Lure løsninger som finnes på bygda. I dag: Narkotikaproblemet

Meland-bloggen er på rundreise i Bygde-Norge. Vi drar sammen med partiet Grått rundt for å teste om sommerens store kulturkrig virkelig handler mest om sentrum vs. periferi, noe som er blitt påstått i det siste.

I dag er vi i Rindal på Nordmøre, og allerede merker vi at harmen mot «oslointelligensiaen» tiltar. De er jo så praktiske og selvhjulpne på bygdene!  Her har lokale drivkrefter funnet lokale løsninger på nasjonale problemer som narkotika.

Foto 1 av «Sprøytehus». Det ser ut til å være her de oppbevarer sine narkomane.

Foto 2: Nærbilde av «Sprøytehus»: Frisk luft og modne blåbær omgir huset.

Foto 3: Inventar. Da vi fikk en omvisning inne i sprøytehuset viste det seg at tiltaket antakelig har vært så vellykket at det ikke er flere narkomane igjen i den lille bygda. I stedet er huset nå i bruk for oppbevaring for noe branngreier.

PS: Rindal er også den kommunen i Norge med minst innvandrere, les saken»Den norskeste byda i Norge» i lokalavisa Driva. I partiet Grått tror vi det helst går godt med innvandring.

Sommerens kjedeligste debatt

Meland-bloggen fortsetter sine kåringer! I dag: Sommerens kjedeligste debatt.

Arne Strand gjør det. DN. Aftenposten, Klassekampen. Alle kritiserer Stein Erik Hagen fordi to av barna hans flytter til Sveits.

Det er da også god grunn til å kritisere ham for det han har sagt. Han var tankeløs nok til å påstå at han ikke lenger har råd til å betale den norske formueskatten. Det har han.

Men hvorfor finner aviser som Dagsavisen det nødvendig å sette to kommentatorer på saken i dag? Som kommentator er vel dette noe av det minst dristige du kan skrive kritisk  om akkurat nå? Trenger vi å lese kommentarene til 15 forskjellige smartinger før det går opp for oss at Hagen var dum?

Dette gjør helgas avislesning til et stort gjesp.

Om hensikten er å diskreditere Hagen, tror jeg ikke det lykkes. Folkets sympati med milliardæren stiger antakelig i takt med antallet oppslag i osloaviser om hvor patetisk og smålig han er. Selv om han sier tåpelige ting er han nemlig mulig å like.  Hagen er ikke født med sølvskje i munnen, tvert om en hardtarbeidende self made man, et forbilde som lar oss drømme om at det er mulig for oss også.

Enda kjedeligere er det at kommentarene heller ikke er særlig gode. Vanligvis flinke skribenter tipper over i lite elegant moralisme og bruker ustilige  ord som «jævlig» og «vraltende» om milliardæren i et forsøk på å tøffe seg. Det virker ikke.  Når man må ty til slike ord tenker jeg at man mangler gode argumenter. Men det gjør man jo ikke i denne saken.

Anders Heger synes jeg er svakest, selv om jeg ser mange liker ham fordi han er så frekk. Han skriver i sin ingress:

«Persona non grata»? Det er en jævla frekkhet av godteripusheren å pynte seg med ordet.

Hagen var sikkert fornøyd da han kom opp med ideen om å kalle Stein Erik Hagen  «godteripusher», men Hagen har altså solgt Rimi for mange år siden. Og hvorfor i all verden skal man være nedlatende overfor dagligvarekjededrift? Er det noe galt med folk som driver dagligvarebutikker?

Vi kunne selvsagt more oss med å kalle Heger for dameromanpusher? Det er mye rart som kommer ut på forlaget hans. Vi kunne også byttet ut Rimi med Cappelen Damm i dette avsnittet hans:

Her er en tankeøvelse: Sett at Rimi ikke fantes. Ikke en eneste butikk med barnslig layout, vassen salat og tvilsomme tilbud i hele landet. Det ville selvfølgelig ikke bety at vi hadde vært uten butikker, det hadde bare vært andre typer. Ikke Hagens, muligens mer Kiwi og Rema, i beste fall kanskje flere ekte lokalbutikker. Spørsmålet er: Hvor mange arbeidsplasser ville vi mistet?

