Tag Archives: anmeldelser

Venstrefascistisk?

Så nylig den brasilianske filmen Tropa de Elite fra favelaen i Rio de Janeiro, der det er narkokrig. Når det blir skikkelig trøbbel kommer Tropa de Elite til unnsetning, noen voldelige, marinejegeraktige politifyrer. Mye vold, korrupsjon og håpløshet. Jeg likte filmen ganske godt, terningkast 4.

Så ble jeg skeptisk da  Klassekampen ga den en sekser og slo opp anmeldelsen på førstesiden (ikke på nett, selvsagt). Jeg stoler av en eller annen grunn ikke helt på KK på alle områder (MØ, finanskrisa og Sør-Amerika særlig).

Dernest ble jeg enda mer skeptisk da Per Haddal i Aftenposten mente den hadde venstrefascistoide trekk.

Han skriver:

– (Jeg har) sans for dem på Berlinfestivalen som kalte dette for «hissende fascistoid». Venstrefascistoid, denne gang.

Det med at filmen muligens har fascistiske trekk er blitt gjentatt av flere anmeldere (DN (ikke på nett!), Dagbladet), antakelig etter at Variety var først ute med å mene at den hadde det.

Jeg antar de med dette mener voldsforherligelse. (Om de vet hva de mener da, noen har sikkert bare følt at det var tryggest å ta det med, det er farlig å overse fascistiske trekk)

Filmen er blitt superpop i Brasil, og populariteten og tilmeldelsen til elitetroppen er økt formidabelt som følge av den. Kritikerne som ser fascisme mener filmen reklamerer for en gruppe syke beist som banker gørra ut av de de ikke liker, og dreper uten lov og dom etc etc.

Men venstrefascistoide trekk? Noen som forstår det?

Selv oppfatter jeg filmen som kritisk til voldsbruken på begge sier, ingen er helter.  Og hovedpersonen i elitetroppen får store psykiske og personlige problemer som følge av yrket sitt.

Opps! Her en blogg jeg fant i farta som forklarer mer om hvorfor den oppfattes som fascistisk og hvorfor det er feil bruk av begrepet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Malt med bred pensel etc.

Språket i anmeldelser irriterer meg av og til.  Derfor moret jeg meg over Weekendavisens anmeldelse av Robert Dimerys (red.) «1001 plater du bør kjøpe før du dør» (på trykk 17. oktober og ikke på nett, bare i den dårlige PFD-utgaven deres). I boka har 90 musikkskribenter fra hele verden bidratt. Anmelder René Gummer skriver:

Mangelen på faglig innsikt er hårreisende, istedet for faglighet har skribentene utviklet en bemerkelsesverdig språklig konsensus. Stilen er barnlig og fylt med hjemmelagde, overdrevne adjektiver. Trommer er buldrende, faretruende eller dommedagsaktige, gitarer er for det meste fresende, andre ganger hvesende, vokalen smeller, bjeffer, snerrer eller er bisk, mens bassen som regel tar skikkelse som et gungrende dyr med en jordskjelvende lyd. (…) Hva betyr det egentlig at Amy Winehouse på sangen Rehab «snerrer og marsjerer truttende i hvert No, no, no?». Det gir ingen mening og tjener i hvert fall ikke som beskrivelse av musikken.  Man kunne til gjengjeld med en vis rett hevde at en av de få ting som musikalsk og faglig sett hever sangen over det banale, er sangerinnens sjeldne evne til å ligge så langt tilbake på beatet på nettopp de tre ordene.

(slurvete oversatt av meg fra dansk.)

Anmelderen harselerer også over at «rytmen ruller og strømmer fritt» på The Bands debutalbum, mens The Stooges Fun House har «glødende, metalliske gitarer som knurrer som en ondskapsfull gatehore.»

Jeg er lei av at forfattere sies å «male med bred pensel«, eller at musikken er «eklektisk«.  Og sammenligninger med ukjente band fra 1962.

Likevel forstår jeg at det er ganske vansklig å gjøre dette bra på begrenset plass. Og det er mange som synes det er bra, selv om form, ord og vendinger går igjen, og er blitt til klisjeer. Klisjeer ble jo det av en grunn og virker forskjellig.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized