Teknologien og journalistikken i 2009

Meland Konsernet skal på New Media Network i dag. Konsernsjefen sitter i panelet som skal diskutere Hva som var viktigst i 2009.

Her er panelet:
Astrid Meland- journalisten
Kristin Skogen Lund- topplederen
Carsten Pihl – teknologen
Ole Petter Nyhaug – analytikeren

(Her har det åpenbart skjedd en feil fra New Media Networks side. Konsernsjefen er kalt “journalisten”, mens det riktige skulle vært den analytiske VIP-teknologtopplederen.)

Da jeg ble oppringt for å spørre om å bli med, spurte jeg om hva jeg kunne snakke om. Det skulle handle om hvordan teknologien har påvirket journalistikken i 2009. Som for eksempel at Dagbladet beklaget Moland-forsiden sin “Se så syk han er” etter Twitterstorm. Den hendelsen tror jeg egentlig ikke hadde noe særlig med Twitter å gjøre, men teknoptimister som oss er villige til å overse en telefonstorm i en slik situasjon.

Uansett. Nå har jeg tenkt over hvordan nyhetsåret 2009 har vært på nettet. Og endte opp med å notere meg dette:

Januar var en travel nyhetsmåned, vi var allerede i gang med Gazakrigen fra årsstart, en krig som også førte til de største opptøyene i Oslo på mange, mange år. Krigen var vanskelig å dekke fordi journalister ikke slapp inn i Gaza. Allerede er det blitt avholdt seminar om hvor mye bloggerne og sosiale medier betydde i de 23 dagene krigen varte.

15. januar landet et fly på Hudsonelva i New York, og muligens var Twitter først ute med bildet fra hendelsen. Det er litt omdiskutert.

20. januar i år satte vel antakelig verden rekord i antall journalister på jobb samtidig. Obama ble innsatt som president. Alle hadde vi dekning natta gjennom med stor variasjon av oppslag, grafikker, twitring, kommentarer, nettmøte osv.

Det kuleste i 2009 er at vi journalister blir banket på nyhetshendelser hele tiden, nyhetene kan leses først på Twitter og i andre sosiale medier.  For journalister betyr det at sosiale medier er blitt et viktig arbeidsredskap som de må følge med på. For leserne betyr det at de har fått det endelige beviset på det de har vist hele tida: De er smartere enn oss.

Nytt av 2009 er nok også at leserne og bloggere for første gang har kunnet diskutere direkte med old school-journalister. Nå for tiden retwitrer vi oss selv på utesteder og kaller kommentatorer bare for “attmariesimonsen i ett ord med små bokstaver uten punktum”. (@mariesimonsen).

Dessverre har vi ikke denne dialogen med leserne i samme grad i våre egne spalter på Dagbladet.no.

Tvert om har vi hentet inn eksternt materiale hos oss. Stoffet som finnes på Twitter er blitt så viktig for oss at vi har lagt det inn i våre egne saker med hashtags, og slik har leserne kunnet følge med på hva som ble twitret om finanskrisa, for eksempel da den rammet Island i januar. Dette var en videreføring av opplegg flere begynte med i 2008.

2009 var året da vi til tross for Twitters sjarm, skrev alt for mye om tjenesten, en tjeneste som engasjerer noe sånt som 3 prosent av Norges befolkning. Det mye større nettstedet Facebook føles nok litt gammelt for forsøksvis innovative journalister. Nettstedet feiret femårsjubileum i år.

Facebook er likevel stadig et viktig sted for debatt om journalistikk. Hva skulle de debattere om de ikke hadde oss å være sinte på? Journalistenes deltakelse i sosiale medier bidrar til å senke journalistforakten. Journalistene må ta seg tid til å delta og snakke med leserne.

For det snakkes om interessante ting på nett. I år har kommentarfeltene og bloggene eksploderer i saker om Snåsamannen og annen New Age, et tema som engasjerte leserne sterkt, og som ble aktuelt på nytt da prinsesse Märtha ga ut sin bok. Her synes jeg leserne bidrar med en mangelvare i redaksjonene: Naturfagkompetanse. Det minner igjen om at leserne er smartere enn oss journalister som skal dekke alle felt.

Brukerdeltakelse gjør sakene bedre, vi får rettet opp ortografi, grammatikk, utregningsfeil, oversettelsesfeil og analytiske feil. Du er ikke journalist før du har brukt statistikk til å villede.