Og om man ville legge seg på Hegers spydighetsnivå kunne man mumlet noe sånt som at «ja, når man tjener så bra som han Heger, da har man vel råd til å drømme seg tilbake til de romantiske lokalbutikkene.» Men vi synes et slikt debattnivå er ustilig, så vi nøyer oss med å konstatere at Hagens Rimi-oppfinnelse revolusjonerte dagligvarehandelen og dagens forbrukere kan fortsatt nyte de lavere prisene det førte til.

Heger mener dessuten at Hagen ikke skaper arbeidsplasser, noe andre berømmer ham for. Tvert om han: «kanibaliserer forbrukerenes lommebøker, han skaper ikke ett øre selv.»  Ikke gir han noe til veldedighet heller, kan Heger opplyse. Vet han dette? Mediedekningen tyder på at han tar helt feil.

Magnus Marsdal, som virkelig har irritert Fosnes Hansen i det siste, vil kanskje si at dette føyer seg inn i den etterhvert lange rekken av folk som ubevisst driver med valgkamp for Frp. Jeg er ikke så veldig opprørt, men det kjeder meg.

Selv om Heger understreker i kommentaren sin at det er Hagen som representerer eliten vi burde mislike, er det nok fare for at han selv representerer eliten mange elsker å hate. Det er nok mer realistisk å drømme om å bli dagligvaremillionær enn forlegger.

Kulturkrigen: Fordi de er kule

Vi diskuterer stadig kulturkrigen  på kveldstid. Dagbladet lykkes i å sette igang en bred debatt i sommer. Det er morsomt at de andre avisene tar debatten, men fremdeles sliter jeg med å få helt taket på denne kulturkrigen. Hva er det som forener en debattant som vil ha slutt på kvotering i barneidrett med en annen som kritiserer elitene og en tredje som har lest litt evolusjonspsykologi?

Aslak Nore, Ole Martin Ihle, Hallvor Fossli, Jon Hustad, Harald Eia og Asle Toje er de som oftest nevnes som kulturkrigere. Det sies at de hevder det er en kulturkrig på gang, jeg har ikke egentlig hørt andre enn Toje si det selv. Media var nok med på å skape bølgen, men kanskje har de også definert noe som er i emning.

Knut Olav Åmas skrev i Aftenposten at man også kan inkludere flere kulturkrigere: Hanne Nibuntu Herland, Minerva-gjengen, Nina Karin Monsen, Mohammed Usman Rana mfl.

Jeg tror ikke de hører sammen. De Åmås nevner har ikke noe kred blant kulturradikale. Loony-høyre og troende er ikke noe å være redd for lenger.

I dag kan Meland-bloggen gi deg den enkle forklaringen!

Årsaken til at denne siste «bølgen» av kulturkrigere har fått omtale er ikke at de unge mennene  kommer med er noe nytt, det gjør de jo ikke, men at det er nettopp de som kommer med kritikken mot kulturradikalismen.

I mange år har kulturradikale levd ganske fint med den samme typen kritikk av elitisme, skole og innvandring. Det har ofte kommet fra folk de ikke har tatt helt alvorlig.

Nå kommer kritikken fra folk kulturradikale tidligere syns var litt kule. Kanskje følte de til og med at de var deres egne. En av dem jobbet i Klassekampen, her er en sprengbelest journalist som har jobbet i alle de seriøse avisene, humoristen var Norges Aller Største Stjerne, litteraturmannen var solid,  åh! sjokkbølgene da det viste seg at den smarte akademikeren var Frp’er.

