Bernander og I

Meland Konsernet har fått omtale!

Og det i en bok utgitt av Erling Borgen. I sin nye bok «Fredsnasjonens hemeligheter» er mine skriblerier sitert flere ganger, og det i samme åndedrag som storheter som NRK-Bernander. Det handler om Borgens film «Et lite stykke Norge» som kom i 2006.

Borgen forsøker i sitt kapittel «Sensuren» å forklare hvordan han blir kneblet fordi han har kontroversielle meninger, særlig siden NRK nektet å vise dokumentaren (OG BERNANDER ER FRIMURER!) og jeg slaktet filmen.

Tatam! Da er det klart for historien slik jeg husker den om da Meland brøt med Dagbladets grunnholdninger.

Det var vinteren 2006 jeg glad og naiv dumpet inn på førvisningen av Borgens mye dokumentar på SKUP-konferansen i Tønsberg. Det var flere hundre journalister der. Dokumentaren hadde vært en svær sak i pressen i dagevis fordi NRK ikke ville vise den, de mente den var for dårlig. Saken engasjerte politikere. Det var en del sinte utspill. Borgen mente det ikke var kvalitet, men Kværner som stoppet filmvisningen.

Men det var det jo ikke. Filmen var så møkkadårlig at jeg tenkte at det ikke var særlig kontroversielt å melde fra om det. Etterpå sto vi flere journalister i foajen og diskuterte filmen, mens vi kvalte latterfnisene. Vi møtte noen dinosaurer som likte den, og lo enda mer. Siden filmen var så mye omtalt kom redaksjonen i Db.no på at det ville være lurt om jeg anmeldte den. Slik ble det, den fikk terningkast 1.

Det ble drama, men jeg hadde det fint. Mobilen min var tom for strøm og jeg var på fest. På toget hjem til Oslo ladet jeg telefonen og oppdaget at det hadde vært telefonstorm. Noen hadde  hylt grønnskolling og folk ble skjelt ut.

Og i ettertid ser jeg da også at jeg kunne vært litt lurere da jeg skrev anmeldelsen. Det forandrer ikke det faktum at filmen var svak, men det kan jo selvsagt ikke understrekes nok hvor jævlig Guantanamo var og hvor dumt det var av Kværner å levere strøm og vann dit.  Om ingen hadde levert strøm og vann til Guantanamo hadde jo Erling Borgen hatt en mye bedre  dokumentar, men det er en annen sak.

Bergens Tidende skrev:

Sjølv tek Dagbladet nå eit kraftig oppgjer med omtalen, som vart lagt ut på nettet laurdag. Bergens Tidende er kjent med at omtalen har vekt sterke reaksjonar internt i Dagbladet fordi den bryt kraftig med Dagbladet sine politiske grunnhaldningar.
– Det er ting i den omtalen som ikkje er i samsvar med Dagbladet sine grunnhaldningar, stadfester Lars Helle som er konstituert ansvarleg redaktør i Dagbladet.

Dagbladets Hallvor Elvik skrev:

KRAVET TIL OBJEKTIVITET i journalistikken er makthaveres redskap til å kontrollere ubehagelig informasjon. De vil gjerne gjøre journalister til «nyttige idioter» med journalistisk nøytralitet som ideologi, den såkalte journalismen der alt går og er like mye, eller like lite, verd. dagbladet.no’s anmelder av Erling Borgens film «Et lite stykke Norge» synes å bekjenne seg til denne retningen når hun skriver: «Regissørens gjennomgående bruk av aktivister som intervjuobjekter gjør at balansen er helt fraværende. Det er ikke særlig overraskende og spennende hva menneskerettighetsadvokater og fredsaktivister mener om krigen og dens forferdelige konsekvenser. At deres påstander tas som sannheter er imidlertid problematisk.

Jeg ble rasende, selvsagt, særlig fordi jeg ikke fikk lov til å svare. Men sjefene behandlet meg eksemplarisk, og jeg fikk beskjed om hva de hadde tenkt å skrive og si. Ingen av dem som var var sinte sa noe til meg, mens mange kolleger var overmåte støttende og hyggelige.  Og burde jeg få svare? Det er vel ikke mange som ville lest en selvsentrert journalists forsvar etter at to kolleger haddet sagt et par kritiske setninger som ingen hadde lest i utgangspunktet.

Slikt får man tåle. Vi trenger ikke bruke silkehansker internt. Uenighet mellom kommentatorer er interessant. Vi hadde hatt bedre aviser om kommentatorene sparket i flere retninger, hadde motstridende meninger, lot intern uenighet vise seg i spaltene, var mindre maddafakkin GØRRKJEDELIGE, tok opp vanskelige tema, var mer overraskende og galere, kanskje. Det har Dagbladet litt av, heldigvis! Jeg ønsker meg å bli oftere irritert, men ikke av kjedsomhet.

Nå har jeg en blogg, og nå opptar det meg at mediefolk vil diskutere retningslinjer for hva journalister skal kunne si i sosiale medier. Her krasjer den gamle papirkulturen i den nye nettkulturen. Jeg tror ikke det går an på nettet å begrense hvem som skal få mene noe til et anmelderkorps og en lederavdeling.

Og Borgen? Jeg synes fortsatt han tar opp mange viktige saker. Fortsatt er han så tendensiøs at han står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig. Denne uka har jeg sett hvordan han siterer dokumenter i boka si, det er så selektivt at jeg mener han fører folk bak lyset.  Jeg håper jeg har rett når jeg sier til meg selv at det er han som er ideologisk forblindet, ikke meg. Håper, håper.