Når Darwin-året skulle markeres i år hentet vi imidlertid inn akademikere for å skrive for oss. Det samme har vi gjort med Astronomiåret. På nett kan ekspertene virkelig boltre seg i spaltemeter. Vi oppfordrer dem til å bidra i kommentarfeltet, og det gjør de med glede. Dette er ting vi må videreutvikle framover. Hva med å la kildene vi bruker i sakene delta i debatten etterpå?

Svineinfluensa har vært en leservinner i 2009, her har mange aviser klart å lage kule kart og grafikker, med leserne på laget. Flere leserreaksjoner enn da Michael Jackson døde har vi vel neppe sett. Det var kondolanseprotokoller, lesernes bilder og live-rapportering.

I tillegg kan jeg fra nyhetsåret 2009 melde at Saab nesten har blitt nedlagt i hele år. Vi har hatt den samme skattelistedebatten som vanlig, med helt udokumenterte påstander om hva utlegging på nett fører til. Sosiale medier er blitt viktig i opprøret i Iran der myndighetene forsøker å hindre pressedekning. Det har vært stortingsvalg med grafikkløsninger og livestudio med mer seriøse satsninger enn noen gang tidligere. Kongo har vært dominert av nettets livedekning, dessuten har vi akkurat lagt bak oss jubileet for murens fall, krigen i Pakistan foregår fortsatt og snart skal Nobelprisen deles ut.

Det har vært en del å ta tak i, altså. I Dagbladet har den største teknologiske innovasjonen bestått i innføringen av et egenlaget produksjonssystem som heter Labrador, som nå tas i bruk for alle reportere. Redaksjonene er slått sammen, alle skal levere i alle kanaler og vi har en web first-strategi, som betyr at alt som er konkurranseutsatt skal ut først på nett. Labrador, som er nettbasert, tar utgangspunkt i webpublisering. Det er et wysiwyg-system, man jobber direkte med saken ute på nett, vi drar inn bilder, kart, video og slikt direkte i artikkelen. Journalistene får mulighet til å lage mashups og egne seksjoner.

Men utgangsspørsmålet var altså hvordan teknologien har påvirket journalistikken i 2009.

Oppsummert tror jeg vi kan si det er lite nytt å melde i forhold til året før. Vi driver mer med det samme, og vi driver fortsatt også mye med tradisjonell papirjournalistikk i et nytt medium.

Teknologien har ikke gjort så mye nytt med journalistikken eller endret hvordan vi gjør jobben vår, men den har gjort noe med hvordan leserne forholder seg til hva vi forteller dem. De har allerede hørt det på Twitter. 2009 ble året da vanlige journalister ble banket på nyhetsoppslag av deltakerne i de sosiale mediene. Dette skaper andre rammer for journalistikkens relevans, den flyttes ut av spaltene våre og over på andre plattformer.

Den meste av interessante nettinnovasjonen skjedde ikke i avisredaksjonene i 2009, men blant 15-åringer som lager apps og hos garasjenerder av alle slag. Nyhetsavisene på nett er best til å være nettopp det, nyhetsaviser, og blir de best på noe annet kopieres de ofte raskt. En trend ser ut til å være at man ikke lager alt selv, men drar inn Twitter og andre tjenester i sin nyhetsdekning.

Trafikkmessig har 2009 vært et fantastisk år. De siste ukene har vi hatt rundt 50 prosent økning i forhold til samme uke i fjor når vi teller visninger av forsiden. I snitt for året har vi økt med rundt 20 prosent for forsida. Vi holder tritt i forhold til konkurrentene. I forhold til i fjor har vi økt daglige unike brukere med 12% og VG har økt med 13%, det er totalt med alt fra 123spill til Nettby.

En stor og synlig endring i 2009 er at topplederne i mediebransjen sier de helt riktige tingene nå. De snakker om hvor viktig teknologisk innovasjon og sosiale medier er, de har til og med fått meg seg hvordan dette endrer journalistrollen. Men selv om de har stått på teoriprøven vet jeg ikke om de klarer oppkjøringa.

GJØRE SELV! Jeg er stooor.

Leter du etter sporene av din erkekonservative kjerne? Sett deg inn i diskusjonen om sykefravær. Her moraliseres det overalt i debatten, uavhengig av politisk ståsted.

I Meland Konsernet forsøker vi å være åpne for å lære mer om dette kompliserte feltet der begge sider i det politiske landskapet mener de har løsningen: Gjøre alt absolutt motsatt av det motparten foreslår. Da går sykefraværet ned.

