Portrettintervju

I Klassekampens lørdagutgave er den interessante akademikeren Catrhine Holst portrettert – og det er visst  journalisten som har skrevet portrettet også.

Over tre sider kan man lese at Holst er en glimrende forsker. Og at journalisten, som møter Holst i hennes forlag,  tråkker på tærne til andre fremmøtte, feilaktig får overrakt en bokpakke fra resepsjonen, at han snakker en blanding mellom helgelandsk og stavangersk, at han legger om dialekten og liker å omtale seg selv i tredjeperson. Slik for eksempel:

Journalisten ser vekselvis på Holst, det lille profilbildet på bokomslaget og ned i notatblokka. Han slenger en kommentar om at hun ikke er den som gjør mest ut av seg på et podium (…)

Han liker også å stille noen spørsmål av typen «jeg kan mye», som:

Til DN sier du at «høyrepopulisme er noe av det skumleste og mest uforståelige jeg veit om.» Er det fordi partier som Frp perverterer den liberale arven? Antiintellektualisme og flertallets rett over minoriteten i opplysningstidens navn?

Jeg vet ikke om det er en redaksjonell retningslinje i Klassekampen at man ikke skal fremheve brilliante enkeltpersoner for mye. Mao sa jo at massene er de virkelige heltene. Folket skaper historien, ikke enkeltpersoner. Jeg synes nemlig ofte portrettene i Klassekampen er laget etter denne malen.

Jeg stusser litt, men jeg er ikke sikker på om jeg misliker det en gang. Det jeg lurer på er hva som gjør portretter gode. Jeg er redd for klamme «møter med mennesker» og klisjeer, jeg klarer ikke å bruke metaforer uten å bli bekymret for å mislykkes. Det fører nok til et tryggere, kjedeligere språk,

TEKSTREKLAME: Min yndlingsportrettør er Ingvild Tennfjord, som kommer tilbake i Magasinet nå i januar etter permisjon.

Jeg spurte henne en gang om hennes beste triks for å lage portrettet.

Det rådet jeg husker best var det om å ikke glatte over pinlig stillhet og små ubehagelige stemninger i møtet med intervjuobjektet. Det blir ikke best når journalisten forsøker å lage de hyggeligste to timene i intervjuobjektest liv. Jeg tror mange journalister går i denne fellen. Og når de skriver er de kanskje også for snille, fordi de er redd for å irritere. Jeg syns det var et godt råd,  selv om jeg ikke har noen planer om å forsøke det selv. Alt for skummelt.

Her er hennes På tomannshånd med John Michelet fra 2008.

Jeg spurte henne også om klisjeene. Om spurvene på taket, det værblåste naustet og de usynlige smulene på buksebenet som hun raskt vifter vekk og slikt. Det kan være bra noen bilder for å få lesernes tankevirksomhet i gang. Reportasjeledere kaller det «mer lukt og smak!» og fortvilte journalister putter inn noe om været. Men Tennfjord avfeide så vidt jeg husker absolutt alt slik tull når spurvene ikke har noe som helst med intervjuobjektet å gjøre, de sier ingenting om personen og ikke er de morsomme heller.

Avsagd hagle hadde for noen år siden den morsomste parodien på portettintervjuet jeg har lest. Det finnes dessverre ikke på nett. Jeg tror de talte opp alle kaffekoppene som var drukket i portrettintervjuene de gikk gjennom. Det var mange.

15 kommentarer

Filed under Uncategorized

15 responses to “Portrettintervju

  1. lisbethfalling

    Det var jo et kjedelig intervju – det med hun Holst i Klassekampen… kan det være så vanskelig da, dersom intervjuobektet har noe interessant å formidle?

  2. AM

    Skal ikke journalisten henges ut med navn?W

  3. Neida, jeg husker nesten ikke hvem det var en gang. Poenget er at mange portretter i KK er slik. Jeg lurer på om de er meningen.