Det er et lurt trekk for dem som vil diskreditere kulturkrigerne å kalle dem høyrepopulister eller sette dem i en bås med Hanne Nabintu Herland. Men er det der de hører til? Jeg tviler. De er i alle fall kulere. Hvem blir den neste som forlater den kulturradikale folden? Etter dette er ingen trygge lenger.

Morsom lesning om temaet: Frank Rossaviks kommentar i Morgenbladet og portrettintervjuet med Jon Hustad i Klassekampen.

The return of cool:  Paul Newman og Robert Redford i Butch Cassidy and the Sundance Kid. Kule og skumle.

Stem Grått – det vil helst gå godt

Partiet Grått hadde i går sin stiftelsessamling på utestedet Internasjonalen i Oslo.

Det nystartede partiet har slagordet «Grått – Det vil helst gå godt» og vår politiske visjon er at det meste går bra bare alle slapper av litt mer.

Det eneste vi er motstandere av (kanskje bortsett fra hurtigtog, det er høyrefraksjonen i partiet bittelitt  imot) er den norske offentlige debatten slik den er nå.

Vi orker ikke mer hijabdebatt, vi er lei av hangen til å kalle alle andre ytterliggående, skremselspropaganda, tullball, polarisering, spissformuleringer, båssetting, brunskvetting, misforståelser av meningsmostandere med vilje, naivisme, påstander om naivisme, elitisme, påstander om elitisme, konspirasjonsteorier og slikt.

I hemmelighet skjeler vi til Jonas Gahr Støre og hans dialog – vi liker ikke politikken hans, han er alt for bekymret – men formen, der er han blitt et forbilde.

Tidligere fniste vi av ham og sovnet av alle som ville ha dialog. De siste månedene har en rekke utspill i den offentlige debatten vært så polariserte at vi så behovet for et nytt parti som kjemper for mer enighet. Grått er et veldig moderat parti midt i mellom.  Et parti som får velgerne til å slappe av. Et parti som sier at det meste går bra.

Partiet Grått.

Det vil helst gå godt.

Foranledningen til dannelsen av partiet Grått er utspill i offentligheten som kan tyde på at vi kan få et spissformuleringstyrannidiktatur om folk ikke stemmer på Grått. Vi frykter selvsagt ikke det heller, men det er klart at det kan bli bedre enn i dag. Her følger noen eksempel fra innvandringsdebatten de siste månedene:

Asle Toje: –  er det virkelig bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge.

Bruce Bawer: – Ett ord: sharialov. Og selv om det ikke enda er et muslimsk flertall, er det allerede mange i maktposisjoner her i landet som er ivrige etter å ofre viktige friheter for å tilfredstille sharia-tilhengere

Ali Esbati: – Den nye bølgen av vestlig rasisme er etterlengtet av sterke økonomiske og politiske eliteinteresser. (i Samtiden)

Anders Malm: – Assimilasjonskravet er det første stadiet til etnisk rensing.

Vi liker disse samfunnsdebattantene godt i Grått, men: Nå overdriver dere, folkens! Slapp av.

Partiet Grått (S3020-Y40R) består foreløpig av Astrid Meland (ser flere nyanser av grått), Audun Ulshagen (grå eminense) og Einar Takla (kasserer). Vi jobber med å få med Gunnar Thorenfeldt som leder av Grå Ungdom, men han ville plutselig starte «Hvitt» i steden for i går kveld. Partiet har flere fraksjoner. Det er gratis å være medlem. Meld deg på i kommentarfeltet.

Oppdatert: Grått har fått en god logo. Den er laget av tanketom og ligger på bildr.no. Takk for din PR-innsats for Partiet. Ha en grå dag!

Sommerens tryggeste debatt

Meland-bloggen har foretatt en liten kåring av sommerens aller beste, riktigste og tryggeste debatt.

Tatamtadam!

Vinneren er Honduras og debatten om det var et statskupp eller ikke.

