Portrettintervju

I Klassekampens lørdagutgave er den interessante akademikeren Catrhine Holst portrettert – og det er visst  journalisten som har skrevet portrettet også.

Over tre sider kan man lese at Holst er en glimrende forsker. Og at journalisten, som møter Holst i hennes forlag,  tråkker på tærne til andre fremmøtte, feilaktig får overrakt en bokpakke fra resepsjonen, at han snakker en blanding mellom helgelandsk og stavangersk, at han legger om dialekten og liker å omtale seg selv i tredjeperson. Slik for eksempel:

Journalisten ser vekselvis på Holst, det lille profilbildet på bokomslaget og ned i notatblokka. Han slenger en kommentar om at hun ikke er den som gjør mest ut av seg på et podium (…)

Han liker også å stille noen spørsmål av typen «jeg kan mye», som:

Til DN sier du at «høyrepopulisme er noe av det skumleste og mest uforståelige jeg veit om.» Er det fordi partier som Frp perverterer den liberale arven? Antiintellektualisme og flertallets rett over minoriteten i opplysningstidens navn?

Jeg vet ikke om det er en redaksjonell retningslinje i Klassekampen at man ikke skal fremheve brilliante enkeltpersoner for mye. Mao sa jo at massene er de virkelige heltene. Folket skaper historien, ikke enkeltpersoner. Jeg synes nemlig ofte portrettene i Klassekampen er laget etter denne malen.

Jeg stusser litt, men jeg er ikke sikker på om jeg misliker det en gang. Det jeg lurer på er hva som gjør portretter gode. Jeg er redd for klamme «møter med mennesker» og klisjeer, jeg klarer ikke å bruke metaforer uten å bli bekymret for å mislykkes. Det fører nok til et tryggere, kjedeligere språk,

TEKSTREKLAME: Min yndlingsportrettør er Ingvild Tennfjord, som kommer tilbake i Magasinet nå i januar etter permisjon.

Jeg spurte henne en gang om hennes beste triks for å lage portrettet.

Det rådet jeg husker best var det om å ikke glatte over pinlig stillhet og små ubehagelige stemninger i møtet med intervjuobjektet. Det blir ikke best når journalisten forsøker å lage de hyggeligste to timene i intervjuobjektest liv. Jeg tror mange journalister går i denne fellen. Og når de skriver er de kanskje også for snille, fordi de er redd for å irritere. Jeg syns det var et godt råd,  selv om jeg ikke har noen planer om å forsøke det selv. Alt for skummelt.

Her er hennes På tomannshånd med John Michelet fra 2008.

Jeg spurte henne også om klisjeene. Om spurvene på taket, det værblåste naustet og de usynlige smulene på buksebenet som hun raskt vifter vekk og slikt. Det kan være bra noen bilder for å få lesernes tankevirksomhet i gang. Reportasjeledere kaller det «mer lukt og smak!» og fortvilte journalister putter inn noe om været. Men Tennfjord avfeide så vidt jeg husker absolutt alt slik tull når spurvene ikke har noe som helst med intervjuobjektet å gjøre, de sier ingenting om personen og ikke er de morsomme heller.

Avsagd hagle hadde for noen år siden den morsomste parodien på portettintervjuet jeg har lest. Det finnes dessverre ikke på nett. Jeg tror de talte opp alle kaffekoppene som var drukket i portrettintervjuene de gikk gjennom. Det var mange.

Tabloidsakene vi liker

Det er så lett å rakke ned tabloide avissaker, lettbente historier om kjendiser og dyr og bisarr krim i rare land.

Det er mer sjelden å høre folk si at en sak var bra – annet enn internt selvsagt, der det ofte er snakk om nok en «gnistrende sak».

Jeg liker de tabloide sakene. Hvilke?

Jeg synes det er morsomt å lese grundige, vittige, sjokkerende, halsbrekkende saker om ganske uviktige ting. Jeg er kjempelei av tabloidmoralisering. Kjøp Foreign Policy og hold kjeft. Det er miksen jeg liker. Den mye omtalte Dagbaldet-schizofrenien er jo genial. Den burde fått en diagnose med artigere fortegn.  Bipolar? Manisk depressiv?

Kanskje det hadde vært morsomt om folk sa mer om det de liker om vi først skal snakke om norske medier?

Akkurat nå, for eksempel, liker jeg å lese de detaljerte sakene om for eksempel Tiger Woods. Det er sikkert mange som er provosert over dekningen av hans bilkjøring etc, men jeg liker det.  Jeg elsker ulv i Oslo, særlig om det stemmer. Dyrehistorier i det hele tatt, jeg holder rundt PC’en. Romantiske tåreperser liker jeg også.

