PR-sjef på plass

Forrige uke var ingen god uke i Konsernets historie. Vi kontaktet derfor en PR-ekspert vi drik…eh, kjenner litt, per sms for kriserådgivning. Resultatet var så bra at vi nå vurderer å inngå en fast avtale.

Konsern Sjefen: Jeg trenger en pr-rådgiver.  Sovna påTeddys.

PR-ekspert: Hahahaha, Astrid falling down

Konsern Sjefen: Det er her du kommer inn. Jeg trenger rebranding.

PR-ekspert: Du har truffet bunnen. Perfekt utgangsgpunkt for comeback og resposisjonering av merkevaren Nye Astrid Meland (kun et midlertidig arbeidsnavn).  Jeg begynner med å jobbe med å få deg på Skal vi danse.

Konsern Sjefen: Haha! Veldig bra. Nå ordner alt deg. Mulig du bør skaffe med plass på Vangseter før tv-debuten.

PR-ekspert: Vangsseter er litt feil. Kristent og passe.  Enten Tyrili (rock bottom) eller noe i Syd-Frankrike (rockestjerneglamour).  Dette skal legge grunnlaget for en intervjuserie i forkant av programmet. Må også vurdere serie av intervjuer «Astrid trener seg opp til Birkebeinerrittet» . Treningsjournalistikken om slikt er blitt så mainstreet at det kan vi få til 8 uker i strekk i VG Helg. Vi topper det av med en bli ny med Jan Thomas i Costume eller tsv rett før Skal vi danse.

Konsern Sjefen: Dette er veldig bra altså. Jeg må bli et merkenavn. Men jeg kan dessverre ikke betale deg. Har 2.5 mill i lån.

PR-ekspert: Vi setter vår lit til at Wikileaks har sprengt de forbehold mediene har påstått at de har hatt mot betalingsjournalistikk

Aftenpostens kilde til Cablegate

I dag har Hilde Haugsgjerd en kommentar om Aftenpostens skup, de har i ukesvis sittet på hele den såkalt «Cablegate» med 251287 amerikanske diplomatdokumenter. De har det ifølge seg selv ikke fra Wikileaks, men «fra en kilde». Dette er avisa med god grunn stolt over, det blir mye bra stoff av dette, og de må være en av de få avisene i verden som har fått tilgang til alle dokumentene.

Haugsgjerd skriver at de tror Julian Assange er irritert nå, fordi Aftenposten baler til mediestrategien hans. De følger ikke hans plan. Så langt, godt. Dette er vi for. Haugsgjerd skriver:

Aftenposten er ikke med i det Assange omtaler som konsortiet, de få internasjonale redaksjonene som fra starten ble invitert til å delta i publiseringen av alle dokumenter. Vi har ikke skrevet under på den konfidensialitetserklæringen som hindrer samarbeidspartnerne i å publisere saker uten eksplisitt avtale med Wikileaks.

Men hvor fritt står egentlig Aftenposten i forhold til Wikileaks?

Aftenposten har begynt å verne om kilden sin. Det gjorde de ikke i fjor. Før jul sa Aftenpostens nyhetsredaktør Ole Er­ik Almlid til Morgenbladet:

Han for­teller­ at de i motsetning til VG ikke har­ fått dokumentene av­ Wahlstr­öm, men dir­ekte fr­a Sv­enska Dagbladet. Noe som likev­el betyr­ at det er­ Wahlstr­öm som har­ v­algt dem ut – siden
det er­ han som har­ gitt Sv­enska Dagbladet der­es dokumenter­.

Det er smart å holde kilden skjult nå. Johannes Walhström er blitt svært omstridt. Han fortalte til Morgenbladet at han var Wikileaks utvalgte journalist i Norden, på «samme måte som Guardian var nettstedets utvalgte redaksjon i Storbritannia». Walhström sa han hadde hatt tilgang på alle de rundt 250 000 dokumentene.  Samtidig anklages han i Sverige for å ha skrevet antisemittiske artikler. Faren hans Isr­ael Shamir­ er en mer åpenbar holocaustfornekter. Han har for øvrig fått eksklusiv­ tilgang til Wikileaks’ mater­iale i Russland, og tjener penger på videresalg der, som sønnen gjør i Sverige. Johannes Walhströmn ser ut til å være langvarig venn med Assange. Det er tvilsomt om han kan regnes som den frittstående journalisten han fremstilles som i nordiske medier. Mange ser tvert om på ham som en del av Wikileaks.