Meland er bedriftsleder og har i 10 år nå gitt seg selv fri egenmeldingsrett. Det har ikke fått ned fraværet. Det er sikkert derfor vi som bedriftsledere flest ikke alltid forstår innspill om at bare arbeidstakerne får tillit så går alt sykefraværet ned.

Mandal er for eksempel mye omtalt, kommunen som gir de ansatte rett til å egenmelde seg i et helt år uten å oppsøke lege. Mange mener fraværet vil synke om ansatte får rett til å bruke egenmeldinger som dette, og rapporten viser jo da også at fraværet går ned i Mandal.  Dette forklares med at man gir mer tillit til den ansatte, og dermed ansvar.

Det er flott at sykeværet går ned, men hvorfor? Få forklarer det skikkelig i omtalen av opplegget som flere kommuner hiver seg på.

Er det altså slik at ansatte blir syke fordi de ikke får sykemelde seg selv?

Syke av hva da, for eksempel?

Mistenkelige sjefer?

Så om vi bare gis et valg blir alt kjempebra?

Kanskje vi skulle gis et valg om vi vil gå på jobb hver dag også?

Blir arbeidsdeltakelsen på 150 prosent da?

Forstår ikke. Forklare noen?

Dette er ikke et hjerte

Det er noe helt annet. Men hva det er kan jeg ikke si.

Det morsomste med forsiden til Dagsavisen i går, den som hadde et halvt hakekors på forsiden, var at ingen oppdaget den før på ettermiddagen.

Saken i Dagbladet.no var den første omtalen jeg så. Saken ble publisert mandag 30.11.2009 kl. 21:11. Arne Strand i Dagsavisen sa da om forsidehakekorset som illustrerte minaretforbudet i Sveits:

- Forsida er uheldig fordi den er misforstått. Folk har forstått det til å være et hakekors. Det er et sterkt virkemiddel som ble uheldig fordi så mange så noe helt annet i det, sier Arne Strand.

Morsomt at hitlingen har nådd papiravisforsidene. Enda morsommere at redaktøren ikke vil si hva han mener dette halve hakekorset egentlig forestiller. Noen forslag?

Tabloide aktivister

Er det finanskrisa som har ført arbeidsledige journalister over i aktivistverdenen? Eller har de lært seg helt selv å bli mer tabloide enn tabloidhorene?

Ulike ideelle organisasjoner og aktivistgrupperinger kritiserer ofte pressen for å være for unyansert.  “Unyansert” betyr selvsagt bare “ikke nok om det vi jobber med.” Om vi bare hadde hørt på dem litt mer så hadde vi fått vite at:

Halvparten av alle jenter i India tvangsgiftet, ifølge Plan Norges reklamekampanje. Det er en sterk overdrivelse.

Oslo er en ren krigssone i helgene, rett før stengetid selger utestedene fire øl for prisen av en, meldte Actis på Dagsnytt 18 i går. De må kanskje ut litt mer.

Jeg er slett ikke forarget, jeg er imponert. Men det finnes mange flere eksempler. Anyone?

Statistikk og stråling

Meland Konsernet har kommet over en fysikkamanuensis som forklarer hvorfor det er som forventet når en metaanalyse viser at 11 prosent av mobilstråleforskningen viser helseeffekt av mobilstråling.

-Vi bruker statistikk, gjerne det som kalles 95 %-konfidensintervall som utgangspunkt når vi analyserer resultatene av studier. I det ligger at at man bare i 95 prosent av tilfellene forventer at man trekker riktig konklusjon av resultatene. I fem prosent tar du feil. Gjør du 20 studier på ett og samme system, vil man statistisk kunne si at ett av studiene vil vise effekt (5%), selv om det ikke finnes noen som helst sammenheng, sier Arnt Inge Vistnes.

Mer om mobilstråling og helseeffekt i Dagbladet.no.

“Jeg er feit, du er støgg, jeg kan slanke meg” på intellektuellsk

Jeg leser Klassekampen, og i bokmagasinet har Tom Egil Hverven anmeldt Aftenposten-journalist Kjetil S. Østlis bok “Politi og røver”. Han får god kritikk. Hverven ble nok positivt overrasket, for han tålte egentlig ikke trynet på Østli. Han skriver:

I utgangspunktet er jeg ingen nesegrus beundrer av journalisten Østli i Aftenpostens A-magasin. Han fremstår av og til, også på bilder – en ikke uvesentlig del av en dokumentarisk selvfremstilling – som en litt puslete og mindre selvironisk utgave av Thomas Giertsen, en slags ung gutt med skjegg. Giertsenaktige guttestreker bidrar mer til latter enn selvrefleksjon. Og det er vel omtrent ved fliret Giertsens ambisjoner stopper.

