Jeg elsker små, kuriøse historier om hvor mye rart vi mente i gamle dager, selv om det som oftest helt urimelig å henge ut folk 40 år etter med all den nye informasjonen historien har gitt oss.
Fortellingen om motstanden mot fargefjernsyn er en klassiker i denne sjangeren, og høyresida bruker den av og til sammen med det særnorske skateboard-forbudet når de skal ha det morsomt på bekostning av reguleringskåte monopolister som begrenser den personlige friheten vår. (noe sånt)
I dag nevner pensjonert avisredaktør Thor Bjarne Bore sin egen motstand mot farger på skjerm i et ellers interessant blogginnlegg om medienes framtid.
Med gru leser jeg min lederartikkel fra slutten av 60-tallet, der jeg advarer sterkt mot innføring av fargefjernsyn: ”unødvendig”, utover andre presserende investeringsoppgaver, ressurssløseri”.
Bore var selvsagt ikke alene. Det var motstand i alle partiene, men særlig sentrumspartiene fryktet fjernsynet. KrF-høvding Nils Lavik sa i en stortingsdebatt om TV på begynnelsen av 50-tallet.
– Kunne eg stogga fjernsynet, ville eg gjera det.
KrF og Bondepartiet mente fjernsynet kunne konkurrere ut radioen, og det fikk de jo rett i. De engstet seg også for at TV ville bli et byfenomen og at ikke hele landet fikk se TV. Det fikk de jo også delvis rett i. Men det hjalp ikke.
25. juni 1957 vedtok Stortinget at man skulle bygge ut fjernsynsnett i Norge.
20. august 1960 fant den offisielle åpningen sted, kong Olav sto for den. Prøvesendingene som vi hadde hatt siden 1954 ble avløst av daglige sendinger. Til å begynne med var det bare en del av landet som kunne ta inn sendingene, men utbyggingen gikk raskt.
Det gikk vel et tiår, så begynte TV-krigen igjen. Nå var det snakk om farger. Dagbladet var blant dem som gikk imot, sammen med Venstre. Bondepartiet var blitt Senterpartiet, og var fremdeles like skeptisk, de gikk sammen med KrF i kampen for å utsette farger på TV. Skeptikerne mente at fargefjernsyn ville føre til økt kjøpepress, og at pengene burde gå til andre bedre formål.
– Fargefjernsyn bør vente til hele landet er dekket med sort/hvitt og radioens program 2. Først da bør farvefjernsynet komme, dersom ikke situasjonen blir en helt annen enn i dag, sa kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik i Stortingets spørretime.
Men flertallet på Stortinget var uenig og vedtok:
«Norsk rikskringkasting kan setje i gang systematiske prøvesendingar for fargefjernsyn frå årsskiftet 1971/72 med sikte på igangsetjing av regulære sendingar om tre år.»
I 1971 åpnet Stortinget med 94 mot 34 stemmer for prøvesendinger i farger – en «prøveordning» som fortsatt gjelder, siden det aldri er fattet formelt vedtak om fast innføring av fargefjernsyn.
Første nyttårsdag 1972 fikk så Norge som siste land i Vest-Europa faste sendinger i farge. NTB sendte ut en oppklarende artikkel i beste forbrukerjournalistikk-stil:
Skulle man i et fargefjernsynsapparat se en påfallende rødmusset person, behøver det slett ikke bety at vedkommende drikker. Det er trolig seeren som ikke har stilt inn fargene riktig.
NRK hadde forøvrig monopol på radio og fjernsyn fram til 1980-tallet, da de første lokalradioene fikk etablere seg. Private fjernsynssendinger kom i 1987 med TVNorge i spissen. I 1992 kom TV2.
Det blogges og debatteres om medienes fremtid over alt nå, og frykten for den nye teknologien som internett bringer latterliggjøres ofte ved å trekke paralleller til fargefjernsynpanikken.
At til og med kommentarorene i papiravisene har kastet seg med i debatten, kommer nok av at finanskrisen har brakt følelsen av mediekrise nærmere. Det kommer ikke en dag for tidlig, dette engasjementet, selv om det er flere konklusjoner om internett jeg er uenig i.
Det ble skikkelig fart etter at Walter Isaacson, eks-redaktør av Time magazine, skapte bølger med sin drøfting av krisen i medieøkonomien. Les mer hos blant annet Norwegian Affairs. Debatten etter bloggposten hans har også to interessante innlegg fra min gamle sjef Arne Krumsvik og desksjef i Dagbladet.no Jon Reidar Hammerfjeld.
Astrid Meland 
Om de rødgrønne hadde sittet i flertallsregjering da maskineringen av industrien så smått begynte, ville SV «fått sin seier» med et forbud mot maskiner slik at ikke vevere og andre håndarbeidere skulle bli utsatt for «sosial dumping». En rødgrønn regjering ved bilens fødsel ville ført til ditto forbud mot den, slik at ikke den onde sosial dumping-skjebne skulle ramme hesteskoerne.
Interessant oppsummering, og nyttge påminnelser om hvor vanskelig det er å spå. Men også en påminnelse om at medier er i utvikling, og at det blir viktig å styre utviklingen fremfor å forsøke å stanse den.
Problemet med det er at man stopper utviklingen ved å forsøke å styre den.
Huff, hva drev man med i gamle dager da? Nå er det litt trist med de to-tre TV-generasjonene, men det at de valgte å sette seg ned med NRK hver kveld må jo si noe om alternativene de hadde.
Til LordMarius, hva har dette med de rødgrønne å gjøre. Thor Bjarne Bore var venstremann og resten av motstanden kom fra krf. Så vidt jeg kan se sitter ikke disse partiene i regjering i dag.
LasKetsjup: Det var bare en tanke som slo meg etter Melands glimrende historiske tilbakeblikk.
Tilbaketråkk: Fornøyelig! « Tom Erik Thorsen
Trist…..
Tilbaketråkk: Da bildene fikk farge på norsk TV – Hawaiioslo.no