VG har brukt ham som «researcher» (det står oppgitt i sakene deres), årsaken er at dette har vært den eneste muligheten til å få tak i stoffet. Materialet han har gitt dem har han valgt ut selv. Spørsmålet er hva slags agdenda Walhström har hatt når han har jobbet sammen med de nordiske redaksjonene.  I april gjorde han et intervju med Assange for Aftonbladet, tittel: «Int­ernet­världens egen James Bond».

Kanskje står Aftenposten friere nå som de har alle de 250 000 dokumentene, og de kan selvsagt ha deler av det fra andre. Men lite tyder på at Haugsgjerd har oversikt, presisjonen i informasjonen så langt har ikke vært imponerende. Avisa avviste før jul at de hadde stoffet fra Walhström, kilden var SvD, sa de, samtidig som SvDs redaksjonssjef selv skrev at Wahlström var kilden.

Å ha en Wikileaks-aktivist jobbende i redaksjonen er som å ansette Justisdepartementets informasjonsrådgiver til å skrive sakene om Storberget. Tidligere har det vært slik at Wahlström har hatt tilgang til alt materialet, deretter foret redaksjonene med deler av det, altså som en kilde. Samtidig har han åpenbart fått betalt for jobbing i redaksjonen. I VG har han «gjor­t deler­ av­ den enor­me jobben som det er­ å hente ut mater­iale fr­a databasen». Slikt blir det fort rot av.

Det var selvsagt ikke slik at Aftenposten ikke forsøkte seg på å få til en slik avtale som de nå er stolte av å ha kommet seg rundt:

– Har dere prøvd å få i stand en direkteavtale med Wikileaks?

– Ja, v­i har­ pr­øv­d, som alle andr­e, men det har­ ikke før­t fr­em, sier­ Almlid.

Oppdatert: Journalisten har en sak.

– Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel

Laura Perez Skardhamar skriver om sin ferske doktoravhandling Det private er politisk i Weekendavisen. Hun har sett på 1970-tallets kollektiver, øy-leire og mannebevegelser i Danmark.

Målet var å skape alternative og utopiske samværs – og livsformer, og det startet med 10 kollektiver i 1968. I 1974 bodde 100 000 dansker i 15 000 kollektiver, før det gikk raskt nedover.

I bokollektivet Kana, som Perez Skardhamar har sett spesielt på, var målet felles foreldreskap. Det gikk selvsagt ikke, etter tre år skrev en av beboerne, Kristian:

– De biologiske foreldrene er ikke blitt fratatt sin primærrolle, men vi har kunnet skape en situasjon hvor det ofte er absurd at den rollen eksisterer. Vi har ikke skapt noen fundamental ny situasjon, foreldre og ikke-foreldre eksisterer fortsatt.

Mannebevegelsen var mindre, men like utopisk. I 1975 hadde den i Århus og København mellom 200 og 400 medlemmer fram til begynnelsen av 1980-tallet. De arrangerte hvert år øyleir for menn og barn. Her skulle det skapes «et befriet område»  hvor alternative mannsroller og mannefellesskap skulle blomstre. Særlig jobbet mennene for å skape fellesskap hvor det ikke var individuell konkurranse eller dyrking av en revolusjonær macho-type, som var idealet. Mannen skulle ta ansvar for barn uten å bli sett på som kvinnelig. Manneaktivist Anders dro på leir med datteren i 1980, og sa:

– Det dreier seg ikke en skitt om morsinnstinkt, men om sosiale ferdigheter som kan læres. Gjennom praksis, som man pleier å si, når man vil slå noen i hodet med en diskusjon.

De ville revolusjonere samfunnet nedenfra og innenfra, brukte såkalt «kritikk/selvkritikk», «sensi-trening» og «rundemetoder.»