Dette er nok den gjennomtenkte omformuleringen av reaksjonen Hverven ofte får når han ser bylinebildet til Østli i A-magasinet. Da bokanmelderen skrev dette var han smart nok til å argumenterer for at det er relevant hvordan Østli ser ut på bilde, slik at ingen kan ta ham for det.  Stilig. Jeg har mye å lære. Jeg trodde utseendekommentarer var faux pas i akademia, men slik kan det altså gjøres.

For øvrig er det bare i Klassekampen anmelderen finner ut at to av høstens sentrale bøker handler om innføringen av NPM. New Public Management er ifølge Hverven tema både i Geir Gulliksens roman “Tjuendedagen” og i Østlis Bragevinnende sakprosa. Jeg tror dette må være første gang Klassekampen skriver om NPM uten å ha med den faste faktaboksen sin som forklarer hva NPM går ut på.  Det er da også overflødig nå som det viser seg at det er mulig å putte hva som helst inn i begrepet.

Dette blir ekstra morsomt fordi DNs Kjetil Alstadheim denne uka skrev om begrepet i sin kommentar om Fagforbundets landsmøte i Folkets hus. Leder Jan Davidsen sa i talen sin “new public management” 12 ganger (endelig bærer fagforeningsbossenes engelskkurs frukter). Alstadheim skrev:

Ikke alle vet hva “new public management” er for noe. Men ganske mange av dem som gjør det, abonnerer på Klassekampen. De siste tre årene er begrepet bare omtalt 388 ganger i norske medier. 182 av gangene var i Klassekampen.

Cool on terror

Vi hadde ikke peiling på 1990-tallet. Så klart hadde vi ikke det. Det var baskere, IRA-folk, noen få venstreekstreme, bare europere, som utførte terrorangrep på europeisk jord.

Militante islamister fikk asyl i mange europeiske land på 1980- og 1990-tallet. I Danmark hjalp det på søknaden å si du var terrorist. De kunne jo ikke sende hjem folk som ble truet med drapsdom i hjemlandet.

Disse folkene utgjorde da heller ingen direkte trussel i landene de fikk opphold i, og hva de planla av aktiviteter i utlandet var det ikke så mange som brød seg om.

Europeiske myndigheter visste det ikke, men det var faktisk en garanti mot terrorangrep å ha militante islamister boende i hjemlandet. Fram til 1996/98 sa al-Qaidas ideolog at terrorangrep i islamistenes safe havens var uaktuelt. Siden er dette åpenbart blitt endret.

Til og med amerikanerne var slappe på terror. De fikk ikke med seg bin Laden før godt utpå 1990-tallet, og terroristene som sprengte bomben i Word Trade Center i 1993 kom inn i USA uten problemer.

To av terroristene kom til JFK 1. september 1992.

Ramzi Youse hadde arr i ansiktet og på hendene som følge av forsøk med bomber i al-Qaidas treningsleire i Afghanistan.  Han manglet et skikkelig pass og visum, men ble likevel sluppet inn. Han søkte politisk asyl på et falskt irakisk pass.

Reisefølget hans, Ahmed Ajaj, ble riktignok arrestert, han var kledd i religiøse klær og så mistenkelig ut.  Muligens var det en del av planen at han skulle skape oppstyr, slik at førstemann kom inn. Han ropte i alle fall “Mora mi var svensk!” Han hadde brukt pelifix på et stjålet svensk pass og limt på sitt eget bilde. Det falt selvsagt av og han hadde bombemanualer og papirer med al-Qaida trykket på i bagasjen. Amerikanske myndigheter brydde seg ikke om det siste.

Terrorangrepet ble gjennomført som planlagt. Seks døde. Det var ikke mange som hadde hørt om bin Laden og al-Qaida på denne tida. Ajaj, som hadde sittet inne siden opptrinnet på JFK, bidro til terrorangrepet fra fengselet og ble sluppet fri tre dager etter terrorangrepet i 1993.

Meland Konsernet mener ikke det er grunn til sånn voldsom etterpåklokskap på grunn av dette, det er mest en morsom historie. De blir ofte gode historier når det går noen år. Her er resten av saken om oppbygning av ektremistmiljø i vårt nabolag.