  4. Interessant. Jeg holder med deg i at det ikke finnes noe klart svar på hvorvidt smulevifting eller andre slags «lukter og smaker» skal med.

    Jeg synes heller ikke det er lett å konkludere noe om hvorvidt journalisten skal ha lov til å gjøre seg synlig i teksten. Generelt heller jeg mot å la være, men det finnes jo tvilstilfeller, som Tennfjords – hvor jeg opplever at Michelets særpreg til en viss grad vises spesielt godt i dialogen. Til en viss grad. (For å være helt ærlig blir jeg kanskje mer imponert av Tennfjords evne til å kaste ball enn Michelets…)

    For meg selv er det eneste jeg husker fra fransk grunnfag er blitt en slags rettesnor i journalistikken. Jeg tror det handlet om klassisismen («Jeg kan mye»? Javel. Men jeg har lov til å bruke et -isme-ord her, dette er bare en kommentar) hvor idealet var at ingen skikkelser, ingen replikker og ingen scener skulle være del av teksten uten at de var virkelig essensielle for handlingen. Hvis en tjenestepike fantes på rollelisten, var det ikke fordi hun var viktig for å gjøre stemningen riktig gresk, liksom, men fordi hun senere skulle fungere som sendebud med beskjed om dronningens selvmord. Eller hvordan det var.

    Hvis smulebørsting på noen (helst en viktig) måte bidrar til å portrettere objektet, så skal smulebørstingen med. (Jeg kan ikke helt tenke meg den settingen hvor det ville være tilfellet, kanskje hvis intervjuobjektet ikke gjør annet enn å børste seg på buksene). Hvis intervjuobjektets reaksjon på journalistens spørsmål er beskrivende for intervjuobjektets person, så skal både spørsmål og reaksjon med.

    Hvis ikke må da et helt menneske med et helt liv i seg selv være nok stoff nok for meg til å dekke en tresiders?

    Mvh
    dronningen av selvfølgeligheter

  5. Jon Hustad

    Det finst ikkje noko reglar for kva eit godt portrettintervju er for noko. Det er berre å skriva på. Men etter ei tid vert ein lei, det er keisamt å skulle skriva såkalla godt og levande. Ein sjanger som «krev» at journalisten skal skriva betre enn vanleg, endar lett opp i parodien. I dag er det nesten berre Hans Petter Sjøli, som underleg nok er i Klassekampen, som skriv gode portrett i Noreg. Men han kjem nok til å brenna ut, han og. Sjølv har eg vel skrive om lag 100 portrett gjennom åra. Eg skal aldri meir gjera det. Portrettet til Brox i Klassekampen var vel så bra som det meste anna i sjangeren, og kva så? AM: Om du er oppteken av at folk skal hengast ut med namn, noko som dei sjølvsagt bør, hadde det kanskje vore ein idé å skriva under fullt namn.

  6. Klart det finnes regler for hva som er et godt portrett, Hustad! Det finnes knapt noen sjanger som er bundet av så mange konvensjoner. Men jeg er enig i at portretter ofte blir 10 000 tegn med klamme floskler og innsmigrende vendinger. Phøy!

  7. Jeg tror ikke jeg liker så godt den bablete stilen i Klassekampen hvor journalisten forteller mye om seg selv i tredjeperson.

  8. AM

    Jon – en idé er det nok, men det er for meg en vel så god idé å fortsette å være anonym, så får jeg heller respektere det når den andre AM ikke ønsker å etterkomme min forespørsel. Du har imidlertid levert varene, og det setter jeg selvsagt stor pris på. -Men jeg trodde da vitterlig at han arbeidet i Dag og Tid?