Christian, som bodde i Kana, skrev i 1976 i en tale holdt på kollektivkongressen:

– Derfor følte vi det å flytte i kollektiv som en poltisk aksjon, eksperimentet med nye samværsformer var et brudd med det tradisjonelle familiebegrep, det innebar en avvisning av den hierarkiske oppbygning i partiene – også de sosialistiske – og var et forsøk på å forene moral og politikk.

Så gikk det nedover. I 1981 skrev en anonym basisgruppemann:

– Åhhh, ja. Vi snakket og snakket og snakket og snakket og snakket og snakket oss selv og gruppen ihjel, følte til slutt at vi ikke hadde noe mer å si. Snakket ut hadde vi, selv om ikke noe hadde forandret seg synderlig for meg. BLOB! Sa det, vi må heller slutte. Så gjorde vi det.

–

Årets Bedrifts Jule Gave

Konsern Sjefen har fått jule gave fra Utviklings Redaktøren (bildet). Hjernen kommer i talg utførelse. Noen under ordnede kan sikkert finne på å vitse med material valget. Men gaven symboliserer altså Konsern Sjefens lysende hjerne. LYSENDE HJERNE!!!

Wikileaks’ politiske manifest: Skal ødelegge «den usynlige regjeringen»

Weekendavisen (ikke på nett, 10. desember) har lest Wikileaks manifesto fra august 2010 og en tidligere versjon fra desember 2006 som heter Konspirasjon som styreform.

De har funnet ut at Assange, som er forfatteren, er sterkt inspirert av boka Imperiet (2000) av de nymarxistiske filosofene Michael Hardt og Antonio Negri. Her beskriver de hvordan verden i dag er dominert av en autoritær global nettverksmakt, et amerkanskdokuminert imperium. I manifestet skriver Assange at det trengs motkrefter for å angripe den nåværende «nykorporatistiske» og «autoritære konspirasjon,» det USA-dominerte imperium, som undertrykker den individuelle og kollektive vilje til frihet, sannhet og selvrealisering. Assange vil avsløre imperiets skjulte dagsordener, misinformasjon, hykleri og løgner. En dedikert konspirasjonsteoretiker, altså. Wikileaks lover å utfordre imperiet og avsløre de konspirative nettverkene, slik at friheten skal gjenskapes og den usynlige regjering skal ødelegges.

I tillegg er manifestet preget av religiøs dommedagstenkning. Det USA-dominerte imperiet er et glupsk beist som skal forstenes som dyret i åpenbaringen. Mye artig, les selv.

Vittig: Selvhøytidelige akademikere blir humorister igjen

Det har gått litt trått for Harald og Bårds Storbynatt denne høsten. Forrige helg angrep Kjetil Rolness NRK-komikken i Dagbladet, han skrev at de fleste som ser på Storbynatt er født før 1959 (selv er han født i 1961). Det skulle vel være en vittig fornærmelse det da, bare gamliser (som ham) ser på. Det er noe innviklet metagreier her som jeg ikke helt får taket på. Rolness kritiserer noen for å ikke være morsomme, forsøker selv å være morsom i innlegget, men er det ikke. Ikke han heller.

For jeg synes også Storbynatt har vært bare halveis, én artig skjetsj i hvert program er kanskje litt lite. Men nå ser jeg potensiale igjen. Jeg tror de er på vei ut av uføret. Harald Eia har svart. Kjempegøy! Om de fortsetter med denne selvhøytidelige ad hominem-argumentasjonen kan de faktisk bli morsomme igjen, alle sammen.

Takk for god underholdning. Endelig! MER! Vi vil ha mer!

Jeg leser

Nynorsk-VG og Nynorsk-Dagbladet.

Mållagets viralforsøk, terningkast 2. Kjedelig.

En Niagarafoss av ideer

For et par uker siden blafret jeg gjennom Johan Galtung og Arne Treholts nye bok som handler om at de to begge er forfulgte genier.  I boka sier Galtung at boka til Treholt «Alene (1984) er for meg bedre litteratur enn Paa gjengrodde stier.»

Jeg visste jo alt da at dette var over toppen (vi snakker Everes/K2/Lothse – til sammen), men til min store glede har noen med utdannelse og erfaring tatt seg tid til å lese skikkelig. I DN i dag står Ane Farsethaas anmeldelse på trykk. Hun har kommet opp med en alternativ tittel på boka:  «Foreningen for gjensidig beundring».

