– Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel

Laura Perez Skardhamar skriver om sin ferske doktoravhandling Det private er politisk i Weekendavisen. Hun har sett på 1970-tallets kollektiver, øy-leire og mannebevegelser i Danmark.

Målet var å skape alternative og utopiske samværs – og livsformer, og det startet med 10 kollektiver i 1968. I 1974 bodde 100 000 dansker i 15 000 kollektiver, før det gikk raskt nedover.

I bokollektivet Kana, som Perez Skardhamar har sett spesielt på, var målet felles foreldreskap. Det gikk selvsagt ikke, etter tre år skrev en av beboerne, Kristian:

– De biologiske foreldrene er ikke blitt fratatt sin primærrolle, men vi har kunnet skape en situasjon hvor det ofte er absurd at den rollen eksisterer. Vi har ikke skapt noen fundamental ny situasjon, foreldre og ikke-foreldre eksisterer fortsatt.

Mannebevegelsen var mindre, men like utopisk. I 1975 hadde den i Århus og København mellom 200 og 400 medlemmer fram til begynnelsen av 1980-tallet. De arrangerte hvert år øyleir for menn og barn. Her skulle det skapes «et befriet område»  hvor alternative mannsroller og mannefellesskap skulle blomstre. Særlig jobbet mennene for å skape fellesskap hvor det ikke var individuell konkurranse eller dyrking av en revolusjonær macho-type, som var idealet. Mannen skulle ta ansvar for barn uten å bli sett på som kvinnelig. Manneaktivist Anders dro på leir med datteren i 1980, og sa:

– Det dreier seg ikke en skitt om morsinnstinkt, men om sosiale ferdigheter som kan læres. Gjennom praksis, som man pleier å si, når man vil slå noen i hodet med en diskusjon.

De ville revolusjonere samfunnet nedenfra og innenfra, brukte såkalt «kritikk/selvkritikk», «sensi-trening» og «rundemetoder.»

Christian, som bodde i Kana, skrev i 1976 i en tale holdt på kollektivkongressen:

– Derfor følte vi det å flytte i kollektiv som en poltisk aksjon, eksperimentet med nye samværsformer var et brudd med det tradisjonelle familiebegrep, det innebar en avvisning av den hierarkiske oppbygning i partiene – også de sosialistiske – og var et forsøk på å forene moral og politikk.

Så gikk det nedover. I 1981 skrev en anonym basisgruppemann:

– Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel, følte til slutt at vi ikke hadde noe mer å si. Snakket ut hadde vi, selv om ikke noe hadde forandret seg synderlig for meg. BLOB! Sa det, vi må heller slutte. Så gjorde vi det.

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

2 responses to “– Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel

  1. Munin

    Analysen ødelegger drømmen. Teologien ødelegger religionen. Samfunnsforskere ødelegger samfunnet, men blir, av en eller annen grunn, finansiert av samfunnet. Den kristne troen som forhindrer allmuen å spise av kunnskapens tre er helt genial, men katolske prester burde kanskje hatt sex med en sexolog som en del av pensum.

    Konlusjon: Richard Dawkins er samfunnsfiendtlig!

  2. Jammen godt vi ikke snakker lenger! Ikke engang i parla(snakke)mentet snakker man nå! Det holder å trykke opp partiprogrammet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s