  9. Jon Hustad

    Konvensjonar? Tja, er det andre enn at det er to som talar saman. Eg meiner elles at intervjuaren bør syna seg sjølv fram og kva han eller ho meiner. Det vert litt underleg at den portretterte meiner ting ut av tynne lufta utan at vi får vita kva spørsmåla var. Eg ber kanskje litt av ansvaret for at Klassekampen har denne typen intervjuteknikk sidan det var eg som skreiv mange av intervjua i si tid. Her er eit eg skreiv for Forskerforum som eg sjølv faktisk meiner er vellukka og det sjølv om eg viser fram at eg «kan mye om»: http://www.forskerforbundet.no/Nyheter/Arkiv-Forskerforum/2006/Forskerforum-22006/17232/
    AM: Her om Brox-problemet: http://www.journalisten.no/story/55895

  10. Jeg liker best godt at journalisten viser fram hva han kan, for eksempel ved å trykke spørsmålene sine. Det er morsomt når spørsmålene er utfordrende. Han Hugo-fyren i DN er av og til litt slik.

    Det jeg ikke liker er meningsløse pludring, øverflødig informasjon som sikkert er ment å skape «lukt og smak».

  11. Jon Hustad

    Han Hugo-fyren er då full av meiningslaust babbel om utsjånad og fandens oldemor.

  12. Hm. Kanskje det er bare slik at det er venstreorientert babbel jeg misliker. Selv om det av og til har stort underholdningspotensiale. Har begynt å lese mer og mer Guri Kulås nå. Det er en del fiffige avsløringer der. Som at AMERIKANERNE HAR GÅTT TIL KRIG!!!

  13. Jon Hustad

    AmerikaNARANE! Hm, jeg må snart kvitte meg med denne nynorsken. Hva er det egentlig for noe?

  14. Eg seier som Nietzsche, og gjev jamt faen i kva du skriv om meg så lenge du skriv namnet mitt rett. Det gjer du diverre ikkje, så her er eg.

    Har eg skrive eit pludrete portrettintervju? Ja, sikkert som at Jeppe drikk. Men ingen seier kvifor Jeppe drikk! Blar du deg gjennom det eg har skrive i Klassekampen, vil du finne så mange tørre, saksorienterte linjer om kraftmarknaden, anbudsrunder, krisepakker osb. du berre orkar tylle i deg.

    Når eg no freista mi hand på å skrive eit portrett, ynskja eg gjere det litt annleis enn med denne kraftmarknaden. Det må ein nesten gjere, elles kan ein like godt flytte til Finland eller Tyskland eller eit tilsvarande humørlaust land. Meldinga frå redaksjonen var nettopp at KK-intervjua har det med å verte for saklige og for lite personorienterte. Og for å gje inntrykk av ein samtale må ein nesten ha to samtalepartnarar, diverre.

    Men no har eg prata mykje om meg sjølv, og det skal ein visst ikkje. Så lenge eg ikkje ender opp like sjølvforelska og uinformert som Håkon Gundersen i Morgenbladet kan det ikkje gå meg for vondt.

    Ha ein elles fin dag!

  15. Fint at du er her Johan! Jeg synes ikke dine portrettintervju skiller seg ut negativt, det var derfor jeg ikke skrev navnet ditt, det var ikke så viktig hvem som skrev det. Jeg lurte heller på om dette var et sjangeren i Klassekampen. Syns jeg ser mye av denne typen. Mange liker det.

    Jeg lurer kanskje mest på hvordan man lager kule portrettintervju, og har ikke fasiten. Jeg
    synes jeg leser mange dårlige portettintervjuer, og er redd for å havne i klisjefella, antakelig.

    Kanskje er det mine forventninger til Klassekampen, heldigvis et sted man slipper å lese om småspurvene og de værbitte områdene her og der som intervjuobjektet oppholder seg.

    Kanskje er det det at jeg forsøker å lese så mange aviser hver helg at unødige setninger gjør meg sutrete. Journalister bør vel ikke bruke seg selv som referanse alltid.

    For øvrig liker jeg avisa di godt og leser den med stor glede hver dag, særlig på lørdagene med Bokmagasinet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s