Jeg klipper litt, siden denne frekke teksten ikke er på nett noe sted:

At Galtung beskriver seg selv som «en Niagarafoss av ideer» og krever en offisiell unnskyldning fra staten Norge før han vil gjøre landet den ære å bli gravlagt her, skrives lett på kontoen for professorens grandiose selvforståelse.  Verre er det at den skråsikre selvforherligelsen smitter over på hovedpersonen.  Galtung unnser seg for eksempel ikke å sammenligne Arne Treholts litterære meritter med Knut Hamsuns – en sammenligning som faller ut til Treholts fordel. Treholt takker uten motforestillinger og kvitterer med å rose Galtungs «glitrende gode» analyser. Han ser det tydeligvis ikke selv. Men det er egentlig et karakterdrap på vennen Galtung begår med dette selvgratulerende festskriftet.

Farsethås mener alle som har blitt skeptisk til Treholtdommen denne høsten med denne boka trygt kan vende tilbake til den gjengse oppfatning av Treholt-vennene som naive venstreideologer.

Slik blir du festens midtpunkt: Kle deg som en tulling

Fantastisk sak i VG i dag om at du kan ta den helt ut i år på julebord. «Det kan være befriende å få vise en annen side ved seg selv på julebordet», skriver avisa, som har illustrert saken med bilder av folk som ser koko ut (beklager dårlig illustrasjon, min HTC var uten Desire i dag). Det må forresten påpekes av «nude» kan være vakkert i år. Husk en runde med selvbruningskrem. Og strømpebukse.

Jeg skjønner fortsatt ikke at det kan eksistere en egen nisje for lettlestaviser i Norge. Subsidiene her må granskes.

Varslere og Wikileaks

Hva er så brilliant med Wikileaks egentlig?

Jeg er skeptisk til denne forgrunnsfiguren, Assange, selvsagt helt uten å ha satt meg inn i saken. Men det lille jeg har blafret forbi får meg til å tenke på ham som paranoid, mulig konspirasjonsteoretiker.

Jeg er ikke opprørt eller motstander av nettstedets aktivitet, men er det ikke dette journalister har gjort alltid (ofte bedre?).  Om jeg skulle lekket noe digert ville jeg vel følt meg tryggere i hendene i Guardian eller NY Times, enn i denne organisasjonen som tilsynelatende har store interne problemer. De etablerte avisene kan selvsagt legge ut lekkasjene på en nettside og leie inn programmerere som sørget for at det hele ble søkbart og kvalitetssikret, om det var viktig. Jeg forstår egentlig ikke alt hva Wikileaks har brakt oss, det er slik journalistikken alltid fungert. Nå har vi Wikileaks også, bare uten de etiske refleksjonene, regelverket og lange erfaringene som finnes i en redaksjon.

Det høres kjedelig ut, men det innebærer ansvar å forvalte et slikt materiale. Selv Wikileaks erkjenner det, og de fjerner informasjon som kan skade liv og helse.

Wikileaks kan kanskje være nyttig fordi de kan hjelpe «varslere» (før kalt «kilder»,  men vi er i 2010, kommån! å være sulten heter å «slite med lavt blodsukker) med å spre informasjon uten mediers vurderinger. Redaksjoner vil alltid vurdere om de synes stoffet er viktig nok eller om de har penger og krefter til å slåss mot advokater, som redaksjonene mange ganger har gjort når de har publisert hemmeligstemplet materiale.

Men redaksjonene (og blogger) er fortsatt helt nødvendige for å spre informasjonen Wikileaks lekker. Det er vel få som leser stoffet direkte ute på Wikileaks, til det er det for stort.  Dermed vil hensynet til advokater og motstand være tungveiende, selv om det kanskje kan hjelpe noe at lekkasjen kan bli kjent av flere via Wikileaks.

Nå er det FBI/CIA/Bilderbergergruppen/USA sine (velg det som passer)  bakvaskelseskampanje mot Assagne jeg har slukt i denne saken, vil noen sikkert mene. Denne voldtektssaken også videre. Og man skal virkelig ikke se bort fra at noen ganske proffe, tja, PR-byråer er innleid. Men jeg har ikke tid til å undersøke mer, tror fordommene mine tangerer virkeligheten her.  Tar jeg feil? Hva er kult med Wikileaks?

