Statistikk og stråling

Meland Konsernet har kommet over en fysikkamanuensis som forklarer hvorfor det er som forventet når en metaanalyse viser at 11 prosent av mobilstråleforskningen viser helseeffekt av mobilstråling.

-Vi bruker statistikk, gjerne det som kalles 95 %-konfidensintervall som utgangspunkt når vi analyserer resultatene av studier. I det ligger at at man bare i 95 prosent av tilfellene forventer at man trekker riktig konklusjon av resultatene. I fem prosent tar du feil. Gjør du 20 studier på ett og samme system, vil man statistisk kunne si at ett av studiene vil vise effekt (5%), selv om det ikke finnes noen som helst sammenheng, sier Arnt Inge Vistnes.

Mer om mobilstråling og helseeffekt i Dagbladet.no.

«Jeg er feit, du er støgg, jeg kan slanke meg» på intellektuellsk

Jeg leser Klassekampen, og i bokmagasinet har Tom Egil Hverven anmeldt Aftenposten-journalist Kjetil S. Østlis bok «Politi og røver». Han får god kritikk. Hverven ble nok positivt overrasket, for han tålte egentlig ikke trynet på Østli. Han skriver:

I utgangspunktet er jeg ingen nesegrus beundrer av journalisten Østli i Aftenpostens A-magasin. Han fremstår av og til, også på bilder – en ikke uvesentlig del av en dokumentarisk selvfremstilling – som en litt puslete og mindre selvironisk utgave av Thomas Giertsen, en slags ung gutt med skjegg. Giertsenaktige guttestreker bidrar mer til latter enn selvrefleksjon. Og det er vel omtrent ved fliret Giertsens ambisjoner stopper.

Dette er nok den gjennomtenkte omformuleringen av reaksjonen Hverven ofte får når han ser bylinebildet til Østli i A-magasinet. Da bokanmelderen skrev dette var han smart nok til å argumenterer for at det er relevant hvordan Østli ser ut på bilde, slik at ingen kan ta ham for det.  Stilig. Jeg har mye å lære. Jeg trodde utseendekommentarer var faux pas i akademia, men slik kan det altså gjøres.

For øvrig er det bare i Klassekampen anmelderen finner ut at to av høstens sentrale bøker handler om innføringen av NPM. New Public Management er ifølge Hverven tema både i Geir Gulliksens roman «Tjuendedagen» og i Østlis Bragevinnende sakprosa. Jeg tror dette må være første gang Klassekampen skriver om NPM uten å ha med den faste faktaboksen sin som forklarer hva NPM går ut på.  Det er da også overflødig nå som det viser seg at det er mulig å putte hva som helst inn i begrepet.

Dette blir ekstra morsomt fordi DNs Kjetil Alstadheim denne uka skrev om begrepet i sin kommentar om Fagforbundets landsmøte i Folkets hus. Leder Jan Davidsen sa i talen sin «new public management» 12 ganger (endelig bærer fagforeningsbossenes engelskkurs frukter). Alstadheim skrev:

Ikke alle vet hva «new public management» er for noe. Men ganske mange av dem som gjør det, abonnerer på Klassekampen. De siste tre årene er begrepet bare omtalt 388 ganger i norske medier. 182 av gangene var i Klassekampen.

Cool on terror

Vi hadde ikke peiling på 1990-tallet. Så klart hadde vi ikke det. Det var baskere, IRA-folk, noen få venstreekstreme, bare europere, som utførte terrorangrep på europeisk jord.

Militante islamister fikk asyl i mange europeiske land på 1980- og 1990-tallet. I Danmark hjalp det på søknaden å si du var terrorist. De kunne jo ikke sende hjem folk som ble truet med drapsdom i hjemlandet.

Disse folkene utgjorde da heller ingen direkte trussel i landene de fikk opphold i, og hva de planla av aktiviteter i utlandet var det ikke så mange som brød seg om.

Europeiske myndigheter visste det ikke, men det var faktisk en garanti mot terrorangrep å ha militante islamister boende i hjemlandet. Fram til 1996/98 sa al-Qaidas ideolog at terrorangrep i islamistenes safe havens var uaktuelt. Siden er dette åpenbart blitt endret.

Til og med amerikanerne var slappe på terror. De fikk ikke med seg bin Laden før godt utpå 1990-tallet, og terroristene som sprengte bomben i Word Trade Center i 1993 kom inn i USA uten problemer.