Meland Konsernet har ansatt ny taleskribent og powerpointekspert

Dette er det første han har gjort:

Meland Konsernet is the industry leader of out-of-the-box metrics. Our frictionless feature set is unmatched, but our collaborative nano-CAE and simple operation is always considered an amazing achievement. Quick: do you have a dynamic game plan for regulating unplanned-for C2C2B, clicks-and-mortar networks? We pride ourselves not only on our functionality, but our simple administration and newbie-proof operation. Think plug-and-play. Our technology takes the best aspects of WAP and Flash. We will unleash the buzzword “strategic”. Think ultra-C2B2B. Our technology takes the best aspects of Apache and XHTML. Think super-real-world. We think that most compelling web portals use far too much RDF, and not enough Unix. If all of this comes off as astonishing to you, that’s because it is! It sounds disorienting, but it’s 100 percent 100% 100% realistic!

Mer av hans arbeider her.

Mobilstråling

Frankrike vil forby mobilbruk,  Sola kommune går over til fasttelefon og en amerikansk ekspertgruppe jobber for tida med å senke grenseverdiene for mobilstråling og minske barns mobilbruk. De baserer seg på The BioInitiative Report, hvor mange ulike forskere har bidratt med forskningsartiker om elektromagnetiske felt og effekt på helse. Rapporten ble presentert som alarmerende, mobilstråling er helseskadelig og noe må gjøres.

Konsernet har sett litt på denne rapporten. Til nå har vi brukt bare faks og brevdue,  men vurderer nå å gå til det skritt å kjøpe inn en fasttelefon.

Det viser seg at rapportens bidragsytere er skjevt valgt ut blant stråleforskerne, de fleste som er med trodde på forhånd at mobilstråling er skadelig.  Rapporten er frontet av en kvinne som ikke er forsker, Cindy Sage er aktivist, men skrev likevel sammendraget av rapporten, hvor hun feiltolker og overdriver funnene til forskerne. Hun har i tillegg et privat firma hvor hun blant annet tilbyr folk hjelp med å finne kilder til elektromagnetisk stråling i hjemmene sine.  Hun forsøker ikke å legge skjul på at hun er aktivist. I introen til rapporten skriver hun:

Scientists do have a role, but it is not exclusive and other opinions matter….Some experts keep saying that all studies have to be consistent (turn out the same way every time) before they are comfortable saying an effect exists.

Les hele saken i Dagbladet.no.

Palins ikke flytende i norsk

Sarah Palin har gitt ut selvbiografi, den er trykket i 1,6 millioner eksemplarer og ligger på bestselgerlistene. Bare Bibelen kan konkurrere mot slikt.

Jeg tipper det ikke er mange av de norske journalistene som har omtalt boka som virkelig har lest den. De har i så fall gått glipp av en KJEMPESAK og OPPSLAG. Dagens store sak, vil noen si.

Meland Konsernet har i hvert fall ikke lest boka, men det har visst Weekendavisen. De skriver om Sarahs fortelling om sønnen Trig, som ble født med Downs syndrom.  Sarah forteller i boka at ektemannen hennes Todd valgte navnet i den tro at Trig betyr “sterk” på norsk.

CBC forklarer:

Her husband Todd had chosen the name believing it was Norse for “strength.” (“Trygg” actually means “safe” or “reliable” in Norwegian.)

Her Sarahs egne ord om å bli gravid som 43-åring.

Annenhver jente tvangsgiftet som barn i India?

Oppdatert:  Denne annonsen ble kåret til den beste annonsen i Aftenposten i september av avisas fagjury for evne til å engasjere, fordi den er “enkel sterk og tydelig.”

Og feilaktig. Dette skrev jeg om annonsen tidligere i høst:

Dette er annonsekampanjen Plan Norge Norge kjører for tiden.

Tvangsgiftes virkelig annenhver jente som barn i India? Dette syntes jeg hørtes mye ut. Kanskje har Plan falt i den kjente aktivistfella hvor de overdriver det de forsøker å bekjempe?

Plan oppgir ikke lett synlig kilde for tallet på nettsidene sine.  Jeg ga opp Plan og fant disse tallene fra UNFPA som er fra 2005, men ingenting tyder på at det er blitt verre i 2009:

In some countries, more than half of all girls under 18 are married. Specifically, the percentage of girls (aged 15 to 19) married by age 18 is:

• 76 percent in Niger
• 74 per cent in the Democratic Republic of Congo
• 54 per cent in Afghanistan
• 50 per cent in India
• 51 per cent in Bangladesh

While age at marriage is generally increasing, it is not uncommon to find girls married before age 15.