Den kuperte halen

I de siste månedene har Meland Gruppen jobbet mye med nyheter på papir. Anaologt og usexy, men jobben må gjøres i det store forskningsprosjektet livet er. Og det høstes interessante erfaringer. Om hva da? Jo, mest av alt hvor, eh, analogt det er. Som alle Gruppens fire lesere kan se,  går dette utover Melandbloggen. Saker legges ikke ut på nettet en gang, det blir ingen lenkeutveksling, diskusjon og langlivethet, jeg kaller dette forretningskonseptet Den kuperte halen (i motsetning til Den lange halen, altså)

Menmenmen, alt dette er nok grunnlag for en helt egen mediehusrapport fra Meland Gruppen, det kommer jeg tilbake til. Akkurat nå fikk vi tid til å legge ut noe overskuddsresørsj på internett igjen. Og det var bare det vi ville rapportere om, før vi går tilbake til klisjeene, blyet og lagerfrakkene. Her er Spion-Norge.

 

 

Forsker finner ny terrorhypotese i terapi

Jessica Stern (52), en av verdens fremste terrorforskere, blant annet forfatter av boka Terror in the Name of God: Why Religious Militants Kill (2004) hvor hun intervjuet 70 – 80 terrorister, har gått i terapi. I sommer skrev Clintons sikkerhetsrådsmedarbeider i Washington Post om hvorfor terrorisme fascinerer henne: På grunn av terror i hennes egen fortid.

Nå har Weekendavisen intervjuet henne (ikke på nett), og her forteller hun mer om voldtekten av henne (15) og søsteren, som aldri ble tatt alvorlig av politiet, og ikke særlig alvorlig av faren deres heller. Hun har kommet med en ny bok, Denial, hvor hun fremsetter en ny hypotese som hun ber forskerkolleger gå videre på. Mens hun tidligere har fortalt studentene på Hardvard at hun mener terror vokser frem i sivilisasjoner som blir ydmyket, i militariserte samfunn med mange unge menn som føler seg fremmedgjorte, mener hun nå det hele kan dreie seg om:

Voldtekt.

Hun understreker at dette er en hypotese, men hun orker ikke selv undersøke mer.  Stern forklarer hvordan det foregår seksuelle overgrepå på gutter på koreanskolene i Pakistan, utenfor offentlighetens kjennskap. Og det skjer også i Afghanistan, særlig på torsdagene, som hviskende omtales som man-loving-day (de har vel engelskkyndige voldtektsmenn, da, ellers så har danskene dette fra artikkelen i NY Times), fordi gjerningsmannen kan få forlatelse under fredagsbønnen dagen etterpå.

»Jeg har vidst om dette i mange år, men jeg knyttede ikke tingene sammen,« siger Jessica Stern til Weekendavisen.

Meland-bloggen syntes dette med voldtekt var interessant. Men så leste vi videre.

Boka som har kommet nå er en personlig erindingsbok, hun har i arbeidet med boka funnet ut at hun lider av posttraumatisk stressyndrom som følge av voldtekten, og det har også gått opp for henne hvor sterk følelsen av skam er hos voldtektsoffer. For noen går frustrasjonene over i vold mot andre i form av terror. Selv drømmer hun også om å drepe voldtektsmannen sin og psykiateren som avfeide ham som ufarlig.

Hun forteller hvordan hun selv gikk til ekstreme situasjoner, blant annet i huler i terroristland, for å intervjue terrorister. Alt dette, har hun skjønt nå, var drevet av voldtekten og hennes ønske om å forstå onde menn og onde gjerninger. Det posttraumatiske stresset gjorde at hun ble hard, tiltrukket av fare.

Stern forteller at hun har hatt god hjelp av medisin. Weekendavisens intervjuer slår i et spørsmål til Stern fast at terrorister er mer voldtatte enn andre når han spør Kan du øjne paralleller mellem terrorister, din voldtægtsmand og dig selv? Der er jo oplevelsen af seksuel ydmygelse til fælles.

(Hun ut i arbeidet med boka at hennes egen voldtekstmann også han var voldtektsoffer).

