fly med 100 turister om bord for å presse tyske myndigheter. Men flyet ble stormet at tysk antiterrorpoliti. De fire RAF-fangene tok sine liv morgenen etterpå og Schleyer ble drept i fangenskap.

– Jeg gikk inn for det, ja. Jeg deltok i beslutningen om å kapre Landshut, sier Boock, og fortsetter:

– Ut fra mitt daværende synspunkt var jeg frihetskjemper. Ut fra mitt nåværende syn var jeg terrorist.

I dag angrer han, skriver han i forordet. Han forteller ikke hvem som drepte Schleyer, men sier han også stemte for.  Han anser seg som en av hans mordere.

Boock er i dag  journalist. Han sonet 18 år i fengsel.

Forresten tar han livet av venstre-konspirasjonsteorien om at de fire RAF-fangene ble drept av tyske myndigheter. Han sier han er 100 prosent sikker på at de tok sine egne liv. Han smuglet selv våpnene de brukte inn i fengselet.

Boock ble også nylig intervjuet i Information. Boka (Bortførelsen og henrettelsen af Hanns-Martin Schleyer) er fra 2002, men nettopp oversatt til dansk.

Malt med bred pensel etc.

Språket i anmeldelser irriterer meg av og til.  Derfor moret jeg meg over Weekendavisens anmeldelse av Robert Dimerys (red.) «1001 plater du bør kjøpe før du dør» (på trykk 17. oktober og ikke på nett, bare i den dårlige PFD-utgaven deres). I boka har 90 musikkskribenter fra hele verden bidratt. Anmelder René Gummer skriver:

Mangelen på faglig innsikt er hårreisende, istedet for faglighet har skribentene utviklet en bemerkelsesverdig språklig konsensus. Stilen er barnlig og fylt med hjemmelagde, overdrevne adjektiver. Trommer er buldrende, faretruende eller dommedagsaktige, gitarer er for det meste fresende, andre ganger hvesende, vokalen smeller, bjeffer, snerrer eller er bisk, mens bassen som regel tar skikkelse som et gungrende dyr med en jordskjelvende lyd. (…) Hva betyr det egentlig at Amy Winehouse på sangen Rehab «snerrer og marsjerer truttende i hvert No, no, no?». Det gir ingen mening og tjener i hvert fall ikke som beskrivelse av musikken.  Man kunne til gjengjeld med en vis rett hevde at en av de få ting som musikalsk og faglig sett hever sangen over det banale, er sangerinnens sjeldne evne til å ligge så langt tilbake på beatet på nettopp de tre ordene.

(slurvete oversatt av meg fra dansk.)

Anmelderen harselerer også over at «rytmen ruller og strømmer fritt» på The Bands debutalbum, mens The Stooges Fun House har «glødende, metalliske gitarer som knurrer som en ondskapsfull gatehore.»

Jeg er lei av at forfattere sies å «male med bred pensel«, eller at musikken er «eklektisk«.  Og sammenligninger med ukjente band fra 1962.

Likevel forstår jeg at det er ganske vansklig å gjøre dette bra på begrenset plass. Og det er mange som synes det er bra, selv om form, ord og vendinger går igjen, og er blitt til klisjeer. Klisjeer ble jo det av en grunn og virker forskjellig.