To av terroristene kom til JFK 1. september 1992.

Ramzi Youse hadde arr i ansiktet og på hendene som følge av forsøk med bomber i al-Qaidas treningsleire i Afghanistan.  Han manglet et skikkelig pass og visum, men ble likevel sluppet inn. Han søkte politisk asyl på et falskt irakisk pass.

Reisefølget hans, Ahmed Ajaj, ble riktignok arrestert, han var kledd i religiøse klær og så mistenkelig ut.  Muligens var det en del av planen at han skulle skape oppstyr, slik at førstemann kom inn. Han ropte i alle fall «Mora mi var svensk!» Han hadde brukt pelifix på et stjålet svensk pass og limt på sitt eget bilde. Det falt selvsagt av og han hadde bombemanualer og papirer med al-Qaida trykket på i bagasjen. Amerikanske myndigheter brydde seg ikke om det siste.

Terrorangrepet ble gjennomført som planlagt. Seks døde. Det var ikke mange som hadde hørt om bin Laden og al-Qaida på denne tida. Ajaj, som hadde sittet inne siden opptrinnet på JFK, bidro til terrorangrepet fra fengselet og ble sluppet fri tre dager etter terrorangrepet i 1993.

Meland Konsernet mener ikke det er grunn til sånn voldsom etterpåklokskap på grunn av dette, det er mest en morsom historie. De blir ofte gode historier når det går noen år. Her er resten av saken om oppbygning av ektremistmiljø i vårt nabolag.

Meland Konsernet har ansatt ny taleskribent og powerpointekspert

Dette er det første han har gjort:

Meland Konsernet is the industry leader of out-of-the-box metrics. Our frictionless feature set is unmatched, but our collaborative nano-CAE and simple operation is always considered an amazing achievement. Quick: do you have a dynamic game plan for regulating unplanned-for C2C2B, clicks-and-mortar networks? We pride ourselves not only on our functionality, but our simple administration and newbie-proof operation. Think plug-and-play. Our technology takes the best aspects of WAP and Flash. We will unleash the buzzword «strategic». Think ultra-C2B2B. Our technology takes the best aspects of Apache and XHTML. Think super-real-world. We think that most compelling web portals use far too much RDF, and not enough Unix. If all of this comes off as astonishing to you, that’s because it is! It sounds disorienting, but it’s 100 percent 100% 100% realistic!

Mer av hans arbeider her.

Mobilstråling

Frankrike vil forby mobilbruk,  Sola kommune går over til fasttelefon og en amerikansk ekspertgruppe jobber for tida med å senke grenseverdiene for mobilstråling og minske barns mobilbruk. De baserer seg på The BioInitiative Report, hvor mange ulike forskere har bidratt med forskningsartiker om elektromagnetiske felt og effekt på helse. Rapporten ble presentert som alarmerende, mobilstråling er helseskadelig og noe må gjøres.

Konsernet har sett litt på denne rapporten. Til nå har vi brukt bare faks og brevdue,  men vurderer nå å gå til det skritt å kjøpe inn en fasttelefon.

Det viser seg at rapportens bidragsytere er skjevt valgt ut blant stråleforskerne, de fleste som er med trodde på forhånd at mobilstråling er skadelig.  Rapporten er frontet av en kvinne som ikke er forsker, Cindy Sage er aktivist, men skrev likevel sammendraget av rapporten, hvor hun feiltolker og overdriver funnene til forskerne. Hun har i tillegg et privat firma hvor hun blant annet tilbyr folk hjelp med å finne kilder til elektromagnetisk stråling i hjemmene sine.  Hun forsøker ikke å legge skjul på at hun er aktivist. I introen til rapporten skriver hun:

Scientists do have a role, but it is not exclusive and other opinions matter….Some experts keep saying that all studies have to be consistent (turn out the same way every time) before they are comfortable saying an effect exists.

Les hele saken i Dagbladet.no.

Palins ikke flytende i norsk

Sarah Palin har gitt ut selvbiografi, den er trykket i 1,6 millioner eksemplarer og ligger på bestselgerlistene. Bare Bibelen kan konkurrere mot slikt.

Jeg tipper det ikke er mange av de norske journalistene som har omtalt boka som virkelig har lest den. De har i så fall gått glipp av en KJEMPESAK og OPPSLAG. Dagens store sak, vil noen si.