Stern svarer da at hun kan forstå hvor sinnet kommer fra hos terroristene (dette med at de er mer voldtatt er tilsynelatende ikke lenger en hypotese) og at hun har sympati med dem, selv om hun fordømmer handlingene.

For å si det med programleder Bright Jensen i Bokstavlig Stalt: –  Hva er dette for slags vissvass?

 

Forhåndsdømte media Treholt?

I går var jeg på debatt om dette temaet i regi av Oslo Journalistlag, og jeg holdt en liten innledning om pressedekningen den gangen.

 

Treholt i media i 25 år on Prezi

Det er ofte vanskelig å diskutere mediadekningen av Treholt-saken, det sklir fort ut i en debatt om skyld og ikke skyld, særlig siden mange av deltakerne i debatten deltar fordi de har tatt tydelig stilling i saken.

Aktivister er ikke de beste til å vurdere mediadekningen i en sak, de har en tendens til å legge mest merke til dekning som går i deres disfavør. De er som Midt-Østen-aktivister som roper etter objektivitet, men det er jo ikke det de vil ha, tvert om, de leser de samme avisene og hisser seg opp over pro-palestinsk og pro-israelsk dekning, gjerne i en og samme sak.

Så i den grad noen er interessert i å finne ut om Treholt ble forhåndsdømt i media trengs det en nylesning av mediene fra den gangen, fortrinnsvis av noen som ikke dekket saken i 1984 og som ikke er aktivist i noen retning.

Det fremholdes ofte at Treholtsaken ble så omfattende på grunn av det polariserte klimaet den gangen, det sies at man ikke evnet å tenke annet enn spionasje når man hørte om hemmelige møter med KGB.  Ja, slik var det nok for mange, men dette klimaet var ingen upreget av. Om det var så polarisert betyr det at datidens vurderinger og forskningsarbeider som diskuterte forhåndsdømming i pressen også var preget av det. Om noen virkelig vil bruke tid på å finne ut av dette, så må de i tilfelle gjøre arbeidet på nytt.

Jeg har lest bare litt av pressedekningen fra den gangen, mest i min egen avis, men også VG, Arbeiderbladet og Aftenposten.  Og det er selvsagt riktig at avisene slo på stortromma, Treholt var jo en politisk kjendis. De satte på trykk spekulasjoner fra anonyme kilder, mange ganger ganske ville påstander som vi aldri siden hørte mer om. Avisene var fæle til å lage moraliserende saker om at Treholt bodde i en «luksusleilighet» og spilte på hester på Bjerke.

Tabloidenes virkemidler ble tatt i bruk til det fulle, VG hadde sågar fra dag én KGB-logo på alle Treholt-sidene sine (se presentasjonen), og hadde» spion-reportasje»-team. Dagbladet hadde 20 journalister på saken fra første dag, de hadde i dagevis 15 sider med «spion-ekstra» og brakte Treholt-oppslag hver dag i en uke. Treholt var både «iskald agent», «dobbeltmennesket» og «gambleren».

Men likevel ble jeg litt overrasket da jeg gikk gjennom dekningen . Jeg hadde jo hørt om den massive forhåndsdømmingen, og trodde det var slik. Til og med Gjenopptakelseskommisjonen landet på at han ble forhåndsdømt.

Men allerede fra starten av dekningen bringer i alle fall Dagbladet og VG alternative syn, de intervjuer tidlig Treholts familie, som støtter sønnen. Johan Galtung var ute den første uka med sitt budskap om at Treholt spionerte for fred. I lederene sine var Dagbladet kritisk til «borgerpressa» (det betød den gang Aftenposten) som de mente svinet til Arbeiderpartiet, de minnet om at det ikke var forbudt å snakke med sovjetiske representanter. Avisa var også tradisjonelt kritiske til POT. De skrev som riktig var at Treholt hadde innrømmet overlevering av graderte dokumenter og møter med KGB, men de skrev også at han hadde benektet spionasje. I spekulasjonene om motiv kom mange spektakulære teorier, men også her ble det påpekt at penger neppe var motivet. VG skrev den første uka at kofferten til Treholt ikke inneholdt noen bomber.