• In Ethiopia and some areas of West Africa, some girls get married as early as age 7.
• In Bangladesh, 45 per cent of young women between 25 and 29 were married by age 15.
• A 1998 survey in the Indian state of Madhya Pradesh found that nearly 14 per cent of girls were married between the ages of l0 and 14.
• In Kebbi State of northern Nigeria, the average age of marriage for girls is just over 11 years, compared to a national average of 17.

UNICEFs tall for India er:

Child marriage ; 1998–2007*, total	47
Child marriage ; 1998–2007*, urban	29
Child marriage ; 1998–2007*, rural	56

UNICEF definerer “child marriage” som ekteskap der jenta er under 18. Det er sikkert herfra Plan har sine tall. Og dermed kan de med en viss FN-tyngde hevde å ha sitt på det tørre.

Men det er ingenting i disse tallene som tyder på at halvparten av alle jenter i India virkelig blir giftet bort som barn. Det mest dramatiske tallet er altså fra den indiske delstaten Madhya Pradesh hvor nesten 14 prosent av jentene ble gift mellom 10 og 14 år.

I en annen undersøkelse publisert i Lancet (som ikke ser ut til å være representativ for hele India) som Reuters refererte, er det de færreste som gifter seg som barn:

Researchers analyzed data from a national family health survey that was conducted from 2005 to 2006 in India. The survey involved 22,807 Indian women who were aged between 20 and 24 at the time of the survey.

Of these, 22.6 percent were married before they were 16, 44.5 percent were married when they were between 16 and 17, and 2.6 percent were married before they turned 13.

Tenåringsekteskap ser ut til å være det mest vanlige. Det er ille nok.

Tvinges alle? Forsvarere av arrangert ekteskap legger stadig vekt på at man må skille tydelig mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Men når jenta er under 18  virker det ikke fornuftig å snakke om det arrangerte ekteskapets fortrinn.

Tillegg: Etter enda litt mer googling fant jeg dette på Plans nettsider: “I India giftes nesten halvparten av alle jenter bort før de fyller 18, og en av fem før de er fylt 16.”

I kampanjen deres er det blitt til: “I India blir annenhver jente tvangsgiftet som barn.”

Ok. De har nok bare ansatt en journalist.

Her ligger Lot med datteren sin

Første Mosebok er blitt tegneserie (igjen), nå er det den amerikanske tegneserieskaperen R. Crumb som har tatt oppdraget. Han har brukt fire år, fulgt bibelteksten ganske slavisk og ikke hatt latterliggjøring som mål. Det er action nok i seg selv i teksten, og Crumb er sier han ble slått i bakken av ondskapen, massemordene, volden, incesten etc etc.

Her er saken i Dagbladet.no (Kommentar fra Meland Gruppen: Vi er ikke stolte over denne saken, men vi velger å nevne den likevel, på grunn av de fine tegneseriestripene).

Vanvittig mye synd av denne typen førte til syndefloden:

Sett bort fra sexen, akkurat denne lille stripen er min favoritt. Dette skjer når Babels tårn ryker:

Hva er galt med Baal?

- Det tok romerne 22 år å nedkjempe Kartago.  Hadde de mistet tålmodigheten ville vi alle ha tilbedt Baal nå, sa Joseph Mussomeli, USAs viseambassadør til Afghanistan nylig. Han ba om litt tålmodighet med Afghanistan, og dette lille sitatet leste jeg i dagens kommentar i DN av Kjetil Wiedswang.

Det er blitt sagt mye stygt om Baal de siste 2000 årene, en del propaganda fra romerne, blant annet, som trengte å rettferdiggjøre angrepet på Kartago og påsto at Baal-tilhengerne brente barn. Romerne trodde som alle andre på den tida selv på mye rart, men var ofte kule i den forstand at de ga blaffen i hva andre trodde på, så lenge de ikke disset romergudene. Uheldigvis gjorde jødene og de kristne akkurat det. De var frekke nok til å påstå at bare deres Gud var riktig.

