Knut Magnus Aasli (30) har begynt som ny leder for Sak og Dokument i divisjon Applikasjoner i forretningsområdet Løsninger.

Meland-bloggen har mottatt en pressemelding. (Helt sant!)

Vi gjengir den her i sin helhet.

Knut Magnus Aasli (30) har begynt som ny leder for Sak og Dokument i divisjon Applikasjoner i forretningsområdet Løsninger.

Aasli rapporterer til direktør Arild Lund i divisjon Applikasjoner.

Aasli har jobbet flere år i Kommuneforlaget hvor han har hatt ulike stillinger knyttet til salg, markedsføring og prosjektledelse – nå sist som markedssjef med ansvar for blant annet elektroniske tjenester. Aaslis kjernekompetanse ligger innenfor strategier for digitalisering av offentlige tjenester, kommunal organisering, salg og marked.

I ErgoGroup skal Aasli ha ansvar for løsninger innen Saksbehandling og dokumenthåndtering samt for implementering og videreutvikling av disse løsningene innen det offentlige.

Fotnoter til folket

Jeg har selvsagt ikke lest den nye boka til Audun Lysbakken og Ingvar Skjerve «Deltakerne – En reise i demokratiets framtid», men det skal jeg jo. Allerede i forordet byr de to forfatterne på strålende underholdning:

Vi visste litt om markedsliberalismen fra før. At den ikke har bidratt til større vekst i verdensøkonomien. 1

Hehe. Jeg blar bak i boka til fotonote 1. Der står det «Freeman 2006.»

Hm, aldri hørt om. Jeg blar enda lenger bakover, og der finner jeg nettadressen til Freemans 10 siders foredrag fra desember 2006 «In our lifetime: Long-run growth and polarization since financial libaralistation»

Dagen er i boks for Meland-bloggen etter et raskt oppslag på Alan Freeman på Wikipedia.

Alan Leslie «Fluff» Freeman MBE (6 July 1927 – 27 November 2006) was a British disc jockey and radio personality in the United Kingdom for 40 years.

Jeg skjønner jo gjennom hikstene at denne DJ-Freeman’en sikkert ikke er den de tenker på, selv om han ser ut til å være mer kjent enn den antikapitalistiske Freeman.

Poenget er at en fotnote ikke er nok når man skal drøfte de helt store spørsmålene hvor svarene avhenger av ideologisk ståsted. Man bør nok i det minste forsøke å raske sammen noe statistikk og et lengre resonnement for å begrunne ditt syn. Det finnes folk på den andre sida som skriver Vi visste mye om markedsliberalismen fra før. Det er den som har ført til veksten i verdensøkonomien. 1

Det er urettferdig å henge ut Lysbakken og Skjerve for en liten setning i forordet, når det er så mye annet gull å ta av. Pariskommunen, med dens arbeiderstyrte bedrifter,  et forbilde for de to. Også heismontørene da, toppfolk.  «Da Trondheim ble et fyrtårn» heter et av kapitlene. Og så spør de: Kan vi klare oss uten kapitalismen?

Ønsket om et mer aktivt og direkte demokrati på alle plan er budskapet i boka. Meland-bloggen forventer seg massevis av eksempler fra Sveits.

Forfatterne har dessuten vært på besøk i hos bedrifter i inn – og utland der de ansatte eier og driver selv. Meland-bloggen venter spent på eksempler på slike bedrifter som faktisk har gått bra.

Innbyggerne i Sevilla blir trukket direkte med i budsjettarbeidet. Meland Konsernet, som sliter med å levere sin egen selvangivelse, ser svært pessimistisk på en slik utvikling.

Jakten på folkesjelen

– REKLAME –

Meland-bloggen, DIN foretrukne copy-past-leverandør!!!!!!!!

———————————————————————–

Jeg leser boka Jakten på Germania, fra nordensvermeri til SS-arkeologi. Allerede på side 36 kommer det noe morsomt av Ingo Wiwjorra, som skriver om «arkaismen som kulturkritikk». (altså et syn om at alt var bedre før den moderne skiten kom og ødela.)

Det er gjort flere forsøk på å gå tilbake til en idealisert «uberørt tilstand», gjerne ikke knyttet til virkelige tradisjoner, men laget etter subjektive oppfatninger og tulleteorier om kulturutvikling. Morsomt nok finnes det dokumenterte tilfeller tilbake til 800 f.Kr i Egypt på å gripe tilbake til fortidens språk, kunststil og religion.