Etter en ukes dekning oppsummerte Hans Fredrik Dahl dekningen i en kommentar i Dagbladet, han skrev at alle avisene hadde begått tabber, de hadde gjort Athen og Beirut til «spionreir», og de hadde satt på trykk motstridende oppplysninger, men de hadde også gjort mye bra arbeid. Dagbladets kommentator Jon-Hjalmar Smith skrev hele veien ganske pro-treholtsk.

Noe av kritikken mot mediedekningen har handlet om at POT lekket til mediene, som så gjenga dette ukritisk. Ja, det var nok mange slike tilfeller, mange opplysninger som ble trykket var uriktige eller uviktige. Men det var ikke bare én side i saken som forsøker å påvirke mediene. I Dagbladet følte de nok at de hadde et skup da de fikk smuglet ut Arne Treholts brev fra fengselet, i alle fall ble det oppslag på oppslag ut av det.  Før det dekket avisene rettssaken nærmest minutt for minutt, og dekningen kan nok se ensidig ut om man bare leser tilfeldige utgaver av avisene. Sett samlet, derimot, ser man at vinklingene avhang av om det var aktoratet eller forsvarernes dag i retten. Treholts forklaringer og forsvar ble dekket like nøye og edruelig som aktoratets innsats.

I den grad Treholt ble forhåndsdømt (og ja, hva betyr nå forhåndsdømt?) må vel skylden være delt mellom media, og:

Politikere: Skuffede politiske venner og Arbeiderpartifolks om ville ta avstand fra Treholt fortest mulig bar mye ved til bålet.

Myndighetene: De første pressemeldingene i saken (se presentasjonen), blant annet den fra riksadvokat Flornes, inneholdt ingen feil jeg kan se, men kanskje skulle han ha understreket at Treholt hadde benektet spionasje. At pressefolk skulle vært mer kritiske til disse meldingene, som det er blitt hevdet, forstår jeg ikke helt. Hva slags kritiske spørsmål skulle de stilt?

Treholt selv: Han innrømmet jo en hel del. Det er litt pussig at media fikk kritikk for å bringe «usanne historier om barn i Øst» (som hans forsvarer sa den gangen), når det var Treholt selv som fortalte historien. Det var også Treholt som fortalte i avhør om orgiebilder som KGB presset ham med. Det tok 8 – 9 måneder før han trakk disse innrømmelsene. Skulle pressen stilt seg kritisk til hans egne innrømmelser? Joda, men det gjorde de også. Og det viste seg at mange av dem var oppspinn. VG trodde ikke på denne historien om barnet i Tsjekkoslovakia. De stakk ned, fant Treholts romanse Zusanna og fikk avkreftet det hele.

Nå når det er så mye snakk om boikott av Israel igjen

Denne saken er jo en gjenganger, vi journalister kan bare resirkulere det vi skrev i fjor.

Boikotten mot Sør-Afrika trekkes stadig fram av boikott-forkjempere, som mener vi nå bør iverksette de samme virkemidlene mot Israel. Det sørafrikanske apartheidregimet falt sammen i 1994, etter en mangeårig kulturell og etter hvert økonomisk boikott av landet.

Ifølge forskerne F. W. Lancaster og Lorraine Haricombe, som gjorde en stor undersøkelse blant sørafrikanske akademikere etter at boikotten var opphevet, opplevde 57 prosent av de spurte akademikerne virkninger av boikotten.

Det var flere humanister som rapporterte at de ble rammet, mens naturvitere på sin side fortalte om mer alvorlige hindringer. Den vanligste effekten var vansker med å få tak i informasjon og å få forskere til å besøke landet (rundt 150 av 513 rapporterte dette). 15 prosent fikk problemer med å delta på konferanser utenlands, 30 prosent opplevde å få manuskripter avvist i utenlandske tidsskrift. Ni prosent rapporterte om problemer med å samarbeide med forskere i andre land.

Men i de fleste tilfellene klarte forskere og biblioteker å omgå boikotten, for eksempel ved å bruke en tredjepart i andre land, noe som imidlertid førte til forsinkelser og økte kostnader.

– Det at flesteparten av akademikerne i vår undersøkelse mente boikotten var en irritasjon heller enn et signifikant hinder for å jobbe vitenskapelig, antyder at boikotten fungerte mer symbolsk enn som en effektiv endringsmekanisme, skriver de to.