Baal ble dermed sett på som en falsk Gud i Det gamle testamentet, men det er jo også en pamflett. Det kunne bare være en gud i de monoteistiske religionene, men de var jo ganske pragmatiske også, for eksempel ble noen av de overnaturlige vesnene folk trodde på omdefinert til engler og demoner. Baal ble en demon.

Men hadde vi vært værre stilt med Baal enn med den guden Mussomeli tror på? Neppe. Nå skal jeg finne ut mer om det, jeg har akkurat fått tegneserieskaperen R. Crumbs illusterte utgave av Første Mosebok i posten.

Store norske leksikon skriver om Baal:

En gud Baal, som oftest tilknyttet et stedsnavn, opptrer hyppig over hele For-orienten i over 1700 år fra ca. 1500 f.Kr. Baal er omtalt mange ganger i Det gamle testamente, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. Det er sannsynlig at Baal har vært dyrket av både «kananeerne» og israelittene i gammel tid, og at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten. En må regne med at Baal spilte en meget viktig rolle som vær- og fruktbarhetsgud i det regnfattige syrisk/palestinske området.

Altså, religionshistorikere out there, hvor hadde vi vært om vi fortsatte med de hedenske gudene? Fortapt? Gudløse? Dobbelt så rike? Et så enkelt spørsmål burde dere kunne svare på.

 

Dages kometar fra en nettjournlaist

Side 2-kommentaren i Dagens Næringsliv og Klassekampen handler begge om at det er håp for papiravisene, særlig deres egne, som leverer mesteparten av stoffet som drøvtygges i det uendelige av “det glupske snyltedyret på nettet” (Braanen.)

Klassekampen, som ellers pleier å være for dobbeltarbeid i så mange andre bransjer, tar en Murdoch og mener Google News snylter på det andre har laget. Braanen viser til et dansk forskerteam som har funnet ut at det er godt over dobbelt så mange nyhetssaker i løpet av en uke i 2008 i forhold til 1999, fra 32 000 til 75 000.

Gjenbruk lå i 1999 på 42 prosent og i 2008 på 64 prosent. Altså er bare en tredel av artiklene originale, skriver Braanen, og det er dagsaviser som hans som leverer dette originalstoffet. Dagsavisene sto for for 71 prosent av originalstoffet i 2008 og 82 prosent i 1999.  Altså, ifølge Braanen, ingen grunn til å legge ned dagsavisene, som flere har hørt Michael Wolf si i det siste.

Men tallene viser jo også at at bla. nettavisene sakte tar “originalstoffmarkedsandeler” fra dagsavisene. Og at det blir flere originale saker totalt. Om vi regner på dette betyr det altså 18560 originale saker den bestemte uka i 1999, mot 27000 i den samme uka i 2008.  Totalt sett mer original journalistikk, (det skulle jo bare mangle). Jeg tror tallet på antallet uoriginale artikler i dag dras opp av at mange nettaviser autopubliserer feeder, for eksempel fra NTB.

Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan de definerer originalstoff i denne undersøkelsen. En sitatsak fra Guardian som er videreutviklet med et par norske kommentarer? Det er også lurt å huske på at Danmark har de dårligste nettavisene i Norden, langt fra sammenlignbare med Norge. De brukte tida på gratisaviser, mens vi laget våre egne publiseringsverktøy for nett.

I Dagbladet (og i flere redaksjoner i Danmark, så vidt jeg vet) er nett og papir sammenslått og journalistene skal ideelt sett levere til begge kanaler. Det kan lett forkludre forskning som den danske.

En sak kan for eksempel skrives både for nett og papir, og legges ut i begge kanaler. Hvor den havner først varierer. Skal dette registreres som en nett eller papirsak? Det er ingen løsning å se på ansettelsesforholdet til journalisten som har skrevet saken. Det skjer ofte at en tidligere nettjournalist skriver noe vi vil ha på papir dagen etter. Kanskje spares saken til papir, og legges ut på nett etterpå. Andre ganger legges den først ut på nett og trykkes i avisa dagen etterpå. Dobbeltlesningen er uansett ikke høy, så det er ikke helt avgjørende å spare til papir (men mange tror det).

Journalistene på nett er selvsagt ikke dårligere enn de som jobber på papir, om noen tror det. Tvert om, nettavdelingene i avisene er attraktive for mellomledere som ønsker seg unge, kjappe teknoptimister som kan jobbe hvor som helst.

Terje Aas Olsen i DN har flere gode poenger  i sin kommentar, som at årets papiroverskudd er en kortvarig glede som kommer av innsparinger , og skriver: Ingen nettredaksjon har ennå vunnet SKUP-prisen, og hva skyldes det? Der kan debatten om kvalitet starte.

