Oslo-losens virkelige navn: Hans Arnt

Dagbladet.no melder at Oslo-losen har begynt å reklamere for søppel. Og VG Nett også.

Vel, det er bare et tullete påfunn. Det var køl Oslo-losen dreiv med, ikke søppel. Og han het Paulsen.

Like ved Havnelageret, der Dagbladet.no holder til i dag, kan journalistene lene seg ut og se kaia hans, Paulsenkaia.  Før lå den like øst for Akerselvas utløp, men nå ligger jo den i rør. Det er her Munch-museet skal ligge, om det blir noe av. På Paulsenkaia lå lageret som tilhørte forretningsmannen og byoriginalen «Køla-Pålsen».

Køla-Påsen het egentlig Hans Arnt Hartvig Paulsen.

Kaia var oppkalt etter han, som var byens største energileverandør på slutten av 1800-tallet og derrrrav: Rik. I Bjørvika lå kullekterne hans på rekke og rad, og fremdeles står ekspedisjonsbua hans på Paulsenkaia.

Oslo-losen synger alltid på Akerselva-sangen, og det er fordi han er så stolt. Køla-Pålsen fikk nemlig initialene sine, H. A. H, udødeliggjort i siste strofe av visa.

Akerselva, du gamle og grå
Akerselva, deg holder jeg på.
Selv om Donau er aldri så blå
kan den i skjønnhet aldri deg nå.
Slike farger visst aldri man så
som hvor du munner ut på skrå
i den yndige duftende vrå
mellom Nyland og H.A.H.

Det finnes mang en godhistorie om Kåla-Pålsen. En av dem er fra Køla-Pålsens eldre dager; han var svekket og hørte dårlig.

En dag da han var ute og spaserte med pleiersken, møtte de hans jevnaldrende bekjente, Emil Stang. Stang hilste overstrømmende, men Køla-Pålsen kjente ikke igjen stemmen.

– Men kjenner De ikke meg, da Paulsen? utbrøt Stang. – Jeg er tidligere statsminister Stang og har jo vært Deres advokat i mange år!

Da lysnet det for Køla-Pålsen, som svarte med et smil: – De får unnskylde! Det er så mange slags statsministre for tida, men bare én Køla-Pålsen!

Ikke dårlig! For den som vil lese mer om H.A.H finnes boka: Køla-Pålsen. Kristiania-gründer og byoriginal.

Om hvorfor folk i andre kulturer blir fulle – men ikke hemningsløse

Du trenger ikke drikke for å bli full. Ifølge doktorgradsprosjektet til Hilde Gundersen ved psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen kan forventningene til å drikke alkohol ha like stor effekt som selve alkoholen, melder NTB.

Gundersen har sikkert en definisjon av «full» og flere interessante funn i avhandlingen sin, som ikke gjengis i den korte meldingen fra nyhetsbyrået. Hun vet nok også at sosialantropologer har sett på ulike kulturers alkoholvaner i lang tid, og funnene viser det samme, forventningene avgjør hvordan du oppfører deg i fylla (alle blir fulle når de drikker).

I Nord-Europa, der genene våre for øvrig gir oss høyere toleranse for alkohol, blir alkohol en fylledrikk fordi alkoholen knyttes til atferdsendringer. Det gjør den ikke i vinland ved Middelhavet, der vin i større grad blir sett på som en måltidsdrikk.

Ulike kulturer har valgt å bruke alkohol til ulike formål – medisin, religiøse ritualer, til mat og til fyll.

Antropologer har observert at alkohol i mange kulturer ikke er forbundet med atferdsendringer. Det eneste som er felles i alle kulturer er de kroppslige virkningene, altså redusert ferdighet, oppkast osv.

Hemningsløsheten er imidlertid noe man lærer i enkelte kulturer, og forventningen til hemningsløsheten gjør at du blir full.

I Norge har vi vært fyllesvin lenge. Allerede i Håvamål og Heimskringla fortelles det om drikking som fører til atferdsendringer. Hemningsløsheten er et eldgammelt fenomen i europeisk kultur, og betydelig sterkere i Nord-Europa enn i Sør-Europa.

Yuruna-indianerne i Sør-Amerika drakk mye alkohol uten at man så at det reduserte hemningene deres.  Det samme gjaldt Vicos-indianerne i Andes. Her fant en antropolog ut at de gjorde det samme som oss: De var utro, kiminelle og drev med andre uhørte ting, men dette skjedde når de var edru, ikke når de var fulle.

Camba-folket i Bolivia drikker brennevin med 89 prosent styrke de fleste av dem et par ganger i måneden. Man kan godt se på dem at de blir fylle, men alkoholen fører aldri med seg fri og åpen tale, følelsesutbrudd eller regelbrudd.

Engelske offiserer fortalte om Kikuyu-folket i Øst-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. De hadde kontroll i fylla, men utøvet grov vold i edru tilstand.

I det japanske fiskersamfunnet Takashima er de forsiktige både når det gjelder seksualitet og aggresjon. Men heller ikke her fører alkoholen til oppmykning.

På grensa mellom Mexico og Arizona så antropologer på begynnelsen av 1900-tallet papago-indianere dirkke så store mengder at de ble liggende og kaste opp. Vold eller bråk ble det aldri.

Da whiskyen kom på 30-tallet, så man den samme virkningen som hos de hvite. Indianerne lærte hemningsløsheten av dem. I flere år eksisterte de to drikkeformene side om side. Whiskyen hadde helt andre virkninger enn den tradisjonelle alkoholen de brygget selv.

På 40-tallet, da de begynte å arbeide hos hvite, fikk all drikking det preget nordmenn kjenner.

At det dreier seg om sosiale forventninger viser også ulik oppførsel i norske utdrikningslag vs. cocktailparty. Den samme alkoholmengden konsumeres, men det skjer forskjellige ting.

Det er ingen normløshet knyttet til den norske kreisi-fylla, tvert om. I samfunn der man blir hemningsløs i fylla, holder man seg nøye til normene om hva som faktisk er tillatt å gjøre i fylla. I noen kulturer er man for eksempel aggressiv bare mot egen gruppe, i andre utelukkende mot utenforstående, mens andre igjen holder seg til aggresivt språk, mot voldspreget aggresjon i atter andre grupper. Seksuelle grenser sprengs for eksempel bare overfor bestemte grupper.

Det er altså ikke mengden vi drikker som gjør oss hemningsløse, men forventningene og drikkekulturen vi er lært opp i.

Les mer i «Rus»: Hans Olav Fekjær.

Katastrofalt lite avislesing på norsk venstreside

Meland-bloggen avslørte i forrige uke at SVs Stein Ørnhøi antakelig bare følger med på nyheter via den amerikanske TV-kanalen Fox News. På grunn av den skjeve medielesingen er han faktisk blitt forledet til å tro at alle elsker USA.

Nå viser det seg at den mangelfulle avislesingen er utbredt på venstresida.

Magnus Marsdal skrev i Klassekampen lørdag om fordelene ved høyskattland som Norge. Og til tross for hans overbevisende argumenter for at økt skattlegging både fører til høyere effektivitet, rettferdighet og bedre levekår, føler Marsdal seg ikke hørt:

– De (regjeringspartiene) har jo alle argumentene på sin side! Men alt jeg hører i norsk offentlighet er skattelette, skattelette, skattelette, skriver Marsdal.

Jøss. Enten holder han ikke andre aviser enn DN eller så er det noe galt med hørselen til trønderen.

Her er regeringens forslag til statsbudsjett for 2009.

– Vi vil prioritere velferd og fellesskap framfor skattelette. Det har vi gjort i de tre årene vi har bak oss. Det gjør vi i det året vi har foran oss, sa Kristin H. i presentasjonen av budsjettet.

Anbefaler Mangus (og alle andre) å lese Jon Hustads intervju med Magnus i Dag og tid.

PS: Meland-bloggen skulle gjerne gått gjennom Marsdals argumenter for høyere skatt, men er for tiden opptatt av sosial dumpi…eh, outsourcing, av tjenesten til India. Det er også grunnen til noen få skrivefeil på tjenesten. Norskkurs for viderekommende er igangsatt.

Oppdatering: Vampus avslørte faktisk allerede i 2005 at Marsdal er et hemmelig, dadaistisk kunstprosjekt.