«Rensing» av språket fra «fremmed» innflytelse er et slikt nasjonalistisk prosjekt.  Fremmedord er blitt bannlyst for at språk skal beholde sin nasjonale egenart. Dette holdt de mye på med i Tyskland på 1700- og 1800-tallet, hvor det var viktig å finne en skriftform som kunne gjenspeile germansk identitet.

Også i Europa ellers og lenger enn det, holdt de på med det samme. Det nygreske skriftspråket ble utviklet på begynnelsen av 1800-tallet, det er en moderne konstruksjon som peker tilbake på den greske antikken. Språket ble kalt katharevousa (den rensede), orienterte seg etter gammelgresk og bysantinsk språkbruk og avløste folkespråket «dimotiki«, som var gjennomsyret av slaviske og tyrkiske språk (hovedfiende, ugh). Moderne gresk er i dag blandings mellom dimotiki og katharevousa.

Hebraisk var det nesten bare symbolfraser igjen av da jødiske sionister begynte å lage ivrit, det ny-hebraiske språket. De moderniserte det gammelhebraiske, religiøse språket som spraker så godt i svingene når de snakker i dag.

Også har vi nynorsken. Best å sitere direkte for å være trygg her:

Også det nynorske skriftspråket griper tibake til eldre språklige utviklingstrinn, og til former som en finner i gammelnordisk og i islandsk og færøysk. Med denne «norskere» språkvarianten skulle innflytelsen fra dansk som kirke- og skolespråk minskes og gi mer kraft til uavhengigheten som kom i 1905-

Hvitt mindretall i USA i 2042

Mange skjelver ved tanken på at etniske nordmenn blir i mindretall i Oslo om kort, kort tid.

De redde kan se til USA, der det visstnok skjer enda tidligere, ifølge Geir Lundestad i dagens Aftenposten. (De redde pleier jo ofte å trekke fram USA som et eksempel på hvordan vi i Norge burde gjøre det med integrering, så det er ikke sikkert det funker å samtidig bruke USA som krystallkule for Norge, menmen.)

Uansett. Meland-bloggen er ikke opptatt av de store linjene. Det er detaljene som gleder oss. Dagens detalj kommer fra Lundestad:

Nå er det ikke alltid enkelt å bestemme hvilken kategori den enkelte tilhører. For 200 år siden var det mange som regnet de tyske innvandrerne til USA som ikke-hvite. For 100 år siden var det enda vanligere å se på italienere og østeuropeere som ikke-hvite. I dag regnes selvsagt alle disse gruppene som hvite.

Djiis, tyskere?! Jeg må rote fram et konversasjonsleksikon fra slutten av 1800-tallet for å få oversikten her. Der opererte man jo med ulike norske raser, alpine nordmenn, langskaller, kortskaller og selvsagt de helt utsøkte nordmøringene.  De har alltid vært noe for seg selv.Men hvem at dem var ikke-hvite? Noen som vet noe?

Trenger gode big talk-tips

Det er vanlig å si at man hater small talk. Det er lov å være dårlig i small talk, og det er morsomt å gjøre narr av samtaler om at det blåser på toppene og den varmeste vinteren i manns minne. Overflatisk vissvass!

Men er det ikke small talk vi driver med nesten hele tida?

I dag står det i Dagbladet at man ikke skal fortelle kollegene sine om den vanskelige skilsmissen under fredagspilsen. I årevis har vi gjort narr av den gode samtalen til kronprinsparet.

Så hva blir igjen da?

Jeg var på fest i går med folk jeg ikke kjente og tenkte litt på hva alternativet til den utskjelte small talken kunne være. Kan jeg starte slik?

Hei, Astrid (29) her, du var Gunnar? Hyggelig å hilse på. Hvordan stiller du deg til New Public Management, for eller imot?

Trude? Så koselig! Tror du det dreier seg om et stockholmsyndrom i Pirate Bay-saken?

Kanskje samtalene kunne vært artigere om det ikke var nødvendig å være så høflig. Hva med frekk small talk, et nytt forretningskonsept?

At det blåser på toppene sier du? Ja, hæhæ, det har du jaggu rett i, i alle fall på toppen din.

Eventuelt kan man bare henge med gamle kjente. Og satse på sladder.