Juryens begrunnelse:

Debatten følger det opplegget vi i Norge har blitt enige om når det gjelder debatt, nemlig den ryddige og forutsigbare høyre-venstre-aksen, SOM STADIG FLERE BARE BLÅSER I!!! Når SV’ere går ut og krever helsesjekk av innvandrerbarn blir det rot.  Og nei, høyrepolitikere bør ikke ønske seg utprøving av kjærestevisum.

Honduras-debatten bidrar til å styrkingen av Et Tryggere Debattnorge. Her har debattantene på eksemplarisk vis kranglet etter Forskrift 1.

Høyresympatisører har skjønt at dette ikke er et statskupp, mens de med affinitet til venstre har skjønt at det er et statskupp, og delt sine synspunkter i avisene om dette.

Litt rotete var det riktignok etter at Dag og Tid på lederplass mente det ikke var noe statskupp, men reaksjonene etterpå satte skapet på plass, med fine, sjokkerte leserinnlegg både fra LAG-gruppene og Norsk Folkehjelp, samt skremmende innlegg fra høyresiden om at Manuel Zelaya jaggu hadde forsøkt å bli diktator med de grunnlovsgreiene sine.

Om vi blir nødt å velge en verdensdel er i det hele tatt Sør-Amerika som er den verdensdelen som blir ryddigst debattert i norsk offentlighet.

Hit drar Magnus Marsdal’er på studietur og bringer folket innsiktsfulle rapporter om hvor bra Hugo Chavez er, mens Jan Tore Sanner’er tar turen og skriver opplysende innlegg om at han er diktator.

Premien går til hondurasdebattantene for fin innsats i sommer! De får alle en Che-dukke tilsendt i posten. (Bruksområde hhv. tilbedelse og voodo.)

(uansett hva som skjer må noen få nappet av ham den hatten.)

Flåtte greier

Meland-bloggen har en inneklemt jobbeuke mellom feriene, og mener man burde hatt dobbelt betalt for slikt. Vi har jo noe som heter inneklemte helligdager, hva med inneklemte jobbuker?

Heldigvis finnes det morsommere ting enn sportssidene i Dagsavisen (OMG!). VG har hatt masse bra i det siste:

Fising kan gi flatere mage

Sedler kan bli smittebomber

Alarm om å ligge på gresset. Der er det nemlig sæd, kotelettfett og oppkast (Kostbar PDF, fant den ikke på nett).

Jeg har (passende nok) ikke fått lest Dagbladet, siden slektningene mine på Strynsvatn camping, der jeg har vært på ferie, ikke selger Dagbladet, men bare VG. Det eneste bra å si om det er at ingen kan beskylde oss Meland’er for nepotisme etter dette.

Debatten om arv og miljø over

Meland Konsernet har i sommer tatt på seg å teste de helt store spørsmålene i verden, og allerede etter to dager på «team building» kan vi legge frem det første resultatet. Vi presenterer i dag bevis som avslutter arv- og miljødebatten, og konkluderer at det dreier seg om miljø,  arv betyr Ingenting.

Dermed er det ikke lenger behov for langtrukne kulturkrigdebatter i Dagbladet. Sosiobiologene er i ferd med å pakke sammen as we speak. Evolusjonspsykologene må dobbeltsjekke et par av de helt objektive funnene sine først, men starter fra uke 30 med dekonstruksjon av kjønn. Harald Eia har avlyst programmet sitt på NRK og skal istedenfor lage noe artig basert på queer teori på Radio Hele Norge.

Bevis 1:

Konsern Sjefen (29) etter kveldstur sammen med sitt biologiske opphav (67).

Konklusjon: Ingen springe-rett-opp-fjellside-gener overført. 15 år i destruktivt, flatt bymiljø har satt dype spor.

Tilleggsillustrasjon: Den aller eldste nyter utsikten alldeles oppreist:

Bevis 2:

Konsern Sjefen møter snø, regn, isbre og generell motstand på vei opp Hornindalsrokken:

Tilleggsillustrasjon: Resten av Meland Konsernet (alder: 38, 64 og 67) møter snø, isbre, skodde, regn med å gå videre.