Når jeg skriver saker selv liker jeg det når jeg får til å lage en grundig sak som mange leser, helst med en vinkel av det mer tabloide slaget. Jeg innser at folk blir skuffet av og til, men jeg er det ikke ok å friste folk inn i stoff jeg synes er interessant?

Det jeg ikke liker av tabloidjournalistikken er når journalister later som om ting er sant og riktig for å lage en tabloidsak, når det ofte åpenbart er usant, strukket for langt, veldig kynisk. Jeg er etter hvert blitt en trenet leser som klare å la være å klikke meg inn på de mest fristende sakene som jeg vet er strukket for langt i vinklingen.

(PS: Angående bisarr krim i andre land. Det er av og til verdt å lese. I det virkelig ille landet Usbekistan blir fanger kokt og drept. Det kan høres ut som bisarro krimoppspinn, men det er altså slik myndighetene behandler opposisjonelle i dette landet. )

Flere som liker noe slikt? Jeg vil gjerne høre.

Teknologien og journalistikken i 2009

Meland Konsernet skal på New Media Network i dag. Konsernsjefen sitter i panelet som skal diskutere Hva som var viktigst i 2009.

Her er panelet:
Astrid Meland- journalisten
Kristin Skogen Lund- topplederen
Carsten Pihl – teknologen
Ole Petter Nyhaug – analytikeren

(Her har det åpenbart skjedd en feil fra New Media Networks side. Konsernsjefen er kalt «journalisten», mens det riktige skulle vært den analytiske VIP-teknologtopplederen.)

Da jeg ble oppringt for å spørre om å bli med, spurte jeg om hva jeg kunne snakke om. Det skulle handle om hvordan teknologien har påvirket journalistikken i 2009. Som for eksempel at Dagbladet beklaget Moland-forsiden sin «Se så syk han er» etter Twitterstorm. Den hendelsen tror jeg egentlig ikke hadde noe særlig med Twitter å gjøre, men teknoptimister som oss er villige til å overse en telefonstorm i en slik situasjon.

Uansett. Nå har jeg tenkt over hvordan nyhetsåret 2009 har vært på nettet. Og endte opp med å notere meg dette:

Januar var en travel nyhetsmåned, vi var allerede i gang med Gazakrigen fra årsstart, en krig som også førte til de største opptøyene i Oslo på mange, mange år. Krigen var vanskelig å dekke fordi journalister ikke slapp inn i Gaza. Allerede er det blitt avholdt seminar om hvor mye bloggerne og sosiale medier betydde i de 23 dagene krigen varte.

15. januar landet et fly på Hudsonelva i New York, og muligens var Twitter først ute med bildet fra hendelsen. Det er litt omdiskutert.

20. januar i år satte vel antakelig verden rekord i antall journalister på jobb samtidig. Obama ble innsatt som president. Alle hadde vi dekning natta gjennom med stor variasjon av oppslag, grafikker, twitring, kommentarer, nettmøte osv.

Det kuleste i 2009 er at vi journalister blir banket på nyhetshendelser hele tiden, nyhetene kan leses først på Twitter og i andre sosiale medier.  For journalister betyr det at sosiale medier er blitt et viktig arbeidsredskap som de må følge med på. For leserne betyr det at de har fått det endelige beviset på det de har vist hele tida: De er smartere enn oss.

Nytt av 2009 er nok også at leserne og bloggere for første gang har kunnet diskutere direkte med old school-journalister. Nå for tiden retwitrer vi oss selv på utesteder og kaller kommentatorer bare for «attmariesimonsen i ett ord med små bokstaver uten punktum». (@mariesimonsen).

Dessverre har vi ikke denne dialogen med leserne i samme grad i våre egne spalter på Dagbladet.no.

Tvert om har vi hentet inn eksternt materiale hos oss. Stoffet som finnes på Twitter er blitt så viktig for oss at vi har lagt det inn i våre egne saker med hashtags, og slik har leserne kunnet følge med på hva som ble twitret om finanskrisa, for eksempel da den rammet Island i januar. Dette var en videreføring av opplegg flere begynte med i 2008.

2009 var året da vi til tross for Twitters sjarm, skrev alt for mye om tjenesten, en tjeneste som engasjerer noe sånt som 3 prosent av Norges befolkning. Det mye større nettstedet Facebook føles nok litt gammelt for forsøksvis innovative journalister. Nettstedet feiret femårsjubileum i år.

Facebook er likevel stadig et viktig sted for debatt om journalistikk. Hva skulle de debattere om de ikke hadde oss å være sinte på? Journalistenes deltakelse i sosiale medier bidrar til å senke journalistforakten. Journalistene må ta seg tid til å delta og snakke med leserne.