Sex på Zanzibar

Det har du alltid lurt på sant, hvordan det sto til med sexlivet på Zanzibar?

Ikke?

Men jeg er sikker på at du har lyst til å lese om hvordan det gikk da de fikk strøm på Zanzibar.

Hele saken i Dagbladet.no.

(Spoiler: Det ble mindre sex, færre barn og tidsklemme.)

Av og til er vestlige verdier best

Noen ganger er vestlige verdier best, det er det ingen grunn til å være flau over.

Hvilke verdier, spør du kanskje?

Det handler om fottøy-verdier. I Indonesias hovedstad Jakarta stilte folk seg denne uka i kø for å kjøpe det noen mener kaller sko, nemlig de uhyrlig stygge plastsandalene Crocs.

Slikt ville aldri ha skjedd i dagens Norge! Her virker ikke nettsiden deres en gang.

Følelsen av komfort

Jeg leser for tiden litt i en doktoravhandling som handler om innføringen av strøm på Zanzibar. Der står det blant annet at da Skandinavia fikk strøm gikk fødselstallene ned. Også sto det noe morsomt om aircondition i Japan:

Opplevelsen av komfort et relativt og foranderlig fenomen. I Japan, for eksempel, har forekomsten av AC vært eksplosjonsartet de siste 30 årene.

I motsetning til før, oppfattes denne teknologien nå som helt nødvendig. Unge, voksne mennesker insisterer på å skaffe slikt utstyr til sine gamle foreldre fordi AC hører sammen med en moderne livsstil. Foreldrenes protester må vike for nye oppfattelser av hva som skal til for å ha det bra.

Ahmadinejads tale rant ikke helt over av hat

Jeg har blafret gjennom talen til Irans president Ahmadinejad under FNs rasismekonferanse denne uka.

Den finnes i heltekst her. (Holocaust-tvilen ble fjernet rett før talen)

Jeg har som de fleste andre rundt meg liten sans for Ahmadinejad, han har spredt konspirasjonsteorier, benektet Holocaust og ønsker at staten Israel skal forsvinne. Håpløst.

Men var denne siste talen hans så ille?

Jeg så klippene på TV, og jeg tenkte at alle oppegående journalister velger klippet med det verste han sa. Jeg ble litt overrasket. Holocaust-tvil ble ikke nevnt. Jeg leste også om det i avisene, der det sto at det  som fikk delegater til å forlate salen var påstanden om at Israel er en rasistisk stat.

Som vanlig rant det over av antisemittisme, hat og aggresjon skriver VG.

Gjorde det det? At staten Israel er rasistisk er det jo stadig noen som hevder i Norge også. Han gjentar igjen og igjen hvor ond sionismen er, men det er der har han jo mange med seg, til og med FN-resolusjoner.

Jeg tror fortsatt det er Ahmadinejad som er rasisten, men han kan jo til vanlig så mye bedre enn dette.

Bjørgulv Braanen skriver i Klassekampen i dag at de færreste medier har referert hva Irans president faktisk sa. De holder seg til det de tror han pleier å si.

En regissert underdog

Aviser i hele verden skriver om den 47-år gamle og lite pene jomfruen Susan Boyle som overrasket alle da det viste seg at hun var flink til å  synge. Det var etter at hun deltok i konkurransen i realityshowet Britain’s Got Talent 11. april hun ble verdenskjent.

Siden har hun ved hjelp av sosiale medier som You Tube og Twitter blitt en mediesensasjon, mange millioner har sett henne synge. Hun blir nå nedrent av fotografer, deltar på amerikanske tv-show og skal ha fått platekontrakt, samt tilnavnet «Den hårete engel.»

Men er det noen grunn til å tro at det realityshowet hun har deltatt i er mindre regissert enn de andre?

Programledere og dommerne i tv-showet er ikke så gode skuespillere, og jeg synes de gjør en middels prestasjon under Boyles opptreden. Først prøver de å vise at de er kjempenegative, denne tragiske dama vil vi ikke høre synge! Så får de overtydelig sjokk når de hører hennes vakre stemme, før de ender opp med å bli rørt og nesten griner.

Susan har tatt hevn på den frekke juryen.

I virkeligheten var det nok godt planlagt. Det er vel ikke helt usannsynlig at juryen enten har hørt henne synge før eller i alle fall fått høre nyss om henne. De har hatt auditions før programmet, de har vel sett potensialet.