(Årsaken til at de knapt er synlige er lang avstand mellom Konsern Sjefen og resten av Konsernet, som kan skimtes langt der framme som en prikk.)

Konklusjon: Ingen tåle-regn-isbre-bratta-gener overført. Asfalt og eksos er det som har fått prege mønsteret på the blank slate.

Meland Konsernet på team building uke 29

Konsernet holder sommer stengt i uke 29 pga forretnings reise.

Forretningen flyttes midler tidig hit:

Og hit:

Kontoret har midler tidig base her, hos den hyggelige familien Meland, eierne av et industri konglomerat i Oppstryn, som har lånt oss lokaliteter.

Meland-Konsernet nuller bok (nei, vi har ikke lest den denne gangen heller)

Trond Giske har vært redaktør for boka «Mangfold eller enfold – 21 stemmer om kultur i vår tid» hvor blant annet folk «som vet hvor skoen trykker» skriver at  folk ikke har røtter men føtter. Forlaget skriver at boka er både tankevekkende og oppdatert, og det er klart at de er fryktelig stolte over tittelen. Enfold du liksom, hihihih!

Lansering var 25. mai. Boka har ikke fått så mye oppmerksomhet. I Dag og Tid på fredag fikk den faktisk en ganske god anmeldelse. Hør bare:

Og når Unni Wikan viser til eit motto eg held for å vere mitt eige, «mennesket har føter, ikkje røter», men minner om at mange kvinner slett ikkje får høve til å bruke føtene sine, bundne opp som dei er, i tradisjonar med lange røter attover i kulturar dei ikkje får rådvelde
over – ja, då skjemmest eg såpass over det eg ikkje har tenkt skikkeleg over, at eg veit eg kjem til å grave meir i spørsmålet
ved høve. Jau, d’er meir ved denne boka enn ein fyrst ser – her er nokre opningar til nye tankar.

Etter god erfaring med å nulle Jonas Gahr Støres bok nuller vi Giske sin også, og dessuten alle kommende bøker fra sittende statsråder. Vi har tro på at å gå av først hjelper på det littærere nivået.

Myter om norskopp-æring

På sommeren er alle aviser kjedelige,  og det setter Dagsavisen i et bedre lys i Meland Konsernet. Det viser seg nemlig at oppgangen  i kjedelighet ikke er proposjonal. Mens de andre avisene øker kraftig i kjedelighet, er økningen mindre for Dagsavisen. Det fører til at alle de norske avisene er like kjedelige, mot normalt, da Dagsavisen alltid er kjedeligst. Dette er en unik situasjon som bare oppstår på sommeren, og som fører til at Konsernet for en gang skyld kan lese Dagsavisen.

I dag har de et (faktisk!) interessant oppslag skrevet av Maryam  Tahir, som kanskjer har fått for mye tilsnakk på norsk opp gjennom oppveksten:

Ja takk, jeg tar en agurk og 17 meter lange sædceller

Journalister pleier å følge med på NTBs innenriks- og utenriksmeny som de sender ut hver morgen.  Her får man oversikt over hva som skjer i løpet av dagen og kanskje en ide til en sak man burde dra ut å dekke.

I dag har vi følgende godbiter:

Norges speiderforbund har landsleir.

Landsturneringen i sjakk.

Produksjonsindeks for industrien.

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete er i Berlin. Besøk til en ladestasjon for elbil.

Kong Harald besøker Litauen.

I denne situasjonen er det  vanskelig å forstå at folk klager på agurknyhter. Vil de heller ha dekning av speiderleir på Åndalsnes enn for eksempel denne godbiten som jeg fant i Weekendavisen i dag?

Gigantsæd

Visse arter mikroskopiske skalldyr produserer sæd som er mange ganger større enn dem selv, og denne gigantiske sæden har til dags dato vakt forskernes undring. De aller fleste arter produserer nemlig sæd på under en millimeter. Hvos mennesket skulle produsere sæd i samme størrelsesforhold som disse mikroskopiske dyrene ville det svare til sædceller som var 17 meter lange.