Meland Konsernet har i hvert fall ikke lest boka, men det har visst Weekendavisen. De skriver om Sarahs fortelling om sønnen Trig, som ble født med Downs syndrom.  Sarah forteller i boka at ektemannen hennes Todd valgte navnet i den tro at Trig betyr «sterk» på norsk.

CBC forklarer:

Her husband Todd had chosen the name believing it was Norse for «strength.» («Trygg» actually means «safe» or «reliable» in Norwegian.)

Her Sarahs egne ord om å bli gravid som 43-åring.

Annenhver jente tvangsgiftet som barn i India?

Oppdatert:  Denne annonsen ble kåret til den beste annonsen i Aftenposten i september av avisas fagjury for evne til å engasjere, fordi den er «enkel sterk og tydelig.»

Og feilaktig. Dette skrev jeg om annonsen tidligere i høst:

Dette er annonsekampanjen Plan Norge Norge kjører for tiden.

Tvangsgiftes virkelig annenhver jente som barn i India? Dette syntes jeg hørtes mye ut. Kanskje har Plan falt i den kjente aktivistfella hvor de overdriver det de forsøker å bekjempe?

Plan oppgir ikke lett synlig kilde for tallet på nettsidene sine.  Jeg ga opp Plan og fant disse tallene fra UNFPA som er fra 2005, men ingenting tyder på at det er blitt verre i 2009:

In some countries, more than half of all girls under 18 are married. Specifically, the percentage of girls (aged 15 to 19) married by age 18 is:

• 76 percent in Niger
• 74 per cent in the Democratic Republic of Congo
• 54 per cent in Afghanistan
• 50 per cent in India
• 51 per cent in Bangladesh

While age at marriage is generally increasing, it is not uncommon to find girls married before age 15.

• In Ethiopia and some areas of West Africa, some girls get married as early as age 7.
• In Bangladesh, 45 per cent of young women between 25 and 29 were married by age 15.
• A 1998 survey in the Indian state of Madhya Pradesh found that nearly 14 per cent of girls were married between the ages of l0 and 14.
• In Kebbi State of northern Nigeria, the average age of marriage for girls is just over 11 years, compared to a national average of 17.

UNICEFs tall for India er:

Child marriage ; 1998–2007*, total	47
Child marriage ; 1998–2007*, urban	29
Child marriage ; 1998–2007*, rural	56

UNICEF definerer «child marriage» som ekteskap der jenta er under 18. Det er sikkert herfra Plan har sine tall. Og dermed kan de med en viss FN-tyngde hevde å ha sitt på det tørre.

Men det er ingenting i disse tallene som tyder på at halvparten av alle jenter i India virkelig blir giftet bort som barn. Det mest dramatiske tallet er altså fra den indiske delstaten Madhya Pradesh hvor nesten 14 prosent av jentene ble gift mellom 10 og 14 år.

I en annen undersøkelse publisert i Lancet (som ikke ser ut til å være representativ for hele India) som Reuters refererte, er det de færreste som gifter seg som barn:

Researchers analyzed data from a national family health survey that was conducted from 2005 to 2006 in India. The survey involved 22,807 Indian women who were aged between 20 and 24 at the time of the survey.

Of these, 22.6 percent were married before they were 16, 44.5 percent were married when they were between 16 and 17, and 2.6 percent were married before they turned 13.

Tenåringsekteskap ser ut til å være det mest vanlige. Det er ille nok.

Tvinges alle? Forsvarere av arrangert ekteskap legger stadig vekt på at man må skille tydelig mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Men når jenta er under 18  virker det ikke fornuftig å snakke om det arrangerte ekteskapets fortrinn.

Tillegg: Etter enda litt mer googling fant jeg dette på Plans nettsider: «I India giftes nesten halvparten av alle jenter bort før de fyller 18, og en av fem før de er fylt 16.»

I kampanjen deres er det blitt til: «I India blir annenhver jente tvangsgiftet som barn.»

Ok. De har nok bare ansatt en journalist.

Her ligger Lot med datteren sin

Første Mosebok er blitt tegneserie (igjen), nå er det den amerikanske tegneserieskaperen R. Crumb som har tatt oppdraget. Han har brukt fire år, fulgt bibelteksten ganske slavisk og ikke hatt latterliggjøring som mål. Det er action nok i seg selv i teksten, og Crumb er sier han ble slått i bakken av ondskapen, massemordene, volden, incesten etc etc.

Her er saken i Dagbladet.no (Kommentar fra Meland Gruppen: Vi er ikke stolte over denne saken, men vi velger å nevne den likevel, på grunn av de fine tegneseriestripene).