For øvrig er hun ikke så vanvittig flink til å synge, og ikke er hun ukysset heller, det var bare noe hun sa i begynnelsen. Kanskje hun ikke er så stygg likevel.

Idol-Kurt er hele Norges underdog, men han var selvsagt ikke den første. Temaet er velkjent og populært i verdenslitteraturen. Til  og med reality-regissører vet at dette er noen som slår an.

Som vanlig ligner realityshow mer på barne-tv enn voksen-tv. Pussigere at det at mediene behandler det seriøst. Kommentatorer i kulturaviser skriver om hvor bra det er at vi i vårt konsumeroverflatiske utseendefikserte samfunn endelig tar en sangstemme for det den er verdt, at vi ikke dømmer etter utseende. En arbeiderklassekvinne har klart det!

For Susan Boyles del spiller det ikke noen stor rolle, det er topp at noen har funnet ut at det var verdt å gjøre henne til stjerne.

Men kanskje var det nettopp alderen, hårene på overleppa hennes og kiloene rundt magen som gjorde henne attraktiv?

Det er hyggelig at det er mulig for middelaldrende damer å slå an, men dette betyr nok ikke at resten av verdens damer nå blir vurdert bare for det de kan, og ikke for sitt utseende.  Det blir ikke mange Susan Boyles i hennes fotspor.

Oppdatert: Medievitere med mer elegant versjon av det samme.

Snus er lurt – men det holdt helsebyråkratene hemmelig

Snus brer om seg i USA. Snuslobbyistene jubler og EU-forbudet mot snus står nok mindre stødig.

Men amerikanske helsemyndigheter frykter snus, som har høyt nikotinnhold og dermed øker avhengigheten.

Det samme gjør norske helsemyndigheter. Nå har de pålagt butikkene å selge snus og røyk under disken. Finnene vil forby snus.

Akkurat hvor snusen er i butikken er ikke så farlig. Men om nordmenn, finner og amerikanere går over fra røyk til snus vil helsegevinsten bli gedigen.

Det er det imidlertid ikke mange helsebyråkrater som har vært villig til å innrømme. De vil helst få bort alle nikotinprodukter, og velger en null-toleranselinje, akkurat som mange gjør med like lite hell i narkotikapolitikken. Noen vil til og med forby snus i arbeidstida. En mer pragmatisk holdning ville spart staten for store helseutgifter og mange av de 8000 som sies å dø av røyking hvert år i Norge, ville overlevd.

Det er blitt forsket på snus i en årrekke, men helseskadene man har klart å påvise er små. For flere år siden måtte helsemyndighetene gå med på å endre merkingen på snusboksen. De måtte ta bort at snus var kreftfremkallende. Nå står det:

«Denne tobakksvaren kan være helseskadelig og er avhengighetsskapende»

Det er ikke sterk støtte for at snus er særlig kreftfremkallende i forskningen. Det kommer av og til rapporter der det hevdes at snus er kreftfremkallende, av og til er resultatet det motsatte. Årevis med forskning har ført til uklare resultater, det viser at snus i alle fall ikke er sterkt kreftfremkallende.

Det er altså mye bedre å snuse enn å røyke. Alle helsebyråkratene vet selvsagt også at det er langt farligere å røyke, men det vil de ikke si.

Snusing er selvsagt ikke å anbefale. Et problem med snusing er at det kan føre til blandingsmisbruk. Det kan også være kreftfremkallende, men det skal altså mye til. Nikotinavhengig blir en også, men en å være avhengig av et stoff er ikke det samme som å ha en helseskade av det.

Det har ikke vært mulig å knytte et eneste tilfelle av kreft eller et eneste dødsfall i Norge til snusing.

Menneskene har ruset seg så langt tilbake i historien vi kan se. De kommer til å fortsette med det. Var jeg helsebyråkrat ville jeg gitt fornuftige, helsebringende råd.

Les også: Snusufornuftig

PS: Noe av forskningen som er blitt brukt av helsebyråkratene som hevder snus er kreftfremkallende har disse resultatene:

En amerikansk undersøkelse fra 1985 som slo fast at risikoen for kreft i munnnhulen var 4,2 ganger høyere hos hvite, kvinnelige snusbrukere. Kvinnene som fikk kreft hadde gjennomsnittlig brukt 36 gram snus per uke i 47, 6 år.