En uventet positiv bieffekt av boikotten, skriver de to, var at mangelen på utenlandske bøker førte til flere egenproduserte og bedre tilpassede bøker, samt at man begynte å studere hjemlig litteratur heller enn utenlandsk. Samarbeidet lokalt bedret seg.

Forsker og Sør-Afrikaekspert Liv Tørres har sett på virkningen av boikott i landet. Hun mener den akademiske boikotten var vellykket, at handelsboikotten langt på vei var mislykket mens deler av den internasjonale finanssektorens tiltak overfor Sør Afrika faktisk også hadde effekt selv om den strengt tatt ikke var omfattet av de internasjonale sanksjonene.

Forsker Neville Alexander fra Universitetet i Cape Town har skrevet at sørafrikansk akademia ble satt tilbake på grunn av boikotten som han mener ble for langvarig. I sin endelige form mener han boikotten hadde liten effekt på myndighetene og akademikerne som støttet apartheid. Primæreffekten mener han var å sette forskningen noe tilbake, og at akademia i landet har lidd av dette i ettertid.

Meland Bloggen er kjedelig av seg, og tror akkurat som bi-arbeidsgiveren sin Dagbladet ikke på denne boikotten. Her er Bjørn Gabrielsens bloggpost til boikotterne.

En familie av leger (og en landsforræder)

Jeg tror ikke lenger likevel at quisling er et så utbredt begrep som norske språksjåvinister vil ha det til.

Se hva jeg fant i USA, i Madison, Wisconsin:

Vidkun Quislings yngre bror Arne (født 1898) flyttet til USA i 1923 som ferdigutdannet ingeniør.  Han var den eneste i denne familien som førte genene videre, Vidkun hadde ingen barn, søsteren Esther døde ung, Jørgen mistet kona og ble gal (og barnløs), og flere søsken var det ikke. Arne fikk en datter med en norsk kvinne. Han skiftet ikke navn, men levde videre med sin familie i Brooklyn, helt isolert fra det norsk-amerikanske miljøet. I 1980 ble han kjent for allmennheten, han var tilgodesett i Maria Quislings testamente, hun døde i 1980.

I tillegg dro Arnes onkel Andreas Quisling, lege, over til USA.

Det er hans etterkommere som har spredt seg over hele landet, fortsatt de fleste som leger.

Sønnene til Andreas Quisling, nemlig Abraham, Rolf, Gunnar og Sverre Quisling (og kanskje Axel), var alle leger, og drev legepraksisen videre etter faren. De opprettet Quisling-klinikken på bildet sammen.

Gunnar døde i 1951, og vi vet om ham fra en nekrolog at han fikk Legion of Merit for innsatsen under andre verdenkrig. Han deltok i invasjonen av Normandie, og designet blant annet gassmasker for soldater med briller. Han jobbet også med giftgasser, og fikk sin utdannelse i Wien. Gunnar var altså søskenbarnet til Vidkun. Mest tenkelig var Andreas bror av Vidkuns far, presten Jon Lauritz Qvisling (han skrev med v). Det ser ut som denne amerikanske familiegrenen tok veldig avstand fra Vidkun, noe broren Arne ikke egentlig gjorde.

Sønnen til Gunnar, Richard, er lege i dag (øre, nese , hals han også), og det er også broren Ronald Quisling, han jobber i Florida. Richards datter er barnelege.

Sverre ser ut til å ha dødd som 101-åring i 2001. Noen måneder etter døde den siste Quisling-broren i denne generasjonen, nemlig Rolf.

Elvis Costello har kjørt forbi klinikken og har den med i låta Green Shirt.

Nancy Feingold (navnet må da være jødisk?) jobbet ved Quisling-klinikken fram til 1996, da den ble nedlagt.

Men Quisling reiste seg igjen. I 2000 ble Quisling-komplekset pusset opp , etter at det var nær ved å ble revet, fant noen ut at det var bevaringsverdig. Her er et nytt bilde. Den ærverdige klinikken er blitt til Quisling Terrace apartments.

Men Quislingklikken finnes fortsatt den også, Richard Quisling i Nashville driver den, ifølge quislingclinic.com.