For det snakkes om interessante ting på nett. I år har kommentarfeltene og bloggene eksploderer i saker om Snåsamannen og annen New Age, et tema som engasjerte leserne sterkt, og som ble aktuelt på nytt da prinsesse Märtha ga ut sin bok. Her synes jeg leserne bidrar med en mangelvare i redaksjonene: Naturfagkompetanse. Det minner igjen om at leserne er smartere enn oss journalister som skal dekke alle felt.

Brukerdeltakelse gjør sakene bedre, vi får rettet opp ortografi, grammatikk, utregningsfeil, oversettelsesfeil og analytiske feil. Du er ikke journalist før du har brukt statistikk til å villede.

Når Darwin-året skulle markeres i år hentet vi imidlertid inn akademikere for å skrive for oss. Det samme har vi gjort med Astronomiåret. På nett kan ekspertene virkelig boltre seg i spaltemeter. Vi oppfordrer dem til å bidra i kommentarfeltet, og det gjør de med glede. Dette er ting vi må videreutvikle framover. Hva med å la kildene vi bruker i sakene delta i debatten etterpå?

Svineinfluensa har vært en leservinner i 2009, her har mange aviser klart å lage kule kart og grafikker, med leserne på laget. Flere leserreaksjoner enn da Michael Jackson døde har vi vel neppe sett. Det var kondolanseprotokoller, lesernes bilder og live-rapportering.

I tillegg kan jeg fra nyhetsåret 2009 melde at Saab nesten har blitt nedlagt i hele år. Vi har hatt den samme skattelistedebatten som vanlig, med helt udokumenterte påstander om hva utlegging på nett fører til. Sosiale medier er blitt viktig i opprøret i Iran der myndighetene forsøker å hindre pressedekning. Det har vært stortingsvalg med grafikkløsninger og livestudio med mer seriøse satsninger enn noen gang tidligere. Kongo har vært dominert av nettets livedekning, dessuten har vi akkurat lagt bak oss jubileet for murens fall, krigen i Pakistan foregår fortsatt og snart skal Nobelprisen deles ut.

Det har vært en del å ta tak i, altså. I Dagbladet har den største teknologiske innovasjonen bestått i innføringen av et egenlaget produksjonssystem som heter Labrador, som nå tas i bruk for alle reportere. Redaksjonene er slått sammen, alle skal levere i alle kanaler og vi har en web first-strategi, som betyr at alt som er konkurranseutsatt skal ut først på nett. Labrador, som er nettbasert, tar utgangspunkt i webpublisering. Det er et wysiwyg-system, man jobber direkte med saken ute på nett, vi drar inn bilder, kart, video og slikt direkte i artikkelen. Journalistene får mulighet til å lage mashups og egne seksjoner.

Men utgangsspørsmålet var altså hvordan teknologien har påvirket journalistikken i 2009.

Oppsummert tror jeg vi kan si det er lite nytt å melde i forhold til året før. Vi driver mer med det samme, og vi driver fortsatt også mye med tradisjonell papirjournalistikk i et nytt medium.

Teknologien har ikke gjort så mye nytt med journalistikken eller endret hvordan vi gjør jobben vår, men den har gjort noe med hvordan leserne forholder seg til hva vi forteller dem. De har allerede hørt det på Twitter. 2009 ble året da vanlige journalister ble banket på nyhetsoppslag av deltakerne i de sosiale mediene. Dette skaper andre rammer for journalistikkens relevans, den flyttes ut av spaltene våre og over på andre plattformer.

Den meste av interessante nettinnovasjonen skjedde ikke i avisredaksjonene i 2009, men blant 15-åringer som lager apps og hos garasjenerder av alle slag. Nyhetsavisene på nett er best til å være nettopp det, nyhetsaviser, og blir de best på noe annet kopieres de ofte raskt. En trend ser ut til å være at man ikke lager alt selv, men drar inn Twitter og andre tjenester i sin nyhetsdekning.

Trafikkmessig har 2009 vært et fantastisk år. De siste ukene har vi hatt rundt 50 prosent økning i forhold til samme uke i fjor når vi teller visninger av forsiden. I snitt for året har vi økt med rundt 20 prosent for forsida. Vi holder tritt i forhold til konkurrentene. I forhold til i fjor har vi økt daglige unike brukere med 12% og VG har økt med 13%, det er totalt med alt fra 123spill til Nettby.

En stor og synlig endring i 2009 er at topplederne i mediebransjen sier de helt riktige tingene nå. De snakker om hvor viktig teknologisk innovasjon og sosiale medier er, de har til og med fått meg seg hvordan dette endrer journalistrollen. Men selv om de har stått på teoriprøven vet jeg ikke om de klarer oppkjøringa.