Vanvittig mye synd av denne typen førte til syndefloden:

Sett bort fra sexen, akkurat denne lille stripen er min favoritt. Dette skjer når Babels tårn ryker:

Hva er galt med Baal?

– Det tok romerne 22 år å nedkjempe Kartago.  Hadde de mistet tålmodigheten ville vi alle ha tilbedt Baal nå, sa Joseph Mussomeli, USAs viseambassadør til Afghanistan nylig. Han ba om litt tålmodighet med Afghanistan, og dette lille sitatet leste jeg i dagens kommentar i DN av Kjetil Wiedswang.

Det er blitt sagt mye stygt om Baal de siste 2000 årene, en del propaganda fra romerne, blant annet, som trengte å rettferdiggjøre angrepet på Kartago og påsto at Baal-tilhengerne brente barn. Romerne trodde som alle andre på den tida selv på mye rart, men var ofte kule i den forstand at de ga blaffen i hva andre trodde på, så lenge de ikke disset romergudene. Uheldigvis gjorde jødene og de kristne akkurat det. De var frekke nok til å påstå at bare deres Gud var riktig.

Baal ble dermed sett på som en falsk Gud i Det gamle testamentet, men det er jo også en pamflett. Det kunne bare være en gud i de monoteistiske religionene, men de var jo ganske pragmatiske også, for eksempel ble noen av de overnaturlige vesnene folk trodde på omdefinert til engler og demoner. Baal ble en demon.

Men hadde vi vært værre stilt med Baal enn med den guden Mussomeli tror på? Neppe. Nå skal jeg finne ut mer om det, jeg har akkurat fått tegneserieskaperen R. Crumbs illusterte utgave av Første Mosebok i posten.

Store norske leksikon skriver om Baal:

En gud Baal, som oftest tilknyttet et stedsnavn, opptrer hyppig over hele For-orienten i over 1700 år fra ca. 1500 f.Kr. Baal er omtalt mange ganger i Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. Det er sannsynlig at Baal har vært dyrket av både «kananeerne» og israelittene i gammel tid, og at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten. En må regne med at Baal spilte en meget viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.

Altså, religionshistorikere out there, hvor hadde vi vært om vi fortsatte med de hedenske gudene? Fortapt? Gudløse? Dobbelt så rike? Et så enkelt spørsmål burde dere kunne svare på.

 

Dages kometar fra en nettjournlaist

Side 2-kommentaren i Dagens Næringsliv og Klassekampen handler begge om at det er håp for papiravisene, særlig deres egne, som leverer mesteparten av stoffet som drøvtygges i det uendelige av «det glupske snyltedyret på nettet» (Braanen.)

Klassekampen, som ellers pleier å være for dobbeltarbeid i så mange andre bransjer, tar en Murdoch og mener Google News snylter på det andre har laget. Braanen viser til et dansk forskerteam som har funnet ut at det er godt over dobbelt så mange nyhetssaker i løpet av en uke i 2008 i forhold til 1999, fra 32 000 til 75 000.

Gjenbruk lå i 1999 på 42 prosent og i 2008 på 64 prosent. Altså er bare en tredel av artiklene originale, skriver Braanen, og det er dagsaviser som hans som leverer dette originalstoffet. Dagsavisene sto for for 71 prosent av originalstoffet i 2008 og 82 prosent i 1999.  Altså, ifølge Braanen, ingen grunn til å legge ned dagsavisene, som flere har hørt Michael Wolf si i det siste.

Men tallene viser jo også at at bla. nettavisene sakte tar «originalstoffmarkedsandeler» fra dagsavisene. Og at det blir flere originale saker totalt. Om vi regner på dette betyr det altså 18560 originale saker den bestemte uka i 1999, mot 27000 i den samme uka i 2008.  Totalt sett mer original journalistikk, (det skulle jo bare mangle). Jeg tror tallet på antallet uoriginale artikler i dag dras opp av at mange nettaviser autopubliserer feeder, for eksempel fra NTB.

Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan de definerer originalstoff i denne undersøkelsen. En sitatsak fra Guardian som er videreutviklet med et par norske kommentarer? Det er også lurt å huske på at Danmark har de dårligste nettavisene i Norden, langt fra sammenlignbare med Norge. De brukte tida på gratisaviser, mens vi laget våre egne publiseringsverktøy for nett.

