I går var jeg på debatt om dette temaet i regi av Oslo Journalistlag, og jeg holdt en liten innledning om pressedekningen den gangen.
Det er ofte vanskelig å diskutere mediadekningen av Treholt-saken, det sklir fort ut i en debatt om skyld og ikke skyld, særlig siden mange av deltakerne i debatten deltar fordi de har tatt tydelig stilling i saken.
Aktivister er ikke de beste til å vurdere mediadekningen i en sak, de har en tendens til å legge mest merke til dekning som går i deres disfavør. De er som Midt-Østen-aktivister som roper etter objektivitet, men det er jo ikke det de vil ha, tvert om, de leser de samme avisene og hisser seg opp over pro-palestinsk og pro-israelsk dekning, gjerne i en og samme sak.
Så i den grad noen er interessert i å finne ut om Treholt ble forhåndsdømt i media trengs det en nylesning av mediene fra den gangen, fortrinnsvis av noen som ikke dekket saken i 1984 og som ikke er aktivist i noen retning.
Det fremholdes ofte at Treholtsaken ble så omfattende på grunn av det polariserte klimaet den gangen, det sies at man ikke evnet å tenke annet enn spionasje når man hørte om hemmelige møter med KGB. Ja, slik var det nok for mange, men dette klimaet var ingen upreget av. Om det var så polarisert betyr det at datidens vurderinger og forskningsarbeider som diskuterte forhåndsdømming i pressen også var preget av det. Om noen virkelig vil bruke tid på å finne ut av dette, så må de i tilfelle gjøre arbeidet på nytt.
Jeg har lest bare litt av pressedekningen fra den gangen, mest i min egen avis, men også VG, Arbeiderbladet og Aftenposten. Og det er selvsagt riktig at avisene slo på stortromma, Treholt var jo en politisk kjendis. De satte på trykk spekulasjoner fra anonyme kilder, mange ganger ganske ville påstander som vi aldri siden hørte mer om. Avisene var fæle til å lage moraliserende saker om at Treholt bodde i en «luksusleilighet» og spilte på hester på Bjerke.
Tabloidenes virkemidler ble tatt i bruk til det fulle, VG hadde sågar fra dag én KGB-logo på alle Treholt-sidene sine (se presentasjonen), og hadde» spion-reportasje»-team. Dagbladet hadde 20 journalister på saken fra første dag, de hadde i dagevis 15 sider med «spion-ekstra» og brakte Treholt-oppslag hver dag i en uke. Treholt var både «iskald agent», «dobbeltmennesket» og «gambleren».
Men likevel ble jeg litt overrasket da jeg gikk gjennom dekningen . Jeg hadde jo hørt om den massive forhåndsdømmingen, og trodde det var slik. Til og med Gjenopptakelseskommisjonen landet på at han ble forhåndsdømt.
Men allerede fra starten av dekningen bringer i alle fall Dagbladet og VG alternative syn, de intervjuer tidlig Treholts familie, som støtter sønnen. Johan Galtung var ute den første uka med sitt budskap om at Treholt spionerte for fred. I lederene sine var Dagbladet kritisk til «borgerpressa» (det betød den gang Aftenposten) som de mente svinet til Arbeiderpartiet, de minnet om at det ikke var forbudt å snakke med sovjetiske representanter. Avisa var også tradisjonelt kritiske til POT. De skrev som riktig var at Treholt hadde innrømmet overlevering av graderte dokumenter og møter med KGB, men de skrev også at han hadde benektet spionasje. I spekulasjonene om motiv kom mange spektakulære teorier, men også her ble det påpekt at penger neppe var motivet. VG skrev den første uka at kofferten til Treholt ikke inneholdt noen bomber.
Etter en ukes dekning oppsummerte Hans Fredrik Dahl dekningen i en kommentar i Dagbladet, han skrev at alle avisene hadde begått tabber, de hadde gjort Athen og Beirut til «spionreir», og de hadde satt på trykk motstridende oppplysninger, men de hadde også gjort mye bra arbeid. Dagbladets kommentator Jon-Hjalmar Smith skrev hele veien ganske pro-treholtsk.
Noe av kritikken mot mediedekningen har handlet om at POT lekket til mediene, som så gjenga dette ukritisk. Ja, det var nok mange slike tilfeller, mange opplysninger som ble trykket var uriktige eller uviktige. Men det var ikke bare én side i saken som forsøker å påvirke mediene. I Dagbladet følte de nok at de hadde et skup da de fikk smuglet ut Arne Treholts brev fra fengselet, i alle fall ble det oppslag på oppslag ut av det. Før det dekket avisene rettssaken nærmest minutt for minutt, og dekningen kan nok se ensidig ut om man bare leser tilfeldige utgaver av avisene. Sett samlet, derimot, ser man at vinklingene avhang av om det var aktoratet eller forsvarernes dag i retten. Treholts forklaringer og forsvar ble dekket like nøye og edruelig som aktoratets innsats.
I den grad Treholt ble forhåndsdømt (og ja, hva betyr nå forhåndsdømt?) må vel skylden være delt mellom media, og:
Politikere: Skuffede politiske venner og Arbeiderpartifolks om ville ta avstand fra Treholt fortest mulig bar mye ved til bålet.
Myndighetene: De første pressemeldingene i saken (se presentasjonen), blant annet den fra riksadvokat Flornes, inneholdt ingen feil jeg kan se, men kanskje skulle han ha understreket at Treholt hadde benektet spionasje. At pressefolk skulle vært mer kritiske til disse meldingene, som det er blitt hevdet, forstår jeg ikke helt. Hva slags kritiske spørsmål skulle de stilt?
Treholt selv: Han innrømmet jo en hel del. Det er litt pussig at media fikk kritikk for å bringe «usanne historier om barn i Øst» (som hans forsvarer sa den gangen), når det var Treholt selv som fortalte historien. Det var også Treholt som fortalte i avhør om orgiebilder som KGB presset ham med. Det tok 8 – 9 måneder før han trakk disse innrømmelsene. Skulle pressen stilt seg kritisk til hans egne innrømmelser? Joda, men det gjorde de også. Og det viste seg at mange av dem var oppspinn. VG trodde ikke på denne historien om barnet i Tsjekkoslovakia. De stakk ned, fant Treholts romanse Zusanna og fikk avkreftet det hele.