Nå har forskere fra blablabla funnet ut at kjempesæden ikke er av ny dato. Fossiler viser at allerede for 100 millioner år siden produserte et lite skalldyr ved navn ostracoda kjempesæd. Det koster store mengder energi for hannen å produsere sæden og senere for hunnen å bære sæden, men antakelig var gigasæden en evolusjonær fordel. De har antakelig satset på kvalitet foran kvantitet, disse smådyrene. Resultatet ble gigantsæd.

Dagens astrologispalte

Dagbladet kjører denne uka en interessant serie om «den nye kulturkampen». Del 1 handlet om integrering, del to er om skolen. På fredag kommer den siste artikkelen, om biologi. Det handler om oppgjøret med kulturradikalerne, som flere mener er i full gang, angrepet kommer særlig fra høyresida, mener DBs skribenter.

Bjørgulv Braanen skriver i dagens leder i Klassekampen at han er uenig i Dagbladets tese om at angrepet først og fremst kommer fra høyreintellektuelle.

Det kan være mer opplysende å se tendensene til «stemningsskifte» som et uttrykk for økende misnøye med de siste tiårenes nyliberalistiske hegemoni – en tillitskrise for den nyliberalistiske staten. Befolkningene føler i større og større grad at staten ikke arbeider for fellesskapets interesser; politikerne er «låst» inne av markedskreftene og er maktesløse i forhold til en utvikling mange bekymrer seg for, enten det dreier seg om velferd, arbeidsforhold eller innvandring. Misnøyen med det nyliberalistiske hegemoniet og de markedsliberale elitene er derfor grunnleggende sett et opprør nedenfra, fra venstre.

Jaggu, er det dette befolkningen føler? Har Klassekampen puttet astrologi og krystallkule i verktøykassa til lederskribentene? Eller dreier det seg om en leder i kategorien «Utopiske ledere vi håper vi får på trykk en dag».  Jeg må i alle fall per i dag bruke forstørrelsesglass for å få øye på dette påståtte opprøret fra venstre. Men så er jo også forstørrelseseglass et helt vanlig redskap i disse kretsene.

Jeg er heldigvis ikke trendanalytiker, men jeg har selvsagt registrert jevnlige angrep mot diverse kulturradikale ideer lenge fra mange hold. Blir det større til høsten rundt valget? Kommer de «høyrevridde», som Dagbladet skriver om, for fullt?

Temaet er omfattende. Det er ikke helt enkelt å sette opp forenklede, rene motparter her.

Den morsomste i serien av saker om oppgjøret etter 68’erne hadde Weekendavisen i fjor. De intervjuet barna til sentrale, frihetselskende danske raddiser. Flere av dem var sure. De var lei av å se på at foreldrene hadde sex og fikk råtne tenner fordi tannpussen var frivillig.

Operaen har slått fullstendig knock out på en …byggeplass. Rydd førstesida!

Meland-bloggen leser til vanlig ikke Dagsavisen, vi har store nok problemer som det er med å holde oss våkne i sommervarmen. Men i dag flagret den ned på pulten vår ved en tilfeldighet. Det viser seg at den er blitt riktig så morsom i det siste. Kan det være sommervikarene?

I dag har avisa en dobbeltside om at Operaen har passert Holmenkollen  som Norges mest besøkte turistattraksjon.

De har intervjuet et sveitsisk par og spurt om de ikke har lyst til å ta en tur opp til Holmenkollen. De svarer høflig «kanskje.» Også har de intervjuet Oslos turistsjef  Tor E. Sannerud:

– Hva synes du om at operaen har slått fullstendig knockout på Holmenkollen?

– Det er helt uproblematisk. Operaen er en tilleggsdimensjon til Oslos besøkende.

Her er en «tilleggsdimensjon» til:

Holmenkollen er revet. Det er en byggeplass der oppe.