Hans eksempel på unyttig ressursbruk på nett er:

Forrige tirsdag lanserte Wenche Foss en ny bok om seg selv i Oslo. TV2.no meldte at divaen «sier som Per Aabel: Skulle ønske jeg var åtti igjen». Ifølge Aftenposten.no sa hun «Jeg sier som Per Aabel sa, jeg er jo ikke i åttiårene lenger da vet du!». I Dagbladet.no at «dessverre er jeg ikke 80 år lenger», til Nrk.no at «Jeg er dessverre ikke i 80-årene», mens Nettavisens noterte «jeg er dessverre ikke i 80-årene lenger».

(Altså temmelig lik dekningen i papir dagen etterpå.)

Skal vi ikke skrive om Wenche Foss sin bok på nett, altså, er det løsningen? Aas Olsen er heldig, han slipper å sende ut journalister på denne saken, siden han jobber i DN. Men han har sikkert noen lignende saker han føler er pliktløp i skjæringspunktet finans og kultur. Den sedvanlige tabloidmoraliseringen er ikke starten på en god diskusjon om kvalitetsjournalistikk på nettet. Det ender som oftest i  sutringen om at vi ikke har nok ressurser.

Jeg er opptatt av å dyrke fram særegen nettjournalistikk,  synes plattform er mindre relevant i denne diskusjonen enn disse to kommentatorene. En SKUP-sak kan like gjerne arbeides fram i nettmiljø. Jeg skulle ønske at nettet kunne sette dagsorden oftere, men godsakene i multimediale redaksjoner spares for ofte til modermediet. (Enkelte svake nettmedier betraktes til og med fortsatt som rene reklamekanaler for opphavet.)

Jeg er ikke så bekymret for at kvalitetsjournalistikken i Norge forsvinner om dagsavisene dør.  Papir er ingen garantist for kvalitet når inntektene stuper. Det finnes ikke noe magisk papir. Kanskje vil kvalitet på nett først bli mer synlig om noen papiraviser dør, særlig om nettet finner inntektsstrømmene alle leter etter for tida. Noen nettavdelinger tror jeg allerede har vært med på å gi kunstig åndedrett til sin gamle mor, selv om det akkurat nå er litt omvendt.

For øvrig foretrekker jeg å lese papiraviser. Papir er en helt genial teknologi når det står noe bra på sidene. Denne bloggposten er skrevet med utgangspunkt i to papirkommentarer. Det er mange hemmelige årsaker til det.

Ekte kristne engler: Biseksuelle kjønnsskiftere med mannlige kjønnsorganer med opp til tre par vinger, kan ha sex med mennesker

Er Märthas engler dummere enn vanlige, godkjente engler?

I Bibelen har vi engler med enkle, doble og triple vingepar, de blir senere fremstilt som nakne smågutter og voksne menn, gjerne biseksuelle. Feminine har de bare vært de siste 200 årene. De kan skifte kjønn, de har av og til sex, er synlige og usynlige,  både kjødelige og ikke-materielle, synlige og usynlige.  i Bibelen går de rundt blant folk og snakker med oss, akkurat som Märthas engler.

Djevelen var opprinnelig også en engel. Særlig er det demonene som har sex med mennesker, men også engler kan tenkes å ha hatt sex med mennesker i Bibelen, noe som Gud anser som en stor synd, og som er blitt tolket som årsaken til Sodoma og Gomoras ødeleggelse.

Ifølge Den katolske kirke har alle sin egen skytsengel, Gabriel passer for eksempel på frimerkesamlerne og radiografene. Kirken understreker at engletro ikke er overtro, englene er her og holder onder borte, vi bør daglig takke skytsengelen vår for god hjelp.

Også i den norske, protestantiske kirken finnes det englelskere i dag:

- Englene er bærere av lys og kraft, fordi de er på vår side i kampen mot alle destruktive krefter, skriver biskop i Agder bispedømmem Olav Skjevesland som sammen med domprost Øystein Bjørdal i år ga ut boka «Engelen ved din side» på nytt.  Skjevesland har flere ganger fortalt om hvordan engler reddet ham fra en kollisjon på 1970-tallet.

Mer om dette i en sak om englene i religionshistorien, og likheten mellom Märtha og Martin Luther. I kunsten kryr det av engler, her er en i romersk outfit: