Det er kommet mye kritikk mot Harald Eia og hans nye tv-program. Det ser da også ut til å være grunn til å kritisere intervjuopplegget hans, men hans vitenskapelige interesse?
Ja, kanskje om det er riktig som kritikere hevder at han ønsker å fremme sosiobiologi eller biologisme i programmene sine. Men er det virkelig det han vil? Jeg tror Eia karikeres like mye i mediene som forskerne han selv vil karikere.
Biologisme: Biologi brukt normativt, en tro på at naturgitte trekk overbestemmer mennesker, historie og samfunn. Å forklare grunnleggende ikke-biologiske forhold med biologi.
Sosiobiologi: Studerer det biologisk nedarvede grunnlaget for sosial atferd hos dyr, også hos mennesket. Sosiobiologi er blitt assosiert med biologisk determinisme og sosialdarwinisme, et forsvar av bestående samfunnstrukturer, for eksempel at noen mennesker er biologisk bestemt til å tilhøre arbeiderklassen, eller at kvinner hører hjemme i hjemmet. Noen har også koblet sosiobiologi med raseteori og eugenikk.
Det er ikke dette Eia driver med.
Problemet i arv vs. miljø-debatten ser ofte ut til å være et sammenfall med hva debattantene ønsker politisk og hva de tror er sant i vitenskapen, på begge sider. Forskerne selv unnslipper heller ikke, de kan ha en tendens til å ville utdefinere forskning de misliker eller frykter. Det er ikke bare den ene siden som vil bruke denne kunnskapen politisk.
Men hva driver Eia egentlig med?
Han har blant annet sagt at «den genetiske komponenten forklarer mye mer enn det sosialisering gjør».
Det ser ut som Eia har fattet interesse for evolusjonspsykologi. Noen insisterer på å kalle dette sosiobiologi, men vi snakker om den moderniserte utgaven som ikke skal forveksles med reaksjonære rariteter de holdt på med på 1970-tallet.
Evolusjonspsykologi handler om å forklare menneskelig handling ved å se på den evolusjonære historien. Hvilken menneskelig atferd har gitt oss fortrinn? De som driver med dette er opptatt av å understreke av faget ikke brukes normativt, men deskriptivt. De sier at de vil forstå menneskelig atferd, ikke si noe om hva som er riktig atferd. Det finnes renhårige forskningsmiljø i Norge på området. De hopper ikke fra «er» til «bør» og synes ideen om genetisk determinisme er helt ut.
Det er mange som er kritiske til evolusjonspsykologien, av og til med god grunn, men også ofte med den karikerte versjonen i bakhodet. Kritikken har ikke ført til at evolusjonspsykologien er utdefinert, dette er ikke noe man bare driver med i kristenkonservative grupper i USA for å sementere kjønnsrollemønsteret.
Aviskommentatorer er kritiske til Eias gen-fokus, ikke uten grunn kanskje. Men journalistene som jobber i avisene deres refererer til evolusjonspsykologisk forskning annenhver dag. Det er kanskje ikke alle journalister som vet at de baler med evolusjonspsykologi, men det gjør de altså stadig vekk. Ikke rart, siden det ofte dreier seg om sex, vold og kjønn, tema tabloidene elsker. Forsøk et søk på «Menn» og «mer» og «sjalu».
Til og med aviskommentatorer glemmer seg også av og til, og tyr til lett vulgær sosiobiologi. Naturforklaringer trekkes frem når de skal skrive om hva kvinner er flinkere til enn menn. Det ligger i kvinneres natur å være mye bedre til å snakke om følelser enn menn, for eksempel, kan en som vanligvis er kritisk til evolusjonspsykologi finne på å mene.
Jeg tenker at man godt kan kritisere evolusjonspsykologien, men så veldig kontroversielt er det ikke at Eia interesserer seg for denne faggrenen.
At han ikke er journalist men komiker virker som en snobbete reaksjon. Tar Eia noen nattevakter i Dagbladet får han den tittelen han også. At han har tilkjennegitt interesse for evolusjonspsykologi gjør ham ikke mindre i stand til å omtale temaet. Vi har vel allerede noen som kan det med å dekonstruerer kjønn?
Astrid Meland 
Dette var overraskende reflektert fra en journalist.
Problemet sånn som jeg ser det (jeg er altså psykolog, kom til psykologi fra realfag, og er rimelig oppdatert på det Eia vil belyse):
Menigmann, inkludert den generelt opplyste menigmann, har ingen forutsetning for å forstå den vitenskapelige arv/miljø-debatten.
For å forstå hvordan forskere i våre dager behandler forholdet mellom arv og miljø, må man kunne kjemi, biologi, statistikk.
Hvem kan f.eks. forklare på en enkel måte at arvbarhet er korrelasjonen mellom genotyp og fenotyp? At måling av arvbarhet er en gren av variansanalyse? At arvbarhet ikke impliserer formbarhet?
Det er lett for meg å si sånt som at arv/miljødebatten er relativt uinteressant fordi det ikke er noen sammenheng mellom hvor arvelig et trekk er, og hvor lett det er å forme. Men folk tror at dersom noe er arvelig, kan det ikke forandres, og det er omtrent umulig å forklare folk hvorfor det ikke stemmer.
Jeg vil vel tro at temaet Eia tar opp ikke er så kontroversielle i noen av forskermiljøene, men heller de journalistiske metodene han har brukt. Hvis det som står i avisene er korrekt har han ikke gitt de intervjuede forskerne mulighet til å forberede seg på en skikkelig måte. Dette blir det muligens underholdende fjernsyn av, men fokuset bli da rettet mot intervjuobjektet snarere enn temaet.
Rolf: Takk for interessant innlegg. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette med arvelighet og behandling av tilstanden som er arvelig. Depresjon, for eksempel, eller går det ikke an å si noe fornuftig om det?
Espen: Helt enig i at den journalistiske metoden virker kritikkverdig. Særlig om Willy Pedersens fremstilling er riktig virker det håpløst. Røyking er kun genetisk bestemt, var det det han ville tvinge fram? Får ikke vite hvem som er uenig med ham? Huff. Dette har da også Eia beklaget i etterkant.
Men jeg tror nok det er mer en opprørthet over den journalistiske metoden som ligger bak. At Eia er A-kjendis øker selvsagt også oppmerksomheten rundt dette, men bak surrer den såkalte kulturkampen og den gamle arv og miljø-debatten.
Ja, bak surrer kulturkampen, og det er synd hvis dette programmet blir en fallen i slaget. Siden jeg har klokketro på at *nesten* alt kan forklares på en forståelig måte, hadde jeg sett fram til et program som kunne viklet ut noen av disse flokene. Intelligens for eksempel: Der er det vel også en debatt om hvor plastisk hjernen er, hvor mye som er gitt ved starten og hva som kan formes. Og også hvor mye av sosial mobilitet som kan forklares med IQ/intelligens og hvor mye som forklares av selvtillitt og nettverk for eksempel.
Men i intervjuer virker det som om Eia har falt boms ned på den ene siden, og ikke har tenkt til å rikke seg derfra. Han fremstår rett og slett som litt uopplyst, og det borger ikke så godt for et opplysningsprogram.
Det går an å lage gode programmer av denne typen og samtidig være bøllete. Penn & Teller’s Bullshit gjør det. De er drittsekker som gjør narr av folkene de intervjuer, lurer dem i feller, og legger alt opp til å slå gjennom ett bestemt budskap. Det som redder dem er at de gjør narr av seg selv også, i blant skifter side fra en episode til en annen, og trekker bøllingen så langt at det oppmuntrer seerne til å være skeptiske.
Men jeg tror ikke den norske biologidebatten er klar for noe sånt. Hvis det da er noe i denne kritikken i det hele tatt. Du kan få mye interessant ut av å presse noen veldig hardt på hvorfor de mener det de gjør, uten at du nødvendigvis mener det stikk motsatte selv. På den andre siden er det ikke sikkert noen tar feil bare fordi de ikke klarer å formulere seg kjappere enn Harald Eia.
Rolf Marvin Bøe Lindgren: «Men folk tror at dersom noe er arvelig, kan det ikke forandres, og det er omtrent umulig å forklare folk hvorfor det ikke stemmer.»
Problemet er kanskje at det er sjelden noen forsøker. Det vi hører om i mediene er at noen har funnet genet «for» noe, og har du et gen «for» noe, ja så sitter du fast. Å forklare dette med bedre ordbruk eller bedre metaforer burde være fullt mulig – men det ville bli kjedelig journalistikk. (Nå håper jeg journalister som leser dette tolker den siste setningen som en utfordring.)
Espen Mariussen: «Jeg vil vel tro at temaet Eia tar opp ikke er så kontroversielle i noen av forskermiljøene, men heller de journalistiske metodene han har brukt.»
Utifra debatten om dette i sommer tipper jeg det er mange som ikke liker temaene heller. Det gjør det iallefall ekstra gøy å kunne ta ham på metode.
«How to create a blue-eyed rabbit:
First, produce a set of white albino rabbits with red eyes by breeding sisters and brothers down the line. Second, make the albino father breed children with his own albino daughters. The mother of this child is now also his sister, and the father of this child is also its grandfather.
Note: this child does not have any natural born instinct, so you cannot return this rabbit back to its natural habitat. The domesticated rabbit must spend the rest of his life in a cage, and under no circumstance be able to breed with real rabbits.»
Det star å lese videre i dette noe merkelige dokumentet noe om «respect» og «nestbuilding capabilities» som da er totalt fraværende i den blåøyde kaninen.
Uavhengig hvordan dette egentlig går til, så er det vel slik at mange av kjæledyrene som er til salgs i dyrebutikken faktisk mangler en del egenskaper sammenlignet med den «ekte» kaninen.
Mitt spørsmål til Rolf Marvin er da følgende:
Er det slik å forstå at arv i denne sammenhengen er det samme som instinkt?
Jeg har blogget litt om det. Link nederst.
Jeg tviler på at Eia vil fram til at røyking bare er genetisk bestemt. Det er det heller ikke – røyking må, som alt annet, skyldes en kombinasjon av arv og miljø. Eias poeng er vel at folk underslår den arvelige/genetiske komponenten, ikke at noen bør mene at røyking bare skyldes arv – at noe bare skyldes arv er meningsløst.
Trekk (som f.eks. røyking) trenger både gener som disponerer for seg, og et miljø å utfolde seg i. Alt er 100% arv OG 100% miljø.
Men ta nå depresjon, da. Og la meg forenkle det veldig.
Sett at det viser seg at en form for depresjon bare forekommer hos mennesker som har et bestemt sett med gener (det riktige navnet her er alleler, men nå forenkler jeg veldig). Sett at den samme formen for depresjon ikke forekommer hos mennesker som gjør et bestemt sett med øvelser.
Skyldes da depresjonen gener eller miljø? Genene disponerte for depresjonen, men miljøet fremkalte den.
Sett at den typen øvelser (meditasjon, yoga, tenke positivt, gjøre noe koselig hver dag) ble så populær i befolkninga at ingen som hadde denne kombinasjonen gener trengte terapi fordi miljøet aldri utløste depresjonen.
Vil du da si at menneskene med disse genene er depressive siden genene hadde utløst depresjon i et annet miljø?
Sett at det fantes et sett med gener som ville gitt depresjon i et samfunn hvor mennesker ikke var hyggelige mot hverandre ofte nok. Ville et samfunn hvor denne depresjonen var vanlig, kunne kalles usunt? Eller skulle man kalle mennesker med denne depresjonen ekstra sårbare?
Men her er et forsøk på å bringe folks forvirring opp på et høyere nivå:
http://www.grendel.no/blog/2009/09/29/sosiobiologi-arvelig-betyr-ikke-uforanderlig/
@RMBL
————————————-Beginquote
…….
Hvem kan f.eks. forklare på en enkel måte at arvbarhet er korrelasjonen mellom genotyp og fenotyp? At måling av arvbarhet er en gren av variansanalyse? At arvbarhet ikke impliserer formbarhet?
————————————-Endquote
Jeg kan gjerne gjøre et forsøk:
1) Jeg vil heller si at arvelighet er den andelen av de oberverte variasjonene mellom individene som kan tilskrives forskjeller i genene.
2) Måling av arvbarhet er ikke enklet fordi arv og miljø har så mange muligheter til å virke sammen. Men den enkleste måten å illustrere problemstillingen på vil nok være å vise til tvilling-studier. Interesserte lesere kan f.eks søke på : «heritability, twin studies» på en lødig søkemotor, (f.eks Google scholar som er lett tilgjengelig), men en finner også problemstillingen belyst på Wikipedia -inklusive en del av problemene og svakhetene ved metodene.
Hvis du personlig mener at arv/miljø-debatten er uinteressant tror jeg jamen du også ville ha utbytte av å følge med på Eias program. Måtte det bli realisert i en eller annen form.
Cassanders
Half the lies they tell about me are true
S.Gorn’s Compendium of Rarely Used Clichés
Cassanders,
erfaringsmessig har folk så mange tanker om arv og miljø i hodet at måten man formulerer forholdet mellom variasjonene i genotyp og fenotyp ikke spiller noen rolle. Jeg tror folk sliter med å ta poenget med at det er variasjon som måles, ikke noe som har med individer å gjøre.
Jeg synes ellers arv/miljø-debatten er uinteressant fordi ingen av deltakerne kan nok til å si noe interessant om den. Debatten er på 1950-nivå.
Se ellers http://www.grendel.no/blog/2009/08/09/forskning-pa-evolusjonspsykologi-har-ikke-politisk-relevans/
hvor jeg skriver litt om at det er ikke så himla viktig å vite så veldig mye om bakgrunnen, det viktigste er at vitenskapelige funn tas med i betraktningene.
@RMBL
Vi er sikkert enige i en del saker, (ikke minst at en må legge vekt på vitenskaplige funn) men jeg må tilstå jeg finner din argumentasjon en smule pussig her og der.
————————————-Begiquote
…
Trekk (som f.eks. røyking) trenger både gener som disponerer for seg, og et miljø å utfolde seg i. Alt er 100% arv OG 100% miljø.
…
————————————–Endquote
Dette er et utsagn jeg har sett enkelte forskere ynder å komme med. Men i dette utsagnet har begrepenealt (presumptivt i betydning gener (+ miljø?) og miljø fått en annen mening enn de du prøvde å forklare innledningsvis.
Jeg går ut fra at vi er enige om at en variansanalyse av to faktorer som begge utgjør 100% ikke er spesielt interessant 🙂
Jeg leste blogginnlegget ditt og forblir nok uimponert, selv om jeg har stor sans for Ben Goldacre.
Det er stort sett stråmannsargumentasjon hvor du argumenterer mot et vrengebilde av moderne evolusjonspsykologi.
Evolusjonspsykologi gir som du riktig påpeker muligheter til å fremsette og teste hypoteser, men disse er ikke alltid morsomme, enn si komiske. Noen er nokså kjedelige, andre er spennende, og noen har potensielt politisk/normativ sprengkraft.
Uansett er evolusjonspsykologi er interessant fordi det tilbyr testbar forklaringskraft og dermed forståelse.
Jeg hører til dem som mener at følger av problematiske funn ikke løses ved å benekte fenomenet/sammenhengen (eller forby forskningen), men at det må finens en løsning på den normative siden (kartet), ikke vår forståelse av hvordan naturen fungerer (terrenget).
Cassanders
Monism is the theory that anything less than everything is nothing
S.Gorn’s Compendium of Rarely Used Clichés
En kort kommentar til innledningen.
—————————————–Beginquote
…
Vi har vel allerede noen som kan det med å dekonstruerer kjønn?
——————————————Endquote
Det skulle jeg mene. Jeg finner det ekstra underholdene å se hvordan mange som erklærer at kjønn er noe «vi velger» … at «det er plastisk» osv, for i neste omgang falle over hverande i forferdelse og fordømmelse av kristne mørkemenn(sic) som vil «kurere» homofile.
For det er plutselig av en eller annen grunn en helt determinert og fiksert egenskap…. 🙂
Men for å slippe skinuenigheter: mitt anliggende er ikke å støtte ymse religioners ubendige trang til å tvinge folk inne i religiøst pålagt konformitet.
(Religioner gjør krav på min respekt, men får den ikke så lenge de ikke fortjener den).
Mitt poeng er den åpenbare inkonsistensen i argumentasjonen til en del folk som har sterke meninger, -også om biologi og kjønn.
Cassanders
In Cod we trust
Cassanders,
all den tid du presenterer vrengebilder av meg, så må jeg ha lov å presentere vrengebilder av evolusjonspsykologien.
Jeg har aldri villet forby eller tone ned noe som helst. Poenget mitt er at evolusjonspsykologi er et felt som er så vanskelig å forstå at det alltid blir behandlet feil i offentlig debattl. Politikere trenger ikke å vite om det teoretiske grunnlaget for avgjørelsene sine.
Like lite som de trenger å vite noe om hvorfor vi bruker asfalt og ikke betong på veien – slikt har man ingeniører for å vite og forskere for å finne ut av – trenger de ikke å vite noe om hvorfor det er farlig å skille barn fra primær omsorgsperson i tidlig alder. Det må være nok for dem å vite at det er slik.
Det er opptil de av forskerne som har eller ikke har mandat til å mene noe om dette som har den praktiske oppgaven med å presentere en sammenhengende og troverdig vurdering til politikerne. Det er helt klart et problem når de vitenskapelig holdbare resultatene blir sett på som likeverdig med påstander fra kjønnsforskere som har en politisk agenda og som bruker litteraturstudier som metode. Men dette er et generelt samfunnsproblem som ikke er spesifikt for evolusjonspsykologi eller sosiobiologi.
Det er f.eks. helt fantastisk at han læreren på TVNorge får den medieomtalen han får ved å bruke metoder som han har snublet over. De vitenskapelig belagte undervisningsmetodene er mye mer effektive enn disse igjen, men de er blitt tiet ihjel av sosialkonstruktivister og andre med en politisk/ideologisk/religiøs agenda.
Problemet er ikke for lite sosiobilologi. Problemet er manglende respekt for ordentlig forskning vs. jalla.
@RMBL
—————————————-Beginquote
all den tid du presenterer vrengebilder av meg, så må jeg ha lov å presentere vrengebilder av evolusjonspsykologien
—————————————-Endquote
Det var da et aparte «argument». !?
Hvis du mener jeg presenterer vrengebilder av deg kan det vel i beste fall gi deg en foranledning til å presentere vrengebilder av meg (selv om det neppe er veldig effektivt). Forklar hvor du mener jeg vrenger, du.
Servering av vrengebilder av evolusjonspsykologien som respons på det du mener er min feilaktige fremstilling av dine synspunkter, bidrar vel først og fremst til å fremstille deg selv med en fot i munnen.
Men for all del, det er hyggelig å observere at vi har helt sammenfallende syn på hvordan vitenskapelige funn bør vektlegges i forhold til «forskning» a la Eva Lundgren og tilliggende herligheter.
Og for å unngå psudodiskusjoner. Hvis du mener jeg impliserte deg i blant dem som vil forby fremfor forstå (i epistemisk-, ikke i normativ betydning) beklager jeg hvis jeg kunne misforstås dithen. For å gjøre det klart: Det finnes fremdeles mange som mener dette, men du er tydeligvis ikke blant dem.
Cassanders
In Cod we trust
Cassanders,
jeg bare prøvde å teste om du hadde sans for humor. Testen var ikke veldig vitenskapelig.
Det er slett ikke vrengebilder av evolusjonspsykologi jeg har servert, det presenteres faktisk veldig mye rart fra den kanten også. Et av problemene er det som Eia muligens representerer: Å tøye evolusjonspsykologisk forklaringskraft for langt. Psykologi er vanskelig, det er ikke nok å være interessert menigmann lenger.
Påstanden om at alt er 100% arv og 100% miljø er en pedagogisk løgn og et retorisk trick, men det har ei kjerne av sannhet. For det første: Genene kan ikke uttrykke seg uten noe miljø, og miljøet selekterer gener på måter som ikke er veldig god forstått. For det andre: Hvor stor påvirkning gener og miljø har, varierer fra trekk til trekk, noe som gjør det meningsløst å spørre hvor mye av hvert: Det kommer an på genene, det kommer an på miljøet, det kommer an på hvilket trekk det evt. er snakk om, og det kommer an på hva man ønsker å gjøre med det.
Og uansett: Skal man behandle et enkelt individ for noe, er hvor arvbart det er irrelevant.
Bøe Lindgren:
Du synes jo straff/forsterkning er en veldig fin måte å lede et firma på, så det er tydelig at her har vi sosial-darwinismen i praksis.
Noen raser er ment å tilhøre arbeiderklassen, mens ‘jødene’ sitter på toppen.
Er det slik vi vil ha det i Norge?
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
‘Med forbehold om at dette er en korrekt gjengivelse, så er «forsterkning» som prinsipp noe av det mest effektive og samtidig det mest humane som kan brukes som metode for å endre atferd, og det finnes en hel vitenskap rundt dette, med filosofisk grunnlag, forskningsmetodikk, resultater og metoder.
Dette som beskrives her virker, hvis det er korrekt gjengitt, som noe helt annet, hvor ordet forsterkning brukes helt annerledes enn det vanligvis gjør. Dette virker direkte sanseløst og uten støtte verken i teori eller metode.’.
—
Rolf Marvin Bøe Lindgren
PS 2.
Ja, du skriver vel også at det er sanseløst, så kanskje media kunne hatt interesse av at Bertelsmann Arvatos Micrsoft Scandinavian Product Activation, opererer på en sanseløs måte?
PS 3.
Eia er jo ofte underfunding, i Åpen Post osv.
Han veldig flink med mennesker og god til å kommunisere.
Hvorfor skal han være underfundig, også når det er et faktaprogram?
Hvorfor må Eia være så underfundig at Astrid Meland må forklare hva han mener, enda alle vet at Eia er veldig flink til å snakke og kommunisere?
Jeg bare spørr.
Tilbaketråkk: Verdien av brutale debatter « Bjørn Stærk's Max 256 Blog