I Dagbladet (og i flere redaksjoner i Danmark, så vidt jeg vet) er nett og papir sammenslått og journalistene skal ideelt sett levere til begge kanaler. Det kan lett forkludre forskning som den danske.

En sak kan for eksempel skrives både for nett og papir, og legges ut i begge kanaler. Hvor den havner først varierer. Skal dette registreres som en nett eller papirsak? Det er ingen løsning å se på ansettelsesforholdet til journalisten som har skrevet saken. Det skjer ofte at en tidligere nettjournalist skriver noe vi vil ha på papir dagen etter. Kanskje spares saken til papir, og legges ut på nett etterpå. Andre ganger legges den først ut på nett og trykkes i avisa dagen etterpå. Dobbeltlesningen er uansett ikke høy, så det er ikke helt avgjørende å spare til papir (men mange tror det).

Journalistene på nett er selvsagt ikke dårligere enn de som jobber på papir, om noen tror det. Tvert om, nettavdelingene i avisene er attraktive for mellomledere som ønsker seg unge, kjappe teknoptimister som kan jobbe hvor som helst.

Terje Aas Olsen i DN har flere gode poenger  i sin kommentar, som at årets papiroverskudd er en kortvarig glede som kommer av innsparinger , og skriver: Ingen nettredaksjon har ennå vunnet SKUP-prisen, og hva skyldes det? Der kan debatten om kvalitet starte.

Hans eksempel på unyttig ressursbruk på nett er:

Forrige tirsdag lanserte Wenche Foss en ny bok om seg selv i Oslo. TV2.no meldte at divaen «sier som Per Aabel: Skulle ønske jeg var åtti igjen». Ifølge Aftenposten.no sa hun «Jeg sier som Per Aabel sa, jeg er jo ikke i åttiårene lenger da vet du!». I Dagbladet.no at «dessverre er jeg ikke 80 år lenger», til Nrk.no at «Jeg er dessverre ikke i 80-årene», mens Nettavisens noterte «jeg er dessverre ikke i 80-årene lenger».

(Altså temmelig lik dekningen i papir dagen etterpå.)

Skal vi ikke skrive om Wenche Foss sin bok på nett, altså, er det løsningen? Aas Olsen er heldig, han slipper å sende ut journalister på denne saken, siden han jobber i DN. Men han har sikkert noen lignende saker han føler er pliktløp i skjæringspunktet finans og kultur. Den sedvanlige tabloidmoraliseringen er ikke starten på en god diskusjon om kvalitetsjournalistikk på nettet. Det ender som oftest i  sutringen om at vi ikke har nok ressurser.

Jeg er opptatt av å dyrke fram særegen nettjournalistikk,  synes plattform er mindre relevant i denne diskusjonen enn disse to kommentatorene. En SKUP-sak kan like gjerne arbeides fram i nettmiljø. Jeg skulle ønske at nettet kunne sette dagsorden oftere, men godsakene i multimediale redaksjoner spares for ofte til modermediet. (Enkelte svake nettmedier betraktes til og med fortsatt som rene reklamekanaler for opphavet.)

Jeg er ikke så bekymret for at kvalitetsjournalistikken i Norge forsvinner om dagsavisene dør.  Papir er ingen garantist for kvalitet når inntektene stuper. Det finnes ikke noe magisk papir. Kanskje vil kvalitet på nett først bli mer synlig om noen papiraviser dør, særlig om nettet finner inntektsstrømmene alle leter etter for tida. Noen nettavdelinger tror jeg allerede har vært med på å gi kunstig åndedrett til sin gamle mor, selv om det akkurat nå er litt omvendt.

For øvrig foretrekker jeg å lese papiraviser. Papir er en helt genial teknologi når det står noe bra på sidene. Denne bloggposten er skrevet med utgangspunkt i to papirkommentarer. Det er mange hemmelige årsaker til det.

Ekte kristne engler: Biseksuelle kjønnsskiftere med mannlige kjønnsorganer med opp til tre par vinger, kan ha sex med mennesker

Er Märthas engler dummere enn vanlige, godkjente engler?

I Bibelen har vi engler med enkle, doble og triple vingepar, de blir senere fremstilt som nakne smågutter og voksne menn, gjerne biseksuelle. Feminine har de bare vært de siste 200 årene. De kan skifte kjønn, de har av og til sex, er synlige og usynlige,  både kjødelige og ikke-materielle, synlige og usynlige.  i Bibelen går de rundt blant folk og snakker med oss, akkurat som Märthas engler.