Senere er disse resultatene bekreftet i en ny, mindre undersøkelse i USA, hevdes det. Det resultatet var basert på seks krefttilfeller.

Oppdatert: Nå har Karl Erik Lund i Statens institutt for rusmiddelforskning gått ut høyt offentlig og sagt at snus er 90 prosent mindre helseskadelig enn røyk, og at de innbitte røykerne bør over på snus. Dette har han ment lenge. Det nye er at Helsedirektoratet sier dde ikke fremmed for tanken.

Tidligere har de nektet å tenke den høyt i alle fall.

Forsvarets hemmelighetsfulle hage

Denne advarselen står på en av Forsvarets dører i Havnelageret hvor jeg jobber.

Det er noe uoverbevisende med de to lappene. Hvorfor måtte de sette opp to? Gjorde de det samtidig? Hvem bestemte  seg for å påstå at det var farlig innenfor døra her? Og har de ikke lås på dørene i Forsvaret?

Jeg er ikke så redd når jeg går forbi. Faktisk frister de to lappene meg mer og mer til å prøve dørhåndtaket. Er døra åpen? Eksploderer Havnelageret om jeg kommer inn?  Blir jeg smittet av miltbrannbakterier? Hva er det bak der?

Dette er min nye, hemmelighetsfulle hage. Jeg finner nøkkelen snart.

D-dagen bare småtteri

Hva var de største slagene i andre verdenskrig?

D-dagen kommer på niendeplass. 130 000 døde.

Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv.  Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.

Historikeren Norman Davies ga for en stund siden ut en ny murstein. Nå handler det om Europa i krig 1939 – 1945.

Jeg har ikke lest boka, bare omtalen i danske Weekendavisen i helga. De rapporterer (ikke på nett), at forfatteren mener det er på tide at Vesten får justert sin store fortelling av andre verdenskrig.

Davies er ekspert på polsk historie. Han skriver at vi gjennom vår nasjonal-sentriske (uff, får  håpe Erling Fossen ikke leser boka, eller er det kanskje akkurat det han har gjort?) glemmer at krigens høydepunkter lå i Øst-Europa.  Kursk i 1943 og sommeroffensiven i Hviterussland  i 1944 var langt viktigere for krigens gang enn D-dagen. Den allierte fremrykningen i Frankrike mot Tyskland gikk langsomt. Berlin og Tysklands fall var stort sett russernes fortjeneste alene.

Videre mener han krigens seierherrer i liten grad omtaler egne menneskerettighetsbrudd. Opp mot en million sivile  ble drept under bombing av tyske byer, mange uten strategisk betydning.

Det er heller ikke vanlig å snakke om at også britiske soldater gikk amok og skjøt ned tilfeldige tyske sivile i 1945. Og hva med de hundretusener av polakker sovjethæren drepte da de gikk inn i 1939? Eller de 150 000 jødene som jobbet for det tyske forsvaret?

Skulle kjøpe potteplanter – endte opp med gress

Meland-bloggen trenger rådgivere til det meste. Når vi prøver noe på egen hånd går det galt. Nå har vi faktisk klart å betale for gressplen.

Meland har gule fingre, ikke grønne, og da vi skulle handle potteplanter på IKEA endte vi opp med med noen dekokrative inneplanter, trodde vi. Alle andre kunne se at det var gress (den kjedelige typen) vi hadde kjøpt.

Vi fjerner de stiplede linjene!

Meland Konsernet, et konsern i vekst ^tm reorganiserer organisasjonen i forbindelse med flyttingen til nytt hovedkontor. Nå skal alle ansatte  jobbe dobbelt så effektivt med bare en tredel av ressursene.

– Vår multimediale plattform vil vokse seg sterkere via innføringen av web-til-slutt-når-vi-har-fått-tenkt-oss-litt-om-strategien ^tm,  sier Konsern Sjef Astrid Meland i en kommentar. Og forsetter:

– Det er viktig å holde fokus nå! Sammen er vi sterke!!! Men denne nye modellen er vi rigget for å bygge team.

Den nye organisasjonsmodellen preges av klare kommandolinjer og ansvarlighet i alle ledd. De stiplede linjene er borte. Allerede har  cash flow management i bedriften sett betydelig potensiale.

(Vi beklager en del skrivefeil i org.modellen, dette skal vi få rettet opp snarest.)