Djevelen var opprinnelig også en engel. Særlig er det demonene som har sex med mennesker, men også engler kan tenkes å ha hatt sex med mennesker i Bibelen, noe som Gud anser som en stor synd, og som er blitt tolket som årsaken til Sodoma og Gomoras ødeleggelse.

Ifølge Den katolske kirke har alle sin egen skytsengel, Gabriel passer for eksempel på frimerkesamlerne og radiografene. Kirken understreker at engletro ikke er overtro, englene er her og holder onder borte, vi bør daglig takke skytsengelen vår for god hjelp.

Også i den norske, protestantiske kirken finnes det englelskere i dag:

– Englene er bærere av lys og kraft, fordi de er på vår side i kampen mot alle destruktive krefter, skriver biskop i Agder bispedømmem Olav Skjevesland som sammen med domprost Øystein Bjørdal i år ga ut boka «Engelen ved din side» på nytt.  Skjevesland har flere ganger fortalt om hvordan engler reddet ham fra en kollisjon på 1970-tallet.

Mer om dette i en sak om englene i religionshistorien, og likheten mellom Märtha og Martin Luther. I kunsten kryr det av engler, her er en i romersk outfit:

Tar betalt på nett

Danskene har alltid hengt etter på nett, men betaling på nett er de tidlig ute med.

På fredag lanserte Berlingske Media nettmagasinet Ugen. Det koster 19 kroner per utgave, eller 49 per måned.

De lover journalistikk som ikke finnes andre steder, og til å lese dette må brukerne laste ned programmet Adobe Air. Du kan dermed lese Ugen både online og offline.

Man kan lese tre artikler gratis for å få et inntrykk av Ugen, og det har jeg gjort.  Innholdet de viser fram er en kommentar som er kritisk til det i Danmark mye omtalte forslaget om å gi innvandrere som reiser tilbake til opprinnelseslandet opp til 100 000 kroner.  Dernest har de en sitatsak fra Guardian som handler om å redde verden ved å plante trær i Sahara. Den siste artikkelen har tittelen «Influenzaen har kommet».

Ingenting her som frister til å kjøpe resten altså, for Ugens skyld får vi håpe at de har spart de beste artiklene sine til de som betaler. De har 60 – 80 artikler hver uke.

Måten å lese på er ok. Man må bla flere ganger for å få lest hele artikkelen, utseende ligner litt på en bokside i Kindle. Det er nesten ingen bilder, overhodet ingen nettfunksjonalitet ser ut til å være tatt i bruk. Det er ikke en eneste lenke her. Det ser ut til at de har laget en papiravis på nett, bare uten bilder.

Det er lett å orientere seg og registrere seg, betaling virker også enkelt, men jeg fikk ikke lyst til å kjøpe tilgang, så jeg vet ikke hvordan hele Ugen ser ut. 19 kroner er overkommelig, men jeg vet ikke hvorfor jeg skal laste ned, registrere meg og betale når jeg har så mange bra papiraviser å lese. Hvorfor lage en papiravis på nett når man kan lese dem mer behagelig på papir?

Kan hende kan noen papiraviser forlenge forretningsideen sin på nett, men jeg tror bare det vil lykkes dem som har et godt merkenavn eller et unikt stofftilbud. Jeg kunne for eksempel kjøpt Weekendavisen og lest avisa på denne måten. Jeg vet ikke hvor stoffet til Ugen kommer fra. Selv sier de:

UGEN hedder den nye satsning, der komprimerer ugens begivenheder i et elektronisk magasin, som udkommer hver fredag.

Vi har valgt et enkelt design, der skiller sig ud fra andre sider på nettet. UGEN er ikke et website, men et magasinprodukt, der tager webmediet alvorligt,« siger Lisbeth Knudsen.

Det hun tenker på når hun sier at de tar webmediet alvorlig må være noe sånt som at de har hentet inn «blogs» i magasinet sitt (… djisess). Britiske The Week er forbildet .

For danskene dreier det seg kanskje mest om å teste ut forskjellige betalingsløsninger på nett. Berlingske varsler at de lanserer seks nye betalprodukter på nett innen kort tid.  Da skal vi betale blant annet for næringslivstoff og en «videnbutikk».

I Berlingske vil de i tillegg sperre Google ute, de mener som Murdoch at Google stjeler stoffet deres. I nettverdenen vil man både  søkeoptimalisere og lukke for Google for tiden. 2010 blir spennende.

Bernander og I

Meland Konsernet har fått omtale!

Og det i en bok utgitt av Erling Borgen. I sin nye bok «Fredsnasjonens hemeligheter» er mine skriblerier sitert flere ganger, og det i samme åndedrag som storheter som NRK-Bernander. Det handler om Borgens film «Et lite stykke Norge» som kom i 2006.

Borgen forsøker i sitt kapittel «Sensuren» å forklare hvordan han blir kneblet fordi han har kontroversielle meninger, særlig siden NRK nektet å vise dokumentaren (OG BERNANDER ER FRIMURER!) og jeg slaktet filmen.

Tatam! Da er det klart for historien slik jeg husker den om da Meland brøt med Dagbladets grunnholdninger.

Det var vinteren 2006 jeg glad og naiv dumpet inn på førvisningen av Borgens mye dokumentar på SKUP-konferansen i Tønsberg. Det var flere hundre journalister der. Dokumentaren hadde vært en svær sak i pressen i dagevis fordi NRK ikke ville vise den, de mente den var for dårlig. Saken engasjerte politikere. Det var en del sinte utspill. Borgen mente det ikke var kvalitet, men Kværner som stoppet filmvisningen.

Men det var det jo ikke. Filmen var så møkkadårlig at jeg tenkte at det ikke var særlig kontroversielt å melde fra om det. Etterpå sto vi flere journalister i foajen og diskuterte filmen, mens vi kvalte latterfnisene. Vi møtte noen dinosaurer som likte den, og lo enda mer. Siden filmen var så mye omtalt kom redaksjonen i Db.no på at det ville være lurt om jeg anmeldte den. Slik ble det, den fikk terningkast 1.

Det ble drama, men jeg hadde det fint. Mobilen min var tom for strøm og jeg var på fest. På toget hjem til Oslo ladet jeg telefonen og oppdaget at det hadde vært telefonstorm. Noen hadde  hylt grønnskolling og folk ble skjelt ut.

Og i ettertid ser jeg da også at jeg kunne vært litt lurere da jeg skrev anmeldelsen. Det forandrer ikke det faktum at filmen var svak, men det kan jo selvsagt ikke understrekes nok hvor jævlig Guantanamo var og hvor dumt det var av Kværner å levere strøm og vann dit.  Om ingen hadde levert strøm og vann til Guantanamo hadde jo Erling Borgen hatt en mye bedre  dokumentar, men det er en annen sak.

Bergens Tidende skrev:

Sjølv tek Dagbladet nå eit kraftig oppgjer med omtalen, som vart lagt ut på nettet laurdag. Bergens Tidende er kjent med at omtalen har vekt sterke reaksjonar internt i Dagbladet fordi den bryt kraftig med Dagbladet sine politiske grunnhaldningar.
– Det er ting i den omtalen som ikkje er i samsvar med Dagbladet sine grunnhaldningar, stadfester Lars Helle som er konstituert ansvarleg redaktør i Dagbladet.

Dagbladets Hallvor Elvik skrev:

KRAVET TIL OBJEKTIVITET i journalistikken er makthaveres redskap til å kontrollere ubehagelig informasjon. De vil gjerne gjøre journalister til «nyttige idioter» med journalistisk nøytralitet som ideologi, den såkalte journalismen der alt går og er like mye, eller like lite, verd. dagbladet.no’s anmelder av Erling Borgens film «Et lite stykke Norge» synes å bekjenne seg til denne retningen når hun skriver: «Regissørens gjennomgående bruk av aktivister som intervjuobjekter gjør at balansen er helt fraværende. Det er ikke særlig overraskende og spennende hva menneskerettighetsadvokater og fredsaktivister mener om krigen og dens forferdelige konsekvenser. At deres påstander tas som sannheter er imidlertid problematisk.

Jeg ble rasende, selvsagt, særlig fordi jeg ikke fikk lov til å svare. Men sjefene behandlet meg eksemplarisk, og jeg fikk beskjed om hva de hadde tenkt å skrive og si. Ingen av dem som var var sinte sa noe til meg, mens mange kolleger var overmåte støttende og hyggelige.  Og burde jeg få svare? Det er vel ikke mange som ville lest en selvsentrert journalists forsvar etter at to kolleger haddet sagt et par kritiske setninger som ingen hadde lest i utgangspunktet.

Slikt får man tåle. Vi trenger ikke bruke silkehansker internt. Uenighet mellom kommentatorer er interessant. Vi hadde hatt bedre aviser om kommentatorene sparket i flere retninger, hadde motstridende meninger, lot intern uenighet vise seg i spaltene, var mindre maddafakkin GØRRKJEDELIGE, tok opp vanskelige tema, var mer overraskende og galere, kanskje. Det har Dagbladet litt av, heldigvis! Jeg ønsker meg å bli oftere irritert, men ikke av kjedsomhet.

Nå har jeg en blogg, og nå opptar det meg at mediefolk vil diskutere retningslinjer for hva journalister skal kunne si i sosiale medier. Her krasjer den gamle papirkulturen i den nye nettkulturen. Jeg tror ikke det går an på nettet å begrense hvem som skal få mene noe til et anmelderkorps og en lederavdeling.

Og Borgen? Jeg synes fortsatt han tar opp mange viktige saker. Fortsatt er han så tendensiøs at han står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig. Denne uka har jeg sett hvordan han siterer dokumenter i boka si, det er så selektivt at jeg mener han fører folk bak lyset.  Jeg håper jeg har rett når jeg sier til meg selv at det er han som er ideologisk forblindet, ikke meg. Håper, håper.

Den omvendttabloide strategien

Meland Konsernet leser av og til tidsskrifter. I sommer prøvde vi oss på Norsk antropologisk tidsskrift som blant annet hadde artikkelen Forståelsen av antropomorfisme og den norske harejakta.

Men bak slike titler finnes det masse mye bra stoff. Artikkelen Kjønnsdiskurser i endring ble for eksempel til en DB-sak om de kjønnskonservative svarene i damebladenes spørrespalter.

Nå er det Nytt norsk tidsskrift her, og igjen har vi leid inn vår faste kryptolog for å tyde innholdsfortegnelsen. Han er i gang med artikkelen «Med oikos inn i polis?»

For som vanlig er i tidsskriftverden har de bestemt seg for å gi færrest mulig hint om hva artiklene egentlig handler om i innholdsfortegnelse og titler.

Den omvendtabloide strategien ser ut til å gå ut på å forsøke å fortelle oss så lite som mulig eller villede oss så mye at vi tvinges til å lese hele artikler.  Ondt.

Alle som kaster seg over tidsskriftene risikerer å lese flerfoldige sider om akvakultur og blåskjelloppdrett selv om man ikke har den minste interesse for fagfeltet.

I tabloidverden er det som kjent oversalg som er problemet. Titlene brukes for å lokke folk til å kjøpe og lese, og det fører ofte til forsidetitler det ikke er belegg for i artikkelen. Det liker vi heller ikke, men kan det likevel være slik at tidsskriftene kan lære noe av tabloidene?

Morsk Nytt tidsskrift er langt fra de verste. Noen av titlene setter en faktisk på riktig spor. Men hva handler saker med titler som «Norges mann i Europa» om? Eller «Her er jeg, send meg!» og «Folkesykehuset»? Kanskje den amerikanske måten å lage undertitler på kunne vært en ide? Vi liker også korte sammendrag først i de lange artiklene, som noen tidsskrift gjør riktig så bra allerede.

Og selv om det er meningen at tidsskriftene skal være så langt unna tabloidene man kan komme, så skal man være en svært vennlig innstilt akademiker for å gidde å lese artikler som “Vi er qeqertarsuarmiut”: Naturrelasjoner og lokal tilhørighet blant kvinner i Qeqertarsuaq.»

Ehmm..rettsljge..rettslegregjering..rettsleg POKKER heller: Rettsleggjering! «»%»&&¤##

Meland Konsernet stavret seg opp trappa til frokostbordet i dag, halvt i søvne. Klassekampen ble hentet inn, og vi gned oss i øynene for å få med oss dagens nyheter.

Det gikk ikke. For Konsernet, som alle jo vet har svakt utviklede sjelsevner,  slo den midlertidige dysleksien ned som en bombe. Er vi så dumme? Ja, det er vi. Vi strevet veldig med oppslagssaken. Hva var det som sto der? Rettslegggregjering? Etter bokstavering viste det seg at ordet var «rettsleggjering», men det var fortsatt vanskelig å føle seg veldig smart. Konsernet er av og til glad for å jobbe i en tabloidavis, likevel.  Nå koser vi oss med den siste utgaven av Nytt norsk tidsskrift. Blir som